Hvorfor ville du bli forfatter?
Jeg tror aldri jeg så på det å bli forfatter som en realistisk mulighet, all tekst var bare min egen, det lille jeg skrev og det jeg leste, det var plassert ryddig og trygt i mitt eget rom, jeg oppsøkte aldri noe felleskap i litteraturen utover gjenkjennelsen og lettelsen jeg følte på i møte med enkelte bøker. Jeg trengte liksom ikke noe mer enn en uforstyrra plass jeg kunne gå til når jeg hadde behov for det. Likevel var jeg alltid rastløs, og jeg leita etter et liv som kunne være mitt, som jeg kunne trives i på sikt – så i slutten av tjueåra fulgte jeg innfallet om å søke forfatterstudiet i Bø, og jeg kom inn. Det var først da jeg merka meg hvor godt det er å snakke med folk om skriving og tekst, både min egen og andres. Jeg hadde kjøpt ei gammal campingvogn som jeg flytta inn i for anledninga. Campingvogna var plassert nede ved Bø-elva på den mørkeste campingplassen, og jeg husker fortsatt fornemmelsen jeg hadde i september, idet jeg sto med håret fullt av fugeskum fordi jeg måtte tette et hull i gulvet før frosten kom: det var som at alt hadde falt på plass, at jeg var kommet hjem, så og si, og at hjemme var ei revne i tida og virkeligheta, der det var plass til hele meg, hvorfra reell kommunikasjon endelig var mulig. Seinere har jeg prøvd å bli værende i den revna, for jeg trives her, jeg vokser og gror.
Når og hvorfor begynte du å skrive?
Jeg begynte å skrive fordi jeg begynte å lese som barn. Jeg likte bokstaver, lyden av dem. Jeg likte å tegne bokstaver, å sette dem sammen til ord. Jeg likte papir, å holde en blyant i hånda og skrive. Jeg likte fortellinger, å bli fortalt og det å fortelle, jeg jugde godt og fargerikt. Jeg likte boka som fysisk objekt, jeg likte lukta av den. Jeg likte bokhyller og biblioteker – store, åpne rom. Jeg likte å notere noe ned for å huske det til seinere, og for å føre regnskap: fargen på nebbet til undulatene vi hadde, årsaksforklaring av en slåsskamp jeg havna i på barneskolen, at jeg ikke stjal tyggis på bensinstasjonen, selv om de andre gjorde det. Jeg leverte altfor lange stiler i norsktimene. Jeg skrev brev til underjordiske og rulla sammen og hang opp med ulltråd i småskogen utafor huset der jeg bodde – jeg fortalte om dagene mine og hva jeg ønska meg, for eksempel. Jeg gikk på barneteater og leste replikker. Jeg gikk på dramalinja og leste replikker, men fikk sceneskrekk etter videregående og leste Nabokov og Tor Ulven og Selma Lagerlöf og tenkte den ene dagen at skriving er en mulighet, og tenkte den andre dagen at skriving er en umulighet, så slutta jeg å sette min egen skriving opp mot andres skriving, så begynte jeg å skrive for å tenke, så ble det til en bok som heter Skabelon.
Hvilket ord prøver du å unngå/bruke litt mindre?
Nå.
Hvilket forhold har du til å stryke tekst?
Jeg er veldig glad i å stryke, selv om det ikke nødvendigvis er synlig i bøkene mine. Enkelte dager vil jeg stryke så mye at dersom jeg skulle fulgt impulsen fullt ut, ville jeg ved slutten av hvert prosjekt sittet igjen med ei lita lefse på tjue sider som bare ga mening for meg sjøl.
Kan du fortelle litt om skriveprosessen din? Hva må være på plass, hvordan kommer du i gang, hvor i teksten begynner du?
Jeg trenger penn og papir, et spørsmål og et tenkt sted. Jeg begynner med begynnelsen. Det er ofte mange begynnelser. Det skal helst være tidlig morgen, på skriverommet, foran en liten hodeskalle av stein fra Wien. Min indre kritiker våkner litt seinere enn det jeg gjør, det er jeg glad for – så om jeg står opp halv seks, har jeg i hvert fall et par gode timer.
De to foregående romanene mine, skrev jeg intuitivt, uten å vite så mye om hva som skal skje før det skjer. Det er en kaotisk måte å jobbe på. I nåværende prosjekt har jeg noe mer oversikt. Det kjennes nyttig. Jeg vil ha hovedlinjene klare, så jeg kan gå inn hvor som helst og jobbe fram den teksten jeg vil, avhengig av dagsform – for en drøm det må være!
Leser du andre forfattere når du skriver?
Ja, men mest fordi jeg vil finne ut av noe i forbindelse med mitt eget prosjekt. Det kan være et tema, en stemning, en tid, et språk. Jeg leser helst poesi for å åpne opp hjernen på dager da teksten butter i mot, det setter umiddelbart i gang tanken, og gjør det mulig skrive. Ellers er filosofien og psykologien et takknemlig sted å duppe innom i ny og ne.
Hva liker du å lese?
Jeg leser hva som helst som jeg synes er godt: skjønnlitteratur, poesi, sakprosa, magasiner, avisartikler, brev, dagbøker, tekstene til mannen min, merkelige meldinger fra venner.
Hvilke forventninger har du til medlemskap i Forfatterforeningen?
Det finnes ingen konkrete forventninger, men det kjennes godt å ha en organisasjon i ryggen som jobber for å bedre vilkår for landets forfattere, særlig når verdenssituasjonen forøvrig er urolig. Mennesker står (med forbehold) sterkere sammen enn alene.
Malin C. M. Rønning har utgitt romanene Skabelon (2020) og Det tolvte huset (2024), begge på Forlaget Oktober.