Hvilke forfattere har hatt størst betydning for ditt eget forfatterskap?
I høstferien i sjetteklasse leste jeg Paa gjengrodde Stier av Knut Hamsun, Pass for dørene – dørene lukkes av Rolf Jacobsen og Noveller av William Somerset Maugham. Jeg hadde gått tom for tegneserier og trakk tilfeldige bøker ut av bokhylla hjemme. Jeg ble helt besatt av de tre forfatterne, og begynte å drømme om å bli forfatter selv. Et par uker senere hørte jeg Revolver og Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band for første gang, og da bestemte jeg meg for å bli musiker i stedet.
Hvordan var din vei inn i forfatterskapet? Når og hvorfor begynte du å skrive?
Jeg ble oppringt av han som skulle bli redaktøren min i Tiden, og han oppfordret meg til å skrive – kanskje en novellesamling, kanskje en roman. Han hadde via omveier fått lese en tekst jeg skrev til en musikerkollega, et følgeskriv til en The Stone Roses-spilleliste jeg hadde laget, og syntes vel at han så et potensiale der.
Hvilket ord prøver du å unngå/bruke litt mindre?
Jeg prøver egentlig å bruke færre ord på generell basis. Jeg beundrer forfattere som skriver rent og enkelt. Mine egne tekster blir ordrike og jabbete, synes jeg. Vet ikke om jeg bare må godta at det er slik jeg uttrykker meg skriftlig, som en vokalist som må leve med at han har den sangstemmen han har. Men jeg har bare gitt ut én roman, så det er kanskje litt tidlig å konkludere.
Hvilket forhold har du til å stryke tekst?
Veldig positiv, jamfør forrige svar. Men jeg foretrekker at redaktøren min gjør selve strykingen. Jeg synes det er vanskelig å bedømme kvaliteten i mine egne tekster. Så snart jeg begynner å vurdere om det jeg driver med er bra eller dårlig, slutter ordene å komme. Det er litt som å produsere seg selv: fryktelig vanskelig – og noe langt færre burde drive med.
Kan du fortelle litt om skriveprosessen din? Hva må være på plass, hvordan kommer du i gang, hvor i teksten begynner du?
Jeg liker å skrive om morgenen, det er da ting skjer. Jeg prøver å skvise ut noen ord på ettermiddagen også, mest for syns skyld. Når det gjelder arbeidsmetode, er jeg mer en maratonløper enn en sprinter. Jeg liker å fokusere langt og dypt, og mister lett tråden hvis jeg blir avbrutt. Men samtidig har jeg lett for å sovne – en velsignelse i enkelte tilfeller, en forbannelse i andre – så jeg sitter helst ute blant folk og skriver, for eksempel på et bibliotek. Der er det passe stille og passe bråkete, såpass at jeg holder meg våken.
Leser du andre forfattere når du skriver?
Jeg leser, men ikke så mye som ellers. Jo mer intens skriveprosessen er, jo mindre leser jeg. Litt usikker på hvorfor, men det har kanskje noe å gjøre med at jeg ikke klarer å nyte det på samme måte, i alle fall ikke hvis det er tekster som ligner på det jeg jobber med selv. Da blir jeg sittende og sammenligne.
Hva liker du å lese?
Jeg elsker research, spesielt gamle aviser og tidsskrifter. Til Nesten sanne historier […] leste jeg lokalavisen Øy-Blikks samlede verker mellom 1985 og 1989 (heldigvis kom den bare ut én gang i uka), det samme med regionsavisen Nytt i Uka, hauger av Illustrert Vitenskap, Sunnmørsposten, Norges Handels- og Sjøfartstidende, Arbeiderbladet, Krigsropet, jeg så Dagsrevyen, LørDan, Beyond 2000 og mye mer. Jeg hadde sluppet unna med å gjøre en brøkdel av alt dette, men jeg klarte ikke å slutte. Og så synes jeg, tross alt, at det hjalp meg til å få en nyansert tidskoloritt.
Ellers liker jeg forfattere bedre enn jeg liker bøker, eller hva man skal si. Når jeg finner en forfatter jeg liker stemmen til, leser jeg gjerne alt av vedkommende. Og hvis det finnes en samlede brev-bokserie, leser jeg gjerne den òg. Det handler ikke så mye om hva som skjer i hver enkelt bok, om noe så tror jeg at jeg liker best bøker hvor det ikke skjer så mye, men mer om synsvinkelen til forfatteren – om tonen i tekstene.
Rune Berg har utgitt romanen Nesten sanne historier om Rune Lisbeth Berg (Tiden, 2023).