Sporveisdikt er et samarbeid mellom Den norske Forfatterforening, Kulturrådet og Sporveien, og går ut på at et utvalg dikt presenteres i det offentlige rom. Målet er å ta poesi ut i byen, og med det gi innbyggere og besøkende i Oslo en kulturopplevelse.
Årets første runde har akkurat gått av stabelen, og vi har stilt de utvalgte poetene noen spørsmål.
Hvorfor skriver du poesi?
Julia Martinčič: Fordi jeg elsker poesi! Gjennom å skrive poesi er det som om jeg får kile verden under føttene.
Øyvind Berg: Få ord med stort innhold går rett til hjertet. Til å begynne med – for mange tiår siden – skrev jeg dikt fordi jeg ikke kunne noe annet. Nå innbiller jeg meg at det er det jeg kan best. Fanden veit.
Gunstein Bakke: Det er en mulighet til å oppdage noe som ikke var der fra før. Eventuelt tvert om, noe som var der fra før, men som ikke kunne blitt avdekket på noen annen måte. Fremfor alt er det en måte å virkelig bruke livet på. Fokusere, maksimalt, på det å faktisk finnes. Ikke ta noe som helst for gitt. La det gitte fordunste. Se hva som dukker opp.
Ida Hove Solberg: Kvifor ikkje? Nei da. Eller, jau da – svaret er jo så enkelt som at eg gjer det fordi eg liker det og har lyst. Fordi det fell meg naturleg. Folk flest har jo poesi i seg, på same måte som folk flest har musikk i seg, eller dans. Det er ikkje alle som gjer så mykje utav det, kanskje, men det bur jo i oss likevel. Så jau, kvifor ikkje?
Hva betyr Sporveisdikt for deg?
Julia Martinčič: Jeg har selv sittet dausliten til eller fra jobb på T-banen, og plutselig kjent noe lyse opp i meg i de sekundene det tar å lese et dikt. Å få være en Sporveisdikter disse ukene har rett og slett vært et privilegium.
Øyvind Berg: At det henger dikt der vanlige folk ferdes, frigjort fra permer, bokhandler, biblioteker og andre arenaer for spesielt interesserte. Samtidig: Sporveis er storveis!
Gunstein Bakke: Det er fint at dikt skrevet i samtida plutselig kan dukke opp som noe helt tilforlatelig på flater der folk har blikket sitt festet i hverdagen. Det minsker lysten til å begå noe straffbart mot JC Decaux, Clear Channel og lignende foretak som stjeler den retten folk har til sitt eget blikk og sin egen oppmerksomhet. Kanskje kan sporveisdiktene være et ørlite pusterom fra dette kontinuerlige, skamløse tyveriet.
Ida Hove Solberg: Det kjennest som ei stor ære å få vere del av dette prosjektet. Det er så enkelt og så effektfullt. Vi burde ha fleire slike, for fleire kunstartar. Ut med reklamen og inn med lyrikken, fotografiet, dansen, bildekunsten, kva det måtte vere. Vi treng å la blikket møtast av noko som ikkje krev at vi skal bruke pengar på ting, eller i verste fall at vi må oppgraderast. Vi treng å bli inspirerte til å tenke ukjente tankar, sjå dagen, lyset, mørket og menneska rundt oss frå nye perspektiv, oppfatte tilværet annleis. Vi treng den menneskelege kontakten som ligg i det å dele kunstnarlege opplevingar.
Hva leser du på farta?
Julia Martinčič: For tida skjer absolutt all lesing på farta, eller med en følelse av å bli jaga. Jeg leser på mobilen, i korte stunder, mens jeg ammer sønnen min i søvn. Senest for en halvtime siden. Men nok en gang sovna jeg samtidig som han! Å!
Øyvind Berg: Nå, Aristoteles. Men jeg tilbrakte halve oppveksten på sporveien, mest Grorudbanen med matebusser, som det het den gang. Da leste jeg blant annet Bjørneboe, Vonnegut, Bing og Bringsværd på T-banen. Jeg torde ikke å lese dikt der. Jan Erik Vold og Georg Johannesen ble smuglest hjemme. (Men jeg jobba i skraphandel etter skoletid og da vi fikk et dødsbo med Min kamp, norsk utgave fra 1942, leste jeg den på T-banen.) Nå blir det ikke bare Aristoteles selvfølgelig, av reiselektyre de siste åra er Alan Bennetts The Uncommon Reader en klar favoritt. Men den er for kort til langturer.
Gunstein Bakke: Jeg leser ikke noe annet på farta, og i hvert fall ikke på sporveiene, enn jeg gjør ellers. Men det er et kjedelig svar, så la meg heller fortelle om ei lita bok som heter Dagens vanvett av Maurice Blanchot, som jeg i mange år gikk rundt med på lomma, like mye talisman som lektyre. Det var ei svært tynn bok, som jeg likevel må ha tenkt at kunne «take a bullet for me», den lå i hvert fall på innerlomma på venstre side. På et tidspunkt oppdaget jeg at både jakka og boka var borte, uten at jeg skjønte hvor det kunne ha skjedd. Mer enn ti år senere fikk jeg en melding fra Emanuel Vigelands museum, de hadde ryddet på bakrommet og funnet jakka, der den var blitt liggende etter en sommerkonsert. I ytterlomma hadde de funnet en togbillett med navnet mitt på – dette er noen år siden – og dermed, altså, kom boka tilbake til meg. Dette var i hvert fall en anekote som involverte en bok og et transportmiddel.
Ida Hove Solberg: Eg brukar å ha ei kort bok i snippen (noko lett å bere, gjerne poesi), men blir ofte sittande og sjå ut vindauget i staden. Så får boka lufte seg om det oppstår andre lommar i dagen.
Dersom du kunne velge ut et dikt av en annen forfatter til Sporveisdikt, hvilket ville du valgt?
Julia Martinčič: Mye snacks i den nylig utgitte megaboka Svartediket av Mats Tønjum Alfsen.
Øyvind Berg: Jeg ville velge tre av haikudiktene i Joakim Kjørsviks mesterverk År og dag. Det blir også et Memento Basho.
Gunstein Bakke: Øyvind Berg, som jeg nå deler flater med på sporveiene, har også skrevet det diktet jeg ville valgt, jeg tror det stammer fra samlingen Poe si tid som kom en gang på 90-tallet, og det lyder sånn (etter hukommelsen): Døden kommer, livet går / Tenk om det tar mange år?
Ida Hove Solberg: Eg er veldig glad i diktet «They/Them» av Danez Smith. Ein kan lese det på nettsidene til Poetry Foundation, men det ville så klart hatt ein heilt annan effekt om det vart flytta ut i kollektivtrafikken.