I 2024 lanserte NFFO, i samarbeid med Kopinor, et stipendprogram for ukrainske forfattere, der de delte ut ti stipender. DnF ble invitert inn i videreføringen av et utvidet stipendprogram, som ledes av den Kyiv-baserte, nobelprisvinnende menneskerettighetsorganisasjonen Center for Civil Liberties og Den norske Helsingforskomité.
Programmet finansieres gjennom midler fra Nansen-programmet for Ukraina, hvis mål er å styrke Ukrainas sivilsamfunn. I 2025 ble det utlyst og tildelt i alt 20 stipender til ukrainske forfattere, og vi har snakket med tre av dem som mottok støtte: Pavlo Derevianko, Alina Sarnatska og Artur Dron.
Fortell kort om prosjektet du fikk støtte til, og hvor du er i prosessen din nå.
Pavlo Derevianko: Prosjektet mitt er en samling kortprosa skrevet etter den russiske fullskalainvasjonen. Boken blir i disse dager ferdigstilt for utgivelse. Den inneholder seks noveller – tre av dem skrev jeg mens jeg fortsatt var sivil, tre av dem etter at jeg ble soldat.
Alina Sarnatska: Stipendet støttet utviklingen av min første roman, SCAM. Det er en kompakt, polyfonisk roman om tre personer som opplever den samme krigen, men ser den fra svært ulike synsvinkler. Alisa er kontorarbeider, men blir krigssanitær uten medisinsk utdanning; Kostian er infanterist ved fronten; og hans kone Lenka prøver å betale for morens kreftbehandling mens hun jobber i en kiosk som tilbyr hurtiglån.
Det som interesserer meg er måten krig omorganiserer hverdagslivet på. Karakterene ønsker seg fortsatt svært enkle ting: en trygg jobb, en ferie ved sjøen, kjærlighet, penger til medisinsk behandling, gulløreringer, eller rett og slett sjansen til å komme hjem. Krig, fattigdom, byråkrati og deres egne avgjørelser fortsetter å ødelegge for disse beskjedne planene.
Romanen ble utgitt på ukrainsk i Kyiv i mars 2026. Jeg jobber nå med å få den oversatt. Et engelsk utdrag er oversatt av Anna Lordan, og jeg ser for tiden etter et forlag, samt støtte, til en fullstendig oversettelse.
Artur Dron: Prosjektet mitt er en samling prosa og poesi med tittelen Sankt Panteleimons sykehus. Samlingen inneholder dikt jeg skrev mellom 2023 og 2026, samt prosavitnesbyrd forent av temaet om å lege krigens sår. Disse sårene tar mange former: fysiske skader påført av soldater, de psykologiske konsekvensene av å leve med krigen og tapet av dem som står oss nærmest. Boken fullfører også trilogien min om krigserfaringen.
Hvordan er dette prosjektet forskjellig fra, eller forbundet med, din tidligere skriving?
Pavlo Derevianko: Dette prosjektet er betydelig annerledes enn den forrige romanen min – en kosakk-fantasytrilogi på én million ord som det tok meg over fem år å fullføre. I stedet kom korte skrekkhistorier til meg. Både skrivingen min og jeg har blitt forandret av fullskalakrigen.
Alina Sarnatska: Temaet er nært knyttet til mitt tidligere arbeid, men formen på romanen tillot meg å gjøre noen ting annerledes. Mange av teaterstykkene mine er politiske og handler om krig, sosial ekskludering, kjønn, vold og mennesker som vanligvis reduseres til enkle merkelapper. SCAM springer ut av samme interesse, men romanen ga meg rom til å bygge tre parallelle liv og la dem motsi hverandre.
Jeg er interessert i gapet mellom den enorme historiske hendelsen kalt «krig», og de svært små tingene folk fortsetter å bry seg om inni den. En blir beskutt, men bekymrer seg fortsatt for å se latterlig ut. En behandler sårede soldater, samtidig som tankene spinner rundt hvor menskoppen hennes kan vaskes. En er i krig, og kona hans regner på hvor mye penger en kirurg trenger for å operere moren.
Jeg bruker ofte mørk humor fordi det også er sånn folk rundt meg overlever. Jeg tror ikke at man må skrive om krig på en høytidelig eller alvorlig måte for å skape seriøs litteratur. Noen ganger gir absurditet leseren mer effektiv tilgang til virkeligheten enn tragedie gjør.
Artur Dron: Hvis mitt tidligere litterære verk – vitnesbyrdsboken Hemingway vet ingenting – i stor grad var en bok om traumeøyeblikket og om oss alle som lever gjennom øyeblikket når vi blir såret og skadet, så fokuserer Sankt Panteleimons sykehus på livet etterpå. Hvordan kan man finne en måte å gå videre på, og søke helbredelse etter tap, traumer, og ha gjennomgått irreversible forandringer? Et annet av bokens hovedtemaer er sameksistensen mellom ukrainere som har svært forskjellige opplevelser av den samme krigen.
Hvordan påvirker den pågående krigen deg som forfatter?
Pavlo Derevianko: Siden jeg vervet meg har jeg bare klart å skrive tre noveller: den første i 2024, den andre i 2025 og den tredje i 2026. Militærtjenesten krever enormt mye tid og energi.
Alina Sarnatska: Det har gjort meningen med å skrive mye tydeligere for meg. Jeg vet at jeg skriver fra innsiden av en hendelse som fortsatt pågår, samtidig som folk utenfor Ukraina trøtner på å høre om det. Det skaper et veldig praktisk kunstnerisk problem: Hvordan kan man fortsette å fortelle sannheten om en krig når publikum allerede har blitt lei?
Jeg leter stadig etter nye narrative virkemidler. I forskjellige verk bruker jeg sex, avsky, humor, overraskelse eller helt vanlige hjemlige detaljer. Hvis jeg beskriver et liv som i utgangspunktet framstår kjent for en europeisk leser, blir det mye vanskeligere å distansere seg følelsesmessig når noe unormalt kommer inn i det livet.
Krigen har også ødelagt min tro på at forfattere har ubegrenset med tid. Jeg pleide å være ekstremt perfeksjonistisk. Mens jeg jobbet med denne boken, måtte jeg akseptere at jeg ikke kunne bruke fem år på å gjøre hver setning perfekt. Det haster med å skrive nå. Folk dør, byer forandrer seg, minner forsvinner, og språket vi bruker for å beskrive det som skjer forandrer seg også veldig raskt.
Artur Dron: Opplevelsen av å leve gjennom en krig – eller enda mer, å delta i en direkte som soldat – forandrer alle. For meg som forfatter har krigen formet fokuset og selve kjernen i flere av bøkene mine, fordi en forfatters oppgave er å skrive om det som påvirker en dypest i et bestemt øyeblikk i livet. I krigstider er det smerten den forårsaker som påvirker deg dypest.
Hvorfor er det viktig for deg å fortsette å lage kunst i krigstid?
Pavlo Derevianko: Jeg reflekterer over mine kampopplevelser gjennom litteraturen – det er en måte å fange, bearbeide og gi slipp på dem. Å leve og skrive så lenge jeg lever.
Alina Sarnatska: Fordi krig også er en kamp om hukommelse, språk og oppmerksomhet.
Jeg skriver på engelsk i sosiale medier om missilangrep, dødsfall og det vanlige livet i Ukraina. Jeg kan ikke bevise at et innlegg eller et skuespill direkte fører til politisk endring. Men jeg vet at kultur påvirker hvordan folk forestiller seg et land og menneskene som bor der. Det betyr noe når Ukraina er til stede i det emosjonelle og intellektuelle livet til et annet samfunn.
Kunst bevarer også kompleksiteten. Krig produserer veldig praktiske kategorier: helt, offer, forræder, flyktning, soldat. Ekte mennesker passer sjelden perfekt inn i disse. Karakterene mine kan være modige og egoistiske, generøse og latterlige, traumatiserte og morsomme på samme tid.
Jeg vegrer meg for å innfri forventningen om at krigstidskunst skal være helende. Noen typer smerte kan ikke repareres. Jeg er mer interessert i spørsmålet om hvordan folk fortsetter å leve med det som ikke kan repareres. De finner opp ritualer, forhold, besettelser, vitser og merkelige former for tilpasning. Det er der jeg som regel finner det mest sannferdige materialet.
Artur Dron: Fordi det er det som er jobben min – jeg er forfatter. Det er det jeg allerede hadde valgt for meg selv før fullskalainvasjonen.
Hva tror du det betyr for leserne at nye verk av ukrainsk litteratur blir utgitt i dag?
Pavlo Derevianko: Russerne invaderte for å utslette Ukraina – vår stat, vår nasjon, vårt språk og vår kultur. Utgivelsen av hver eneste ukrainsk bok erklærer vår eksistens, vår uavhengighet og vår utholdenhet. Til tross for døden og ødeleggelsen russerne har forårsaket fortsetter vi å leve og skape.
Alina Sarnatska: Det lar leserne oppleve Ukraina som et levende samfunn snarere enn bare som en krigssone.
Nyhetene konsentrerer seg forståelig nok om angrep, diplomati, militær utvikling og tap. Litteratur kan vise alt som fortsetter å boble under disse overskriftene: dårlige ekteskap, gjeld, sex, sjalusi, byråkrati, familiekrangler, dumme vitser, ambisjoner, korrupsjon, ømhet og kjedsomhet. Disse tingene forsvinner ikke fordi missilene faller.
Jeg tror at litteratur som er skrevet under krigen også blir et arkiv som skapes før vi vet hvordan historien ender. Det er viktig. Vi skriver ikke ut fra etterpåklokskapens trygghet. Vi vet ikke hvilke mennesker, institusjoner eller byer som fortsatt eksisterer når bøkene er blitt oversatt.
For utenlandske lesere håper jeg at disse bøkene gjør det vanskeligere å forenkle ukrainere. Jeg vil at leseren først skal gjenkjenne noe kjent i karakterene mine, og så innse hvor radikalt annerledes livsforholdene deres er blitt. Den emosjonelle gjenkjennelsen er en av tingene litteraturen fortsatt gjør bedre enn noen politisk argumentasjon.
Artur Dron: Samtidslitteraturen er en måte vi kan komme sammen på: Rundt bøker om våre felles erfaringer, vår felles smerte og lyspunkter, problemene vi trenger å snakke om, samt følelsen av håpløshet som vi deler og likevel må håndtere.
Les intervju med DnFs representant i stipendkomiteen, Iryna Shuvalova, her.