Hvorfor ville du bli forfatter?
Jeg er en ensporet person som stort sett har én interesse i livet, og det er å skrive. Skriving gir meg følelsen av at jeg er på rett sted til rett tid, at noe går opp, at alt blir slik som det skal være. I tillegg er det en lett tilgjengelig aktivitet som kan dyrkes nesten hvor som helst, trenger veldig lite utstyr og har få store kostnader (med unntak av den mentale kostnaden av å vie årevis av livet til å skrive historier som potensielt ingen kommer til å lese).
Hvordan var din vei inn i forfatterskapet? Når og hvorfor begynte du å skrive?
Sørsida av Trondheim på tidlig 2000-tallet var et kulturmessig interessant sted. Vi danset linedance til Macarena i gymtimene, diktanalyserte Vinsjan på kaia av DDE, og hver 17. mai løp vi rundt på jakt etter Frode Alnæs fra Dance with a Stranger da det gikk rykter om at han feiret nasjonaldagen i Sjetnemarka (senere viste det seg at det ikke var Frode Alnæs, bare en normalt skallet mann).
Vi hørte på Rammstein og Blackstreet og dansk trance, vi leste Olav Duun og Anne B. Ragde og Maya Angelou, vi hadde veldig engasjerte og gode lærere, og likevel, til tross for alt dette, til tross for at vi leste litteratur fra Trøndelag, virket det hinsides all fornuft å skulle skrive bøker når man kom fra Sjetnemarka. I mitt hode var forfatteryrket forbeholdt folk fra andre steder; vakre og værbitte diktere fra vestlandet eller hardbarka romanforfattere fra Oslo som gikk med skinnjakke og røykte cigarillos når de ble portrettintervjuet.
Selv om jeg hadde et stort ønske om å skrive bøker som tenåring, trodde jeg ikke det var en mulighet for meg, jeg var for lite kulturell, for lite kompleks, for simpel. Derfor fordypet jeg meg i alt annet enn litteratur, og skrev noveller på fritiden som en hobby. Vendepunktet kom da jeg flyttet til Oslo for å studere, og begynte å gå med skinnjakke og røyke cigarillos i godt lag, og plutselig virket ikke forfatterdrømmen så langt unna likevel.
Det jeg prøver å si er: Dersom du har mindreverdighetskomplekser rundt egen skriving, og er usikker på om ditt liv og erfaring vil gi et dypt nok intellektuelt grunnlag for litterært arbeid, prøv å flytte til Oslo og ha på deg skinnjakke mens du skriver. Plutselig kan du bytte ut dype komplekser med komplekse historier.
Hvilken forfatter har hatt størst betydning for ditt eget forfatterskap?
Jeg tror de som har hatt aller størst betydning for forfatterskapet mitt er norsklærerne mine. På barneskolen pleide læreren å lese høyt fra Roald Dahls Heksene i hver matpause, og jeg husker fortsatt følelsen av å spise kneippbrød med leverpostei mens heksene kaklet om å slurpe i seg små, myke barnekropper.
På ungdomsskolen hadde vi en helt fantastisk norsklærer som gjorde lesing og analysering av Ibsens Vildanden til en tre ukers begivenhet hvor til og med røyke-jentene og Iron Maiden-guttene ble helt oppslukt av å tolke Hedvigs død på loftet.
På videregående hadde jeg en norsklærer som ga meg egne leselister, og jeg husker spesielt godt da hun lånte meg Skråninga av Carl Frode Tiller – jeg hadde aldri lest noe så fantastisk og mørkt og fint.
I 20-årene ble jeg anbefalt av lærere på Westerdals å lese Lydia Davis, Raymond Carver og Miranda July, noe som også formet min egen smak i stor grad. Nå når jeg er voksen, og må være min egen norsklærer, kommer jeg ofte tilbake til Inger Bråtveit, Geir Gulliksen, Olaug Nilssen og Trude Marstein.
Hvilket ord prøver du å unngå/bruke litt mindre?
«Svett». Skriv det du kan, sier de, og jeg skriver tydeligvis mye om svette mennesker. Så jeg må ofte fjerne mange referanser til å være svett eller klam.
Hvilket forhold har du til å stryke tekst?
Jeg er nok litt for ivrig på å stryke tekst. Når jeg har holdt på med et skriveprosjekt lenge, og jeg begynner å nærme meg slutten, får jeg en veldig trang til å ødelegge alt jeg har arbeidet så lenge for å lage. Og da begynner jeg å kutte, ofte i så stor grad at teksten mister et eller annet meningsfullt. Jeg jobber derfor mye med å la være å kutte altfor mye. Amalie Kasin Lerstang sa en gang i et intervju at man ikke skal kutte ut alt grumset i teksten sin, og det tenker jeg på hver gang jeg redigerer; jeg må ikke miste grumset mitt, kjernen i boka ligger spredd rundt i dette grumset.
Hva liker du å lese?
Jeg liker å lese om folk. Jeg vil vite alt om folk. Hva som får dem til å stå opp. Hvem de er i familie med. Hvem de krangler med. Hvem de ønsker at de kunne kranglet med. Hvem de ligger med. Hvem de ønsker at de kunne ligge med. Hva de jobber med. Hva de egentlig vil jobbe med. Hvordan de er på fest. Hva de gjør når de alene. Jeg elsker alt som har med folk å gjøre, og sliter følgelig med å lese bøker som ikke fokuserer nok på folk. Dersom en bok blir for konseptuell, eller Gud forby, religiøs, mister jeg fort konsentrasjonen. Jeg har ikke troa på religion. Men jeg kan gjerne lese om religiøse folk, så lenge folket er i fokus.
Hvilke forventninger har du til medlemskap i Forfatterforeningen?
Jeg forventer å være full av mindreverdighetskomplekser som skaper en ubehagelig og frastøtende energi i sosiale settinger. Men jeg håper også på å møte interessante kollegaer, og være del av et fellesskap av folk på rett sted til rett tid. Og så håper jeg at noen vil ta en cigarillo med meg på fest.
Nora Eide har utgitt novellesamlingen Familien din (2017), samt romanene Følgefeil (2022) og God mor (2025) – alle på Flamme Forlag.