Hvorfor ville du bli forfatter?
Å skrive har vært en grunnleggende utforskerglede helt fra barndommen av. Det var å oppdage sinnets dobbeltliv, vrenge det hemmelige livet ut i skrift. Å se at ideer og verden vokser ved meditativ drømming, og så utvider seg i nye retninger gjennom skriften, var noe av det deiligste jeg husker fra oppveksten.
Oppdagelsen, ved elleveårsalder, av at en tanke kan skjule en annen – dypere og gjemt – var det skrivingen som ga meg. Det skapte i meg en slags meditativ analyse-ekstase, som formet forfatterdrømmen. Denne euforien har fulgt meg i over femti år nå, og løfter det ensomme og tidvis utmattende maratonarbeidet det er å ferdigstille en bok.
Hvordan var din vei inn i forfatterskapet? Når og hvorfor begynte du å skrive?
Jeg skrev fortellinger som barn, og begynte å skrive dikt og noveller i tenårene. I 1984 flyttet jeg til Frankrike som au pair og ble tospråklig. Da jeg begynte å studere fransk litteratur, ble fransk hovedspråket mitt både skriftlig og muntlig. Som student bar jeg alltid et «novelleblikk» med meg: scener jeg betraktet fra et bussvindu eller en kafé vokste til fortettede historier, små noveller jeg skrev vekselvis på norsk og på fransk.
Da jeg i 1990, for første gang skrev en roman og sendte den inn til et norsk forlag, var det fra et språklig eksil og dobbeltliv. Tross gode konsulentuttalelser, ble den bortprioritert til fordel for hovedoppgave og senere doktorgradsavhandling skrevet på fransk. Min første utgitte bok ble derfor en sakprosabok på fransk om forfatteren J.M.G. Le Clézio (1999).
Jeg savnet inderlig morsmålet mitt som et skapende rom, og det tok mange år å gjenerobre det, det ble mitt språklige forsoningstokt. Derav fokuset på språket i romanene mine, språket som noe skjørt, utsatt, nesten glemt, som lengter etter å bli sett, gjenfunnet. Etter mange år med artikkel- og essayskriving på fransk og norsk kom min første bok på norsk, Lykke og eksil på Forlaget Oktober i 2016. I 2020 kom den Perec-inspirerte romanen Silkehjelm som hadde ligget i kim i mange år, og i fjor utga jeg romanen Jeg kan ikke se mor noe sted.
Hvilke forfattere har hatt størst betydning for ditt eget forfatterskap?
Lekne, eksperimentelle forfattere som utforsker eksistensielle spørsmål: Georges Perec spesielt, men også Milan Kundera. J.M.G. Le Clézio lærte meg noe grunnleggende om rytmens rolle i all tekstskaping. Liv Køltzow viste meg hvordan syntaktisk nytelse kan drive frem både fortelling og erkjennelse. Lars Amund Vaage befestet troen min på litteraturen som et musikalsk og avtabuiserende rom. Det gjorde også Annie Ernaux i en kollektivbevisst form. Vigdis Hjorth og Siri Hustvedt har lært meg mye om å skildre eksistensielle drama med analytisk klokskap og stort fortellerdriv; de har gitt meg mot.
Hvilket ord prøver du å unngå/bruke litt mindre?
Nesten, kanskje, som. De er ofte overforbrukt og kan ofte strykes. Lik ordet ofte.
Hvilket forhold har du til å stryke tekst?
Noen ganger er teksten helt ferdig når den blir til skrift. Da har den gjerne vært i tilblivelse lenge før den nådde tastaturet eller papiret. Men som regel er det nødvendig å stryke noe. Da er det deilig å se teksten blir renere, sterkere, se noe komme bedre til syne. Iblant gir det teksten en ny retning, og ny tekst vokser ut av det. Jeg tar ofte vare på lange passasjer som strykes. De kan brukes andre steder, og være et viktig spor i det videre arbeidet.
Kan du fortelle litt om skriveprosessen din? Hva må være på plass, hvordan kommer du i gang, hvor i teksten begynner du?
Å skrive en roman begynner ofte med funnet av en grunnleggende puslespillbrikke. Det kan være en viktig scene som har kraft og klarhet nok i seg til at andre brikker kommer og legger seg rundt den.
Arbeidet med romanen Silkehjelm startet med at følgende setning kom til meg: «Jeg husker første gang jeg så de tre tøyapene som hang på veggen ved inngangen til barnekreftavdelingen.» Umiddelbart kom en situasjon, en scene til syne, etter et par setninger kom et blikk og en stemme til syne, og etter en side kom også en historie. I denne setningen fødtes romanens prosjekt og form.
Arbeidet med fjorårets roman startet med at setningen «Jeg kan ikke se mor noe sted» kom til meg ved oppvåkning, og med den kom en scene, som i løpet av dagen vokste til en novelle. Setningen, som ble til romanens første grunnscene, og senere dens grunnstemning, ble også romanens tittel. Iblant kommer brikker reisende fra andre prosjekter. I romanen jeg arbeider med nå er flere sentrale scener hentet fra romanen jeg skrev i 1990.
Rytme er for meg grunnleggende i all skriving. Derfor leser jeg alle tekster høyt. Før den første setningen treffer papiret eller tastaturet, finnes rytmen der allerede, bærer språket, og kobler meg, som sansende menneske, til tekstens bevegelse. Rytmen kobler teksten til emosjonene, til pusten, til livet som gjør teksten nødvendig. Den er tekstens kroppslige og emosjonelle utgangspunkt.
Leser du andre forfattere når du skriver?
Alltid. Den litterære samtalen, den språklige og narrative inspirasjonen som det gir, er helt nødvendig for å finne styrke og stadig nye løsninger i prosessen med å føre et romanprosjekt i havn.
Hva liker du å lese?
Romaner, noveller og poesi som eksperimenterer med form og bidrar til å avautomatisere språklige forestillingsmekanismer, skape perspektivendringer og forskyvninger som skjerper og utvider sinnet. Nyskapende litteratur som forsøker å overskride tilstivnede kategoriseringer som krymper (tabloidiserer) og undertrykker det som forsøker å komme til orde.
For meg utgjør litterær formfornyelse grunnambisjonen for å skrive, som et opprør mot tilstivnede forestillinger, i språk, tankemåte og samfunn. Å skrive føles som å stå i en duell mellom forfatterønsket om å skape nye sammenhenger ved å presse flertydighetsgrenser i egen skriving, adoptere flere perspektiver, skrive kontrapunktisk og overskridende, og nødvendigheten av å tilpasse seg de trange kårene samtalen om litteraturen har i dagens samfunn. Å lese god litteratur er å finne stimulerende allierte i et språklig og litterært opprør mot undertrykkende konvensjoner.
Hva synes du om norsk litteraturpolitikk?
Norsk litteraturpolitikk har gode støtteordninger som normalkontrakten, innkjøpsordningen og stipender, grunnleggende og nødvendige tiltak for at god litteratur kan skapes. Men formidlingen av litteratur, kritikken, debatten, trenger å styrkes, slik at litteraturen synliggjøres i tråd med sin egenart og sitt vesen og ikke gjennom tabloide instrumentaliseringer som virker fremmedgjørende både på verk og på forfatter.
Hvilke forventninger har du til medlemskap i Forfatterforeningen?
Jeg forventer at Forfatterforeningen fortsetter arbeidet med å verne om litteraturens egenart og frihet i møte med økt kommersielt press, ved å støtte oppunder forfatternes kunstneriske frihet. Jeg ser frem til et kollegialt fellesskap med rom for gode litterære samtaler.
På norsk har Miriam Stendal Boulos utgitt romanene Jeg kan ikke se mor noe sted (Tiden, 2024) og Silkehjelm (Vigmostad & Bjørke, 2020), og samtaleboken Lykke og eksil. Om Rune Christiansens forfatterskap (Oktober, 2016).