Hvordan var din vei inn i forfatterskapet? Når og hvorfor begynte du å skrive?
Det begynte med låtskriving i band i tjueåra, som hang sammen med en litt vag trang til å «skape noe». Jeg er egentlig ikke så veldig musikalsk, men der fant jeg skrivegleden, og så fikk jeg litt skryt av folk, som igjen ga meg troen på at jeg kanskje kunne få til noe. Jeg hadde jo likt å skrive før, men da ble det mer seriøst. Og så skjønte jeg at skriving er så fritt, det krever ingenting (bare en blyant) og man kan gjøre det hvor som helst. Etter hvert begynte jeg på Tekst og skribent-linja på tidligere Westerdals, hvor jeg blant annet hadde Bård Torgersen som skrivelærer. Der skrev jeg min første bok (og store deler av min andre). Og så var jeg i gang.
Hvilken forfatter har hatt størst betydning for ditt eget forfatterskap?
Samuel Beckett.
Hvilket ord prøver du å unngå/bruke litt mindre?
Det varierer, men det jeg alltid prøver på, er å forenkle språket mitt.
Hvilket forhold har du til å stryke tekst?
Jeg vegrer meg for det, men det er veldig befriende når jeg endelig gjør det.
Kan du fortelle litt om skriveprosessen din? Hva må være på plass, hvordan kommer du i gang, hvor i teksten begynner du?
Jeg jobber stort sett hjemme, helst på dagtid når barna mine er i barnehagen, og gjerne på morgenen da hjernen er litt søvnig og ukritisk. Men samtidig er jeg ikke så veldig avhengig av faste rutiner. Som oftest gleder jeg meg til å skrive, det går stort sett greit å komme i gang, og særlig når en fortelling begynner å sette seg. Da spiller det mindre rolle hvor jeg er, jeg kan skrive i korte og lange strekk, begynne hvor som helst i teksten, fortsette fra der jeg slapp, eller jeg kan hoppe inn i helt andre punkter i fortellingen.
I det hele tatt jobber jeg mye fram og tilbake i tekstene mine. Jeg prøver å starte ufiltrert, for så å bevege meg rundt i det jeg har skrevet på leting etter mening og sammenhenger. Det er nesten litt detektivarbeid. Bøkene mine har ofte noe absurd ved seg, de inneholder fantastiske elementer, og jobbingen handler i stor grad om å finne en sannhet innenfor universet som utvikles. Nesten som om det finnes en «riktig tekst» langt inni rotet som først oppstår.
Leser du andre forfattere når du skriver?
Ja, det kan jeg fint gjøre. I begynnelsen var jeg litt redd for påvirkning, men nå føler jeg meg tryggere på at ting jeg skriver står seg som noe eget. Det er deilig. Da kan jeg tillate meg å stjele også, noe jeg gjerne gjør, jeg liker å legge inn små nikk til andre forfattere i mine egne bøker.
Hva liker du å lese?
Det er mange bøker og forfattere som fortjener å bli nevnt, så en liste med navn blir jo veldig ufullstendig. Men kort oppsummert liker jeg bøker som prøver å gjøre noe utenom det vanlige. Og ofte setter jeg like stor pris på selve forsøket som resultatet. Akkurat nå leser jeg den selvbiografiske romanen Når du kjenner at det begynner å ta slutt av Stig Larsson, og der sier han at han liker bøker som gir ham en annen «optikk». Det kan jeg stille meg bak!
Hva synes du om norsk litteraturpolitikk?
Jeg tenker jo at norske forfattere på mange måter er heldige. Samtidig er det jo viktig å kjempe for mangfoldet i litteraturen, så de store hundene ikke spiser de små hundene, og folk flest får muligheten til å lese forskjellig typer litteratur.
Hvilke forventninger har du til medlemskap i Forfatterforeningen?
Tja, si det. Jeg vet ikke, men det er hyggelig å være med på laget. Så takk for tilliten!
Vegard Sæteren har utgitt diktsamlingen Håndbok for flyktninger (2017), samt romanene Steinen (2020), Jeg vil ikke reddes (2022) og Terrenget (2024) – alle Flamme Forlag.