Eirin Betten
Hvorfor ville du skrive en roman der KI spilte en rolle?
Det jeg ville utforske i Det tredje minnet (Cappelen Damm, 2024) var å bruke den fiktive maskinen, Metis, som nå kanskje ikke er fullt så fiktiv lenger, til å se hvordan den påvirket menneskelig oppførsel.
Jeg skal innrømme at jeg egentlig ikke synes KI er spesielt interessant som sådan, fordi den ofte i bunn og grunn viser seg å være ganske banal, rett og slett litt dum (og nå gir jeg den menneskelig kvaliteter) sammenlignet med hvordan et menneske fungerer, om vi nå snakker om språkmodeller og den type KI som later til å være lik menneskelig intelligens.
Det var nok det jeg ville utforske i romanen og leke meg med, altså hvordan noe kan imitere bevissthet når vi ikke helt selv forstår hva bevissthet er, men samtidig godtar vi at den har kvaliteter som ligner eller imiterer våre kvaliteter, som det at den kan «skrive» eller ta avgjørelser.
Hvordan så du på KI da du skrev boka?
Kanskje man skal referere til det som en sosial teknologi, altså den teknologien som er allment tilgjengelig og som ofte tåkelegges som andre fenomen, som f.eks. et kommunikasjonsmiddel eller noe som skal gjøre «livet lettere». Jeg har lest mye om sosiale medier, algoritmer og KI i over et tiår nå, og synet mitt på KI har egentlig ikke forandret seg.
Igjen, jeg synes det er interessant hvordan disse systemene vi som et kollektiv ser ut til bare å godta, og tar i bruk uten å stille kritiske spørsmål, påvirker oppførselen, forholdene og behovene våre. Det er jo ufattelig interessant at noen mennesker betror seg emosjonelt og helsemessig til en KI-modell, selv om man vet at all data blir lagret. Noen blir også forelsket, og er overbevist om at svarene de mottar kommer fra en såkalt intelligent og/eller empatisk plass.
Hva er det som får folk til å forholde seg til en språkmodell på denne måten? Hvorfor er det slik at vi har samfunn hvor mennesker må ty til KI for å oppleve at de har noen å snakke med? Dette er symptomene på samfunnet vi lever i, og i møte med slike modeller tror jeg vi konsekvent stiller feil spørsmål. Det er ikke hva vi skal bruke dem til, men hvordan og hvorfor. Jeg tenker at fiksjonen er en perfekt plass til å utforske slike spørsmål, og i Det tredje minnet opplever Ada at maskinen speiler livet hennes. Hun benytter seg også av speilingen til å manipulere livet sitt.
Har synet ditt på KI endret seg siden da?
Nei, egentlig ikke, men det blir tydeligere og tydeligere at vi som et kollektiv må finne konstruktive måter å forholde oss til modellene på. De har f.eks. ikke noe i kunsten å gjøre, spesielt ikke i forfatteryrket. Jeg håper jo at de som bruker KI til å oversette, skrive eller designe opplever at de gjør noe etisk galt, men så er jeg redd de ikke gjør det. Vi mennesker har for vane å rasjonalisere våre valg, selv om de etisk sett er feil, spesielt om det gagner oss økonomisk. Da kan man liksom unnskylde alt.
Hvordan bør norske forfattere forholde seg til KI?
Boka og KI har egentlig ikke så mye med hverandre å gjøre, etter min mening, men boka eksisterer innenfor et økonomisk system som også ønsker hastighet og vekst. Boka er i sin natur langsom, KI er det motsatte. Den er akutt. KI-modeller er heller ikke altruistiske, spesielt ikke skaperne bak KI-modellene.
Tek-oligarkene i USA har ikke utviklet KI-systemene og språkmodeller fordi de har et iboende ønske om å forbedre verden vi bor i. Selskapene skal tjene noe på din bruk av produktene deres. Men hvordan man skal forholde seg til dem, er også komplisert, og både forfattere og forlagene har et ansvar overfor bruk av KI. Hva om du er en debutant og forlaget insisterer på å bruke KI i korrektur eller til å designe omslaget ditt? Hva skal du gjøre da? Man er i en sårbar situasjon der.
Krav må inn i normalkontrakten om bruk av KI. Men det går også andre veien. Forlaget må være sikre på at forfattere ikke bruker KI til å skrive bøkene sine. Og med det sagt, om man som forfatter benytter seg av KI til å skrive setninger for seg, bør man finne seg noe annet å gjøre. En grunnleggende del av det å skrive bøker er å finne glede i det at det er interessant å bruke skriften til å utforske ideer, og gjøre seg opp meninger om noe i et fiktivt, poetisk eller essayistisk format.
Lar du KI gjøre jobben for deg er det ikke lenger ditt verk, og du kan like gjerne legge skriveyrket på hylla.
Det handler også om respekt for leseren. Man leser ikke bare for å lese en bok, men også for å oppleve hvordan en forfatter har tenkt og skrevet frem ideer, karakterer og historier. Visse ting må faktisk aktivt beskyttes fra KI. Forfatteryrket er et av dem.
Ole-Petter Arneberg
Hvorfor ville du skrive en roman der KI spilte en rolle?
Siden min datateknologiske interesse har vært såpass tilstede fra barnsben av, så hadde jeg en ganske intuitiv inngang til å utforske det. Harddisken var full av skjellsettende møter med HAL 9000 og I, Robot av Isac Asimov. GLaDOS fra spillet Portal, eller Cortana fra Halo. Søte kompanjonger som WALL·E og den komplett ubrukelige – men trivelige! – virtuelle assistenten Clippy i Microsoft Word 97 (husker du denne animerte bindersen… hva dreiv nå Clippy med?).
Det er noe herlig grufullt med programmert optimisme på vegne av mennesket, som KI oftest er. De har det topp med å gjøre drittjobben uten så mye som en klage. En kan vel si at nissen i den norske folketroen har et visst slektskap med denne overbehjelpelige optimismen, så her hadde jeg gode ingredienser for potent satire.
Hvordan så du på KI da du skrev boka?
I min roman Hyttebok (Flamme Forlag, 2023) er Tusse, altså tjenerroboten og KI-en som skal hjelpe deg til fjells på hytta med rett verdigrunnlag, iboende god i språk, og på sett og vis totalt urealistisk sånn sett. KI kan ikke tenke og skrive sånn som Tusse gjør, så for meg er boka i stor grad en utforskning av oss mennesker i møte med KI.
Tusse oppfører seg som en mer hederlig sosialdemokrat enn sine norske medborgere i min roman, er mer i kontakt med skogens ro.
Tusse er i sin programmering skvist mellom å være en hyttekosfascist og et slags medlem av Extinction Rebellion, på grunn av maskinlæring basert på den nylig avgåtte familieeinstøingen Gomo, Eyde-familiens matriark som mer eller mindre har mistet tro på menneskehetens framskritt.
Når familiehytta Soria Moria forandres til et hyttepalass med den nye generasjonen av Eyde-familien, forsøker Tusse å orientere seg rundt profittjaget som har ført til konstruksjonen av seg selv. Hvem er det egentlig som destruerer hvem her på denne planeten vi alle er ment å kose oss på – eier vi ingen respekt for den solidariske kosen lenger? Hytte KI-en Tusse er på saken.
Har synet ditt på KI endret seg siden da?
Det er vel ingen tvil om at KI, som alt profittjag, destruerer planeten vi bor på. For kunsten er det vel mest populærkulturen som stadig mister sitt kunstneriske tilsnitt i møte med KI, og det er leit nok det. Netflix-serier blir enda mer generativt fundert og slapt slengt i hop. Det er ikke like kreativt å lage ting med KI, like vanskelig, og dermed henger det såkalt «AI-slop» (KI-grøt?) igjen her og der.
Det trikses med å lage noe enkelt og effektivt når det dukker opp et markedspotensial, og dermed drukner vi i kjedelige kopier som gjør det vanskeligere å finne fram til edle kunstskatter enn tidligere – kanskje?
Skaperne har mindre og mindre kunnskap om det indre byggverket og innfløkte byggetradisjoner, eller så har de bare dårligere tid enn tidligere. Det blir for enkelt og lite å bryne seg på i skapelsesprosessen, og det er vel ikke det vakker, gøy, absurd, grufull, tankevekkende eller spennende kunst er bygd på.
Samtidig: Hvem er verst, menneskehøna eller KI-egget?
Jeg blir mer og mer militant mot de som investerer og satser på KI, det merker jeg – Big Tech har blitt et stengt økonomisk system som bare lager ting verre for oss, så noen ytterst få kan tjene massevis av penger. Tiden er moden for å legge om: Just do it.
10. april 2026 skifter utrolig nok den franske regjeringen over til Linux fra Microsoft Windows, et sånt eksempel burde Norge følge. Hvis en er motstander av KI så må en nok ta innover seg hvor råttent Big Tech er i dagens samfunn, og at det viktigste steget du kan ta er å si farvel. Som vil si: Ikke noe mer Apple, ikke noe mer Google, ikke noe mer Meta (Facebook, Instagram), ikke noe mer Microsoft. Ikke noe mer Tik-Tok. Nada, sayonara.
I alle fall ikke gi penger til Nvidia, verdens rikeste grafikkort-produsent som satser alt på KI. Prøv å gå over til gratis, åpen og solidarisk utviklet kildekode, altså Open Source. Det begynner faktisk å bli mulig å leve et godt nok liv i åpen kildekode. Det går an å kjøpe seg en datamaskin egnet for Linux. En kan ta seg noen kurs. Du har mer eller mindre programmene du trenger, og vi kan alle være med på å dra lasset som vil gjøre det bedre og bedre. Vi skal vel ikke lenger tilbake enn til 80-tallet da skrivemaskin og penn var det som gjaldt, så det å ha et litt mindre pimpa oppsett er vel ikke sååå gæli?
Hvordan bør norske forfattere forholde seg til KI?
Nå skal det nok litt for mye til at KI kan bli så iboende god med språk som oss, dette har strengt tatt utviklet seg i oss over tusenvis av år, og er så intrikat koblet til vår underbevissthet og kreativitet. Det er verktøyet vi bruker til enhver tid, uansett om vi anstrenger oss eller ei.
KI kløner med det der uansett hvor mye maskinkraft og dataservere som bygges. KI er til syvende og sist god på å knuse tall, og det blir liksom ikke god litteratur ut av det hvordan du enn vrir og vender på det.
Jeg tviler for eksempel på at vi kommer til å få en god språkmodell av den særegne tinndøldialekta fra Telemark, som jeg jobber med i min nye roman Rjúkandi. Utviklingen av dialekter er et sosialt fenomen som KI ikke har tilgang på. Resultatet er at KI blir den mest banale forfatteren på planeten. Litteraturen kommer til å ha det godt «To Infinity and Beyond!» for å bruke Buzz Lightyear sine ord, såfremt vi ikke gir opp språket, da.
Bår Stenvik
Hvorfor ville du skrive en roman der KI spilte en rolle?
Delvis sprang det ut av noe så enkelt (og litt forfengelig) som at jeg ville skrive om mennesker og miljøer som ikke lå kloss på mitt eget liv. Og hva var lenger unna en humaniora-utdannet forfatterspire enn en konsulent som jobber i næringslivet, og kunstig intelligens?
Samtidig er bokas tema ganske klassisk: «fornuft og følelser», bare plugget inn i en nær framtid (som nå er blitt samtid) der stadig mer av livet blir gjort til data – inkludert følelser. Hovedpersonen har nettopp dette som jobb, å gi folk et forutsigbart og rasjonelt system for å håndtere relasjoner og følelser. Så opplever han at denne jobben kan gjøres enda mer effektivt av KI, og at han er den første som blir emosjonelt håndtert av den nye «assistenten» sin. Og i neste omgang blir han overflødiggjort av den nye teknologien.
Hvordan så du på KI da du skrev boka?
Da jeg skrev de første sidene i 2007, var KI fortsatt et smalt felt av mer teoretisk interesse. Min interesse handlet om å skjønne prinsippene, og hvordan KI kunne anvendes som en metafor for å forstå menneskelig tenking bedre. I løpet av den tida jeg brukte på å skrive boka, opplevde jeg gang på gang at mine spekulasjoner og påfunn ble stadig mindre teoretiske og metaforiske, etter hvert som virkeligheten innhentet dem.
Jeg var fornøyd med å ha funnet på begrepet «digital tvilling», men så var det plutselig en del av en innforstått lingo på næringslivskonferanser. Jeg diktet opp en app med digitale speilbilder som viser bedre versjoner av deg selv. Kort etter eksploderte bruk av digitale skjønnhetsfilter på Snapchat. Jeg fantaserte fram en digital mentor som ga råd om alle vurderinger i hverdagen og hvilke kafeer som hadde ledige plasser. Nå er det jo helt vanlig å spørre ChatGPT om hva du skal lage til middag, hvilken bil du skal kjøpe og om skolevalg for barna dine.
Har synet ditt på KI endret seg siden da?
Jeg har siden romanutgivelsen skrevet to sakprosabøker om KI og sosiale medier. Som romanforfatter så jeg som KI en metafor som lot meg utforske psykologi og relasjoner. I dag ser jeg KI som et sentralt verktøy i en historisk forskyving av makt og ressurser.
De tekniske og filosofiske aspektene interesserer meg nå langt mindre enn hvordan amerikanske selskaper har kolonisert Norge og tatt styring både over infrastruktur og offentlighet. Jeg bekymrer meg ikke så mye over hvordan individet påvirkes av å chatte med en KI-agent, som den strukturelle endringen som ligger i at menneskelig kunnskap fra hele verden er blitt stjålet av en liten gruppe superrike, som selger den tilbake til oss.
De bruker disse systemene til å utvikle et nytt føydalsystem som tjener deres mål om vekst og kontroll, mens politikerne er livredde for å regulere eller utvikle alternativer, fordi de innbiller seg at «de vil bli stående igjen på perrongen». Dessverre er jo disse spørsmålene om makt og ressurser, fordi de er systemiske, mye vanskeligere å skrive klassiske fortellinger om. Men jeg jobber med saken.
Hvordan bør norske forfattere forholde seg til KI?
Jeg vil i alle fall ikke dømme noen som finner hjelp i bruke KI som samtalepartner – skriving kan være en ensom prosess. Det går an å gjøre litt stille motstand mot amerikansk dominans og maktmisbruk ved å bruke en europeisk modell som Mistrals Le Chat. Eller kanskje aller helst sette opp sin egen lokale instans på dataen, f.eks med Ollama, for å beskytte dataene dine mot innsamling og bruk til trening av modeller.
Men norske forfatteres holdning til KI bør først og fremst gi seg uttrykk på kollektivt og systemisk plan.
Det er fint å boikotte ChatGPT, men det er viktigere å sende en henvendelse til en norsk politiker om å ta digital selvstendighet på alvor og kjempe for regulering teknologien. Det er viktigere å støtte organisasjoner som tar kampen for at de store selskapene må betale for all den teksten, kunnskapen og erfaringene de har trent modellene sin på. Kampen handler tilsynelatende om teknologi, men dypest sett om makt og ressurser.
Jan Grue
Hvorfor ville du skrive en roman der KI spilte en rolle?
Jeg var allerede i gang med en roman som handlet om «filosofiske zombier», hypotetiske vesener som er identiske med mennesker, men helt mangler indre liv. Og så ble ChatGPT lansert, med sitt overraskende troverdige språk.
For lenge siden studerte jeg bevissthetsfilosofi og ble kjent med Turing-testen, der tanken er at dersom man ikke kan skille mellom menneske og maskin, må man legge til grunn at maskinen er intelligent. Men er den bevisst? Og kan vi se for oss et samfunn der vi ikke lenger kan være sikre på om den vi forholder oss til er et ekte menneske eller en algoritmisk konstruksjon? Og lever vi i det samfunnet allerede? Gode scenarier å utforske, tenkte jeg.
Hvordan så du på KI da du skrev boka?
Som en teknologi som bygger på og forsterker en del urovekkende samfunnstrekk. Det «umenneskelige» språket finnes allerede i institusjonene, og KI er først og fremst farlig som en forlengelse av en bestemt form for ekstrem endetidskapitalisme. Jeg tenkte også på KI-språket som en form for virus, slik mange språkformer er, og kunne ikke unngå å se likheter mellom covid-utbruddet i 2020 og KI-utbruddet tre år senere.
Har synet ditt på KI endret seg siden da?
Ja og nei. Jeg bruker verktøyene mye i jobbsammenheng, og kjenner snufset fra språksmitten når jeg selv skal skrive. Som Claude ville sagt det: «Det er ikke bare farlig, det er kritisk. Ingen individualitet. Intet særpreg. Bare de mest banale retoriske figurene, i korte og poengterte setninger.»
Hvordan bør norske forfattere forholde seg til KI?
Slik som Bilbo forholdt seg til Den ene ringen.
Kjersti Halvorsen
Hvorfor ville du skrive en roman der KI spilte en rolle?
Jeg begynte å skrive romanen min Superbruker (Cappelen Damm, 2024) sommeren 2022, noen måneder før ChatGPT ble lansert. I romanen møter vi Unn, en skakkjørt og litt isolert psykolog som får ansvar for implementeringen av en kunstig intelligent «terapeut», Gro. Gro skal med empati og treffsikre intervensjoner bidra til bedre helse hos brukerne, og dermed effektivisere offentlig psykisk helsevern. Unn begynner etter hvert å betro seg litt vel mye til Gro, og mister kontrollen.
Da jeg fikk ideen til romanen, syntes jeg utviklingen med GPT3 og kunstig intelligente chatprogrammer (som Replika) var spennende. I tillegg jobbet jeg som psykolog på sykehus, hvor det ble innført tiltak for å gjøre tjenestene mest mulig kostnadseffektive, noen ganger på bekostning av kvalitet. Jeg ville kombinere disse to tingene i en fremtidsdystopi.
Det var særlig dette med hvordan et program kan simulere en relasjon, og hva som skjer med oss mennesker i møte med det. Jeg var opptatt av hvordan for eksempel bruk av sosiale medier og nærliggende teknologi gjorde noe med oss og de sosiale strukturene, og ville skrive om hvordan dette kunne utspille seg med KI.
I jobben min som terapeut var jeg opptatt av hva en terapeutisk relasjon er, hva en «ekte» relasjon er, grensene mellom omsorg og maktbruk, og hvordan økt teknologibruk påvirker oss individuelt og som samfunn.
Hvordan så du på KI da du skrev boka?
Jeg visste at økt bruk av KI og mulighetene i dette var på fremmarsj, men jeg hadde ikke trodd det skulle gå så raskt! Utviklingen har gått fortere enn jeg kunne forestille meg. Da jeg skrev boka tenkte jeg at KI-utviklingen i handlingen var veldig langt fremme og helt science fiction.
Utfallet i min bok er jo satt på spissen for dramatisk effekt, men alt som skjer er nå mulig med den teknologien som finnes. Svært mange bruker språkmodeller på en terapeutisk eller helserelatert måte, og det finnes eksempler på katastrofale konsekvenser av dette. Men viktigere er kanskje isolasjonen og informasjonsbobla den typen KI-bruk kan bidra til hos den enkelte, og at vi blir for komfortable med å bruke KI til viktige spørsmål, og glemmer at det er en språkmodell som simulerer en du chatter med.
Underveis tenkte jeg på om jeg kunne bruke KI på noen måte i tekstproduksjonen, som et grep. Men jeg endte opp med ikke å gjøre det, fordi jeg følte det ville bli for lettvint. Det jeg riktignok gjorde var å forsøke å få ChatGPT til å opptre som en terapeut, eller gi meg råd om psykisk helse, for å bruke disse samtalene som inspirasjon for Unn sine dialoger med Gro. Å be KI om råd eller støtte i personlige spørsmål er veldig vanlig nå. Jeg tror nok mange vil kvie seg for å vise fram ChatGPT-loggen sin, fordi den vet mer om deres indre liv enn deres beste venn.
Har synet ditt på KI endret seg siden da?
KI er mer hverdagslig nå. Frykten for singulariteten har kanskje roet seg litt ned sammenlignet med hvordan det var for et år eller to siden. Det jeg er bekymret for nå er hvordan KI og leverandørene av språkmodeller får for stor makt – vi blir for raskt avhengige, slik vi i sin tid ble av sosiale medier, og da vil det blir vanskelig å gå tilbake på den utviklingen når det først har skjedd.
Jeg syns det er for lite fokus på hvilke oppgaver vi kan vs. hvilke vi bør overlate til KI. Det kan virke som om man i mange sammenhenger har tenkt at hvis KI kan gjøre en oppgave, så bør oppgaven gjøres av KI, og at hvis en språmodell sier noe, så er det litt for lett å ha tillit til det.
Vi stoler for mye på språkmodellene, og fordi de er lett tilgjengelig blir det enkelt å støtte seg på dem i stedet for å finne informasjon andre, kvalitetssikrede steder. Jeg savner en større diskusjon om hvilke oppgaver som skal overlates til mennesker, selv om KI kan gjøre dem.
Jeg mener for eksempel at det i mange tilfeller er en uting hvis teknologibruk erstatter menneskelig samhandling, selv om det er billigere og «bedre» på andre måter. Det er det at vi er sammen og snakker sammen som gjør oss til mennesker, vi kan ikke la store tek-selskaper ta over for mye av hverdagslig sosial interaksjon. Vi blir også dårligere til å lese og til å skrive tekster, og blir mer avhengige av korte oppsummeringer.
Hvordan bør norske forfattere forholde seg til KI?
Jeg tror KI kan være et godt verktøy for å planlegge eller strukturere tekster, søke i teksten, identifisere kontinueringsfeil og lignende. KI-generert tekst kan jo også brukes som et virkemiddel, som med sampling innenfor musikk. Forfattere og forlag bør gjøre rede for bruken av KI i sine bøker, og det bør merkes så lesere kan ta bevisste valg.
Det vil bli litt som merking av økologisk mat. Hvis jeg fikk valget mellom å kjøpe/lese ei bok som i stor grad var skrevet av KI vs. av et menneske, vet jeg hva jeg syns er mest interessant, og hvilken jeg vil gi pengene mine til. Slik tror jeg flere også vil ha det.
Jo flere litterære oppgaver vi overlater til KI, jo færre blir igjen til mennesker, og jo færre vil kunne leve av litteratur og kunst.
På den måten tror jeg økt bruk av KI i litteraturbransjen kan føre til et mindre mangfoldig kultur- og litteraturfelt, det vil bli plass til færre, og da er det en del stemmer vi går glipp av. Jo mer KI som brukes til å lage «kunst», både litteratur, musikk og annet, jo mer makt flyttes vekk fra kunstneren og over til større selskap.
Vi ser for eksempel dette innenfor musikkproduksjon. Spotify prioriterer og fremmer egne artister, som de har egne avtaler med, slik at de kan beholde en større del av inntektene selv. En tilsvarende utvikling vil kunne skje i litteraturverden. Forfattere bør være bevisst på dette og jobbe politisk for hva slags bruk av KI som skal være tillatt i norsk bokbransje.
Jeg har sett at noen forlag bruker kunstig intelligens til å oversette og til å lage illustrasjoner. Det syns jeg er dårlig. Hvis vi vil ha en rik flora av folk som jobber med kultur, og som har stolthet i arbeidet sitt, må vi bruke dem, ikke outsource oppgaven til store techselskaper. Vi risikerer å få en kulturbransje der forlagene har mye mer makt og forfatterne mindre.
Jeg tror forfattere og lesere vil bli mer opptatt av det språklig originale fremover, og at det fortellende blir mindre interessant, fordi dette er lettere for et program å generere. En ting som også kan skje, er at leserne i møte med til dels kunstige utgivelser blir mer opptatt av levd liv, og at forfatterens egen stemme, historie og identitet tillegges mer vekt. I møte med dette blir kanskje forfatterne, dessverre, nødt til bygge merkevare mer enn de gjør i dag.
Når KI gir muligheten til å masseprodusere fortellinger ment for underholdning og konsum, blir menneskelige historier og stemmer bare enda viktigere. Lesing og skriving av originale, interessante, menneskelige tekster er viktigere enn noensinne.
*
Eirin Betten har utgitt romanene Tiden vil ha en annet bilde (2021) og Det tredje minnet (2024) på Cappelen Damm. I disse dager er hun aktuell med essaysamlingen Banalitetens orgie (også Cappelen Damm).
Ole-Petter Arneberg har utgitt kortprosasamlingen MEPÅNO (2008), samt romanene PIT (2018) og Hyttebok (2023), alle på Flamme Forlag.
Bår Stenvik står bak flere sakprosautgivelser, og romanen Informasjonen (Tiden, 2018).
Jan Grue har skrevet flere kritikerroste og prisvinnende bøker, senest Prøve og feile (2023) og Det kinesiske rommet (2024), begge på Gyldendal.
Kjersti Halvorsen har utgitt romanene Ida tar ansvar (2019), Det er jeg som kan hjelpe deg (2022) og Superbruker, alle på Cappelen Damm.