Forfatter Ingvar Ambjørnsen ble bisatt i Kulturkirken Jakob 6. august. Seremonien, som Ambjørnsen selv hadde vært med på å utforme, ble ledet av forfatter Alf van der Hagen, som skrev samtaleboken «Ønsk meg heller god tur – samtaler med Ingvar Ambjørnsen» med og om Ambjørnsen i 2023.
En rekke venner og kollegaer holdt taler, deriblant forfatterne Vigdis Hjorth og Erik Fosnes Hansen. Det samme gjorde kulturminister Lubna Jaffery, og leder i Den norske Forfatterforening Bjørn Vatne.
Dette er minneordene fra DnF:
Kjære familie, venner og lesere av Ingvar Ambjørnsen.
Jeg skal forsøke å si noe om hva Ingvar Ambjørnsen betydde for et stort kollektiv av lesende og skrivende i Norge. Mange av oss fikk aldri møtt ham, men likevel hadde han innvirkning på livene våre. Det er slik litteraturen fungererer: Den er menneskelighet på avstand.
Ambjørnsen ble medlem av Den norske Forfatterforening i 1983, for mer enn 40 år siden. Jeg har med meg en siste takk og hilsen til en stor forfatter fra kollegaer som så opp til ham. Eller, det er kanskje mer i Ambjørnsens ånd å si kollegaer som så bort på ham, med respekt og beundring, og kanskje noen ganger et snev av misunnelse.
I bøkene sine, og ellers i sitt virke som offentlig person, levnet han lite ære til dem som sorterte mennesker i høy og lav, viktig og uviktig. Men Ingvar Ambjørnsen må likevel finne seg i å ha vært litt viktigere enn gjennomsnittsforfatteren. Han var og er viktig for en lang rekke forfatterspirer, meg sjøl blant dem, som så at selv med en liten norsk utkantby som utgangspunkt er det mulig å bli noe så utopisk som en motkulturell outsiderforfatter med mainstream suksess. Og han var viktig fordi han viste at opprør ikke bare handler om å rope høyest, men også kan skje gjennom å fortelle, og fortelle godt, om de som ellers kan bli ignorert – med omtanke, humor og brodd.
Han var og er viktig for debutantene, fordi han stifta de store debutantdagene, en institusjon som fremdeles ruller og går på Litteraturhuset, der kull etter kull med førstegangsreisende møter hverandre og publikum, og i møte med applausen lulles inn i den vrangforestilling at det er en god ide å tre inn i dette ustabile, men så utrolig givende og viktige kunstneryrket.
Han var og er viktig for kollegaer og lesere som så at skillet mellom høyt og lavt i litteraturen kunne smelte bort og bli uvesentlig under tastaturfingeren til Ingvar Ambjørnsen, og likevel være fylt opp av litteraturens spørrekraft, slik det gjør i hendene til virkelig store kunstnere. Han skrev med en finger, bekjente han, men det hører med til historien at han i godt voksen alder visstnok tok i bruk to. Vi kan bare forestille oss hva som kunne skjedd om han hadde fleska til med alle ti.
Axel Jensen, Hamsun, Bjørneboe og de andre forfatterne spolerte fremtidsutsiktene mine, for etter det ville jeg bare lese, sa Ambjørnsen. Og det gjorde han.
Ja, å velge et liv i og for bøkene er bokstavelig talt en virkelighetsfjern ide, men vi er takknemlige for at den unge Ingvar utviste såpass dårlig dømmekraft. For da fikk vi en som også var viktig for den litt ulne størrelsen «litteraturen». En som kunne minne et helt samfunn på hvorfor vi leser, nemlig for å oppsøke den umistelige følelsen av at et menneske der ute verker etter å snakke til oss, formidle en ide eller følelse til oss, gjennom en god fortelling.
Det vil fortsette å skje, og noe av æren for det må altså Ingvar Ambjørnsen ta. For der ute finnes det utvilsomt en annen 14-årig Ingvar som bare vet at han vil bli forfatter, og som klarer det, delvis takket være vissheten om at han ikke er alene om å kjenne på en slags vekkelse i møte med bøkene. Og fordi han ser at det faktisk fantes noen som hadde en så urokkelig tro på litteraturens kraft og underholdningsverdi og generelle dugelighet, at de viet livet til den – mot bedre vitende.
Så i dag og for all fremtid vil Ingvar Ambjørnsen selv være en av de som får skylda når noen spolerer fremtidsutsiktene sine på ypperste vis, og blir forfatter.
Vi sender i dag vår dypeste medfølelse til Ingvar Ambjørnsens kone Gabriele, den øvrige familien, og hans nære venner. På vegne av kollegaer og lesere: Takk for bøkene, og god tur, Ingvar Ambjørnsen.