Tor Åge Bringsværd ble bisatt i Såner kirke i Vestby 19. august.
Her kan du lese DnF-leder Bjørn Vatne sitt minneord:
Kjære venner, familie, kollegaer og lesere av Tor Åge Bringsværd.
Jeg har med meg en siste hilsen og kondolanser fra venner og kollegaer i Den norske Forfatterforening, der Tor Åge Bringsværd ble medlem i 1969, to år etter sin debut. Selv rakk jeg bare så vidt å hilse på ham, men jeg skal likevel tillate meg å starte dette minneordet litt personlig. Jeg tror nemlig at mitt forhold til Bringsværd er høyst representativt for den betydningen han har hatt for svært mange andre norske forfattere, og lesere.
Da jeg som 11-12-åring på et tidspunkt var tom for både Hardy-bøker og tegneserier, måtte jeg i desperasjon ty til mine foreldres sort- og gråkledde bokhylle. Etter mye motløs søken, trakk jeg endelig ut et omslag som hadde en fargerik og gøyal illustrasjon: Et menneskehode som ble skutt opp som en rakett inne i et annet menneskehode.
Nei, dette var ikke en bok av Tor Åge Bringsværd, men av britiske Brian Aldiss. «Non-Stop», het den, appetittvekkende nok. Jeg satte meg til å lese, og min forestillingsverden ble aldri den samme igjen.
I kuratorisk kompaniskap med Jon Bing, som hadde oversatt akkurat denne boka, sørget Tor Åge Bringsværd for at den store, seriøse, science fiction-litteraturen kom på norsk i Lanterne science fiction-serien. Og innimellom dem var det plass til noen norske villbasser og debutanter også, deriblant Bringsværd selv. For meg og helt sikkert utallige andre var det skjellsettende å oppdage at det jeg trodde kun tilhørte barndommens rike, det spekulative og fantastiske, det utsvevende og ville og tilsynelatende meningsløse, også kunne være stor og viktig kunst. I Norge, der den politisk orienterte sosialrealismen virkelig gjorde sitt inntog i årene rundt Bringsværds debut, var det ingen selvfølge at noen skulle løfte opp en slik retning. Og fantasiens fane var nok heller ikke lett å bære i offentligheten. Men Tor Åge Bringsværd senket den aldri.
Helt fra starten av karrieren har han forsynt kollegaene som skriver i dette landet med en uvurderlige gave: Frihet. Frihet til å si at kaffekjelen har vinger, hvis situasjonen krever det. Han har utvidet hva det er mulig å skrive for voksne lesere, og definitivt hvor mye det er mulig å skrive, og vist at science fiction, fantasy og andre spekulative sjangre ikke bare er underholdning, men et helt fremragende verktøy til å tenke med. Ikke minst når man står overfor problemer som ikke har en kjent løsning. Forfatterskapet har vært et opprør mot ideen om at litteraturen bør eller overhodet kan gjenskape virkeligheten i et en til en-forhold, og mot at det finnes en endelig og sann versjon av nevnte virkelighet. I poetikkboken «Det eventyrlige» fra 1991 sier han følgende:
For meg er fabelen/bildet/lignelsen sannere enn noen detaljert dokumentarskildring.
For hvis virkeligheten er en skog som vi har gått oss vill i – og det har vi nok, de fleste av oss – så hjelper det lite å sette seg på huk og detaljgranske stener og strå. Sannsynligvis har vi en bedre sjanse til å orientere oss hvis vi finner et høyt punkt. Og eventyret er nettopp et slikt tre man kan klatre opp i. For å få en oversikt. Se de store linjene i landskapet […]
Det kan altså ikke sies tydelig nok hvor viktig Tor Åge Bringsværd har vært for bredden i norsk litteratur. Men også for høyden! Det var nemlig minst ett sted den ellers så vennlige forfatterskikkelsen var kompromissløs. Og det var på vegne av den kunstneriske kvaliteten, og ambisjonsnivået til litteraturen. Å skrive virkelighetsoverskridende var ikke saliggjørende alene – det kunne være det samme hvis det ikke var GODT. I samme bok fra 1991 holder han en tordendale om såkalt finkultur, der han blant annet slår fast at:
Hvis det er finkultur å ville gi sine barn en skikkelig middag i stedet for bare å stikke til dem en sjokolade – så er jeg finkulturell.
Takk for tankesprangene, og for mulighetsrommet som oppsto i dragsuget etter dem, Tor Åge Bringsværd. Hvil i fred.