Du har skrevet litteratur der du trekker på erfaringer du gjorde deg som politisk fange i Tyrkia på begynnelsen av 80-tallet, samt dine opplevelser med krig og eksil. Kan du si litt om forholdet mellom politikk og kunst i skrivingen din?
At alt henger sammen med alt er kjernen i Engels’ verk Naturens dialektikk. Dette grunnprinsippet har alltid vært min veileder i teori, praksis og skriving. Med all respekt for de som lager kunst for kunstens skyld, synes jeg litteratur som ikke har noe å si om menneskehetens store eventyr på jorda, til syvende og sist ikke er mer enn ord skrevet i vann.
Når jeg skriver, skaper karakterer, miljøer, historiske epoker, handlinger – forhåpentligvis støttet av et godt språk – stiller jeg alltid et spørsmål, som en detektiv: Cui bono? Hvem (hvilken klasse) gagner dette? For meg er alt en del av en synlig eller tilslørt klassekamp. Kunsten, etter min mening, skal være et middel til å påvirke leserne til å forandre verden, til å skape et Nusquama. Som man sa i mai 1968: Vær realistisk, krev det umulige!
Hvordan kan bøker og litteratur være en form for motstand?
Her har jeg lyst til å gi noen boktitler, både fag- og skjønnlitteratur, som har påvirket min politiske utvikling og som har inspirert millioner i verden til å fatte mot til motstand:
Filosofiens grunnprinsipper av Georges Politzer. Politzer var med i den franske motstandsbevegelsen og ble henrettet av nazistene i 1942.
Jernhælen av Jack London. Nådeløs oligarkisk diktatur i USA og revolusjonærenes kamp mot det. Profetisk fortelling om oppstandelsen av fascismemonsteret og kanskje en dystopisk liten hilsen til dagens USA.
Folkekrigen, folkehæren av Võ Nguyên Giáp. Legendariske militærleder om motstandskampen i Vietnam.
Stille flyter Don av Mikhail Sjolokhov. Om borgerkrig, idealisme, kamp, kjærlighet og brutalitet. Sjolokhov deltok selv som ung mann i borgerkrigen i Russland på bolsjevikenes side.
Menn i mørket. Selvbiografisk bok av Asbjørn Sunde. Sunde og kameratene hans ledet den militære motstandskampen i Norge fra begynnelsen til slutt med store oppofrelser, men ble etter krigen skjøvet bort i historiens mørke av myndighetene.
Den siste tiden har myndighetene i Tyrkia slått særlig hardt ned på det skeive miljøet i landet, og over en lang periode har ytringsfriheten og forsamlingsfriheten vært innskrenket, blant annet gjennom hyppige forbud mot protester og brutale arrestasjoner av demonstranter. Hvordan er situasjonen og arbeidsvilkårene for tyrkiske forfattere og kunstnere?
Jeg har ikke vært i Tyrkia siden jeg rømte landet i 1987. I dag følger jeg med på utviklingen i fødelandet mitt som en perifer iakttaker som har fordelen av å kunne det gjeldende språket og ha familiemedlemmer, venner og bekjente der. Under min oppvekst, særlig på slutten av 70-tallet og etter militærkuppet i 1980, risikerte man tortur, lange fengselsstraffer, mishandling i fengsel og i verste fall døden hvis man var politisk aktiv og gjorde motstand mot juntaen. Jeg har selv opplevd det meste, ikke som kunstner, men som aktivist.
Når jeg ser på landet fra mitt trygge ståsted i dag, må jeg vemodig konstatere at lite har forandret seg. Det er som å ha et vedvarende mareritt og våkne til den samme onde dag igjen og igjen. Situasjonen er kort sagt uutholdelig for skribenter og kunstnere i Tyrkia. Riktignok kan man si, skape eller publisere det meste, men bare hvis man er villig til å ta konsekvensene. Og konsekvensene er alltid, med full politirazzia, å bli pågrepet i hjemmet sitt midt på natta og bli fengslet på ubestemt tid, som skjebnen er til utallige politikere, skribenter, kunstnere og journalister.
Hvilke muligheter har kunsten i møte med et autoritært styre?
Generelt sett har ikke kunsten uuttømmelige muligheter i møte med et autoritært styre. Et autoritært styre har alltid enkle og klare mål som det å kneble og skremme opposisjonen med alle mulige midler. Å skremme mennesker (og kunstnere) er mye lettere enn man tror. Det kan være nok å pågripe så mange som mulig av de som irriterer med sine skeive holdninger og meninger, fengsle dem og kaste nøkkelen. Eller kalle dem landsforrædere.
Når menneskene (kunstnerne) ser at mordere og voldtektsmenn går fri mens de som elsker, skriver og skaper sitter på bunnen av brønnen (en ny type fengsel uten sollys i Tyrkia), begynner først noen, og så etter hvert flere å tenke hva er vitsen, og finne den etterlengte freden i selvsensur.
Den gode nyheten er at det på mirakuløst vis finnes mange modige mennesker (kunstnere) overalt i verden. Modig betyr ikke at man ikke er redd. Modig betyr at man elsker, skriver, snakker og skaper selv om man er veldig redd, selv om man slett ikke ønsker å miste sine beste år i fengsel. De modige finner hverandre, danner foreninger og kjemper så godt de kan. Av og til vinner de, og får ta seg en pust i bakken til neste kamp, andre ganger taper de, og landet de bor i blir stille som en kirkegård. Det er da uvitenhet vinner. Men det kan bety en Pyrrhos-seier for uvitenheten.
De modigste av de modige går i undergrunnen om nødvendig, gjemmer seg og fortsetter å skape der, som forfedrene i sin tid gjorde i Chauvet-grotten. For de vet at autoritære styrer og selv imperier en dag faller. Og hvis ting ikke skjer i ens egen levetid, kan man alltids si som skuespilleren Tuncel Kurtiz: «Vi klarte ikke å forandre verden, men verden klarte heller ikke å forandre oss».
Hvilken forbudt bok anbefaler du alle å lese?
Intet nytt fra Vestfronten av Erich Maria Remarque – boka som ble forsøkt brent og tilintetgjort på nazistenes bokbål, men som overlevde uten en skramme, er et uforglemmelig vitnesbyrd som avslører hvordan nasjonalisme, krigshissing og den grådige kampen for omfordeling av markedene forårsaket den grusomme nedslaktingen av en hel generasjon av unge mennesker på Europas krigsarenaer.
Les mer om bøkene til Celasin her.
Les mer om Forbudte bøker-uka her.
Intervjuet er gjennomført av DnFs nettjournalist, Victoria Durnak.