Hvorfor ville du bli forfatter?
Jeg har vel mye på hjertet da. Skriving er min foretrukne måte å tenke på, og tekst det beste verktøyet jeg har funnet for dialog med meg selv, andre og verden. Lesing og skriving er måter å kultivere egenskaper som nysgjerrighet og fantasi, nærvær, konsentrasjon, innlevelse og forståelse for kompleksitet og andres perspektiver eller erfaringer: egenskaper samfunnet trenger at flest mulig har.
Jeg tenker på bøker som en viktig motkraft til en unyansert, polarisert og sort-hvitt offentlig samtale der «klikk» trumfer både anstendighet og sannhet, alt skal gå fort og sies enklest mulig. Jeg vil gjerne bidra til samtalen rundt verdier og tematikk jeg brenner for, og holde fanen høyt for kunstens essensielle plass som samfunnsspeil og endringskraft. Bøker spilte en viktig rolle i å endre min egen forståelse av rådende samfunnsstrukturer som noe selvfølgelig og gitt, til å være noe vi, jeg, kan og må forsøke å påvirke i konstruktiv retning.
Hvordan var din vei inn i forfatterskapet?
Jeg begynte å skrive skjønnlitterært da jeg støtte på en slags tredveårskrise, men det tok nesten ti år før jeg begynte å tenke på det jeg skrev som bruddstykker av en roman. De siste to-tre årene jobbet jeg målrettet på å gi det form, og tok blant et skrivekurs med Ida Jackson for å bli ferdig. Så sendte jeg manuskriptet til Oktober og kom raskt i gang med en veldig fin redaktørprosess. Omtrent halvannet år senere var debuten ute.
Når og hvorfor begynte du å skrive?
Jeg skrev mine første dikt etter kong Olavs død i niårsalderen, men gikk etter hvert over til sangtekster, ettersom det viste seg at jeg hadde et visst talent for sang og musikk. Helt fra jeg var ung, har skriving vært en måte å koble meg på noe større enn meg selv på. Det har sprunget ut fra en fascinasjon for min egen hjernes uransakelige veier, og en stor kjærlighet for ord, formuleringer og lek med språk.
Hvilket ord prøver du å unngå/bruke litt mindre?
Anglisismer generelt, ordet «kanskje», og klisje-dikotomier.
Hvilket forhold har du til å stryke tekst?
Blandet, men sunt, tror jeg. At tekst ender med å bli strøket betyr ikke at det har vært bortkastet å skrive den. Det kan tvert imot ha bidratt til å lokke frem eller tydeliggjøre teksten som blir stående. Når det først er gjort er det ofte deilig, en befrielse, og som oftest styrker jo strykingene teksten som står tilbake. Jeg liker foredling, nedkoking og presise formuleringer, så når jeg tillater lange, «unødvendige» setninger, fabuleringer og ordmaling er det for det meste bevisst, fordi jeg mener det tjener et formål. Stryking skjer dog aldri i skriveprosessen, men i redigeringsfasene etterpå.
Kan du fortelle litt om skriveprosessen din? Hva må være på plass, hvordan kommer du i gang, hvor i teksten begynner du?
Nå har jeg bare skrevet en roman som er utgitt, og en barnebok som fortsatt ligger og venter på at jeg skal vende tilbake til den, så prosessen er ikke veldig innkjørt, da jeg har mest erfaring med poesi og kortere tekster.
Det jeg kan si er at det ser ut til at jeg i starten av arbeidet med en ny bok er ytterst søkende. Jeg har kanskje en idé, noen bilder og en tematikk jeg vil utforske, men jeg leter mens jeg skriver, og det tar tid. Ting blir fort litt overambisiøst oppe i hodet, så jeg må jobbe med å bare skrive, ikke tenke for mye, og stole på at den kreative prosessen og fortellingen finner sin form etter hvert. Jeg kan innimellom tro jeg ser en klar plan, men jeg mister den stadig vekk. Jeg har egentlig bare en til to uker i måneden der det føles som om jeg mestrer skrivingen, det har med syklus å gjøre. Resten av tiden er en øvelse i å stå i kaos. Jeg forsøker ellers å holde fast i noen daglige skriverutiner, og huske å ta pauser for å gjøre ingenting hvis jeg står fast. Da har ting en tendens til å løse seg av seg selv. Jeg er spent på å se om prosessen endrer seg etter hvert som jeg blir mer rutinert. Jeg skal innrømme at jeg håper det, men har mine tvil.
Leser du andre forfattere når du skriver?
I noen faser. Jeg leser en del for å gjøre research eller hente inspirasjon til bestemte ting jeg vil skrive om, så i startfasen og i pauser kan jeg like å lese andre. Men når jeg er i prosess med redaktør eller dypt inne i arbeidet og har en klar retning, prøver jeg å ikke ta så mye annet inn.
Hva liker du å lese?
Jeg leser helst bøker jeg opplever som modige, og som krever noe av meg, som åpner nye rom, særlig når det kommer til romaner og poesi. Det jeg leser mest av er likevel sakprosa om emner knyttet til natur- og klimakrisens drivere, og emner som opptar meg generelt, som psykologi, filosofi, biologi, natur, samfunnsstrukturer og kulturer etc. Biografier er jeg av en eller annen grunn helt uinteressert i, men jeg liker å lese ansikter.
Hva synes du om norsk litteraturpolitikk?
Jeg synes den kan bli mer fremoverlent når det kommer til å balansere det som fungerer, med nye løsninger, reguleringer og ideer. Og så synes jeg den må jobbe hardt for ikke å bli helt slave av markedskreftene. Da går det lynraskt samme vei som med fysisk musikk.
Hvilke forventninger har du til medlemskap i Forfatterforeningen?
Jeg er stor tilhenger av fagforeninger, og ville ønsket å bli medlem også selv om jeg ikke hadde noen personlige forventninger. Men mulighet til å påvirke kulturpolitikken og finne fellesskap med likesinnede, eller ulikesinnede, litteraturbevisste mennesker er et stort pluss.
Marte Wulff har utgitt romanen Dyr i byen (2024, Forlaget Oktober).