Hvorfor ville du bli forfatter?
Jeg har aldri gått med en forfatterdrøm i magen. Samtidig var det å bli forfatter heller ikke noe fjernt og utrolig for min del – det fremstod ikke som noe ugjennomtrengelige mennesker langt borte holdt på med som et okkult håndverk. Mine foreldre var enten publiserte sakprosaforfattere eller jobbet i forlagsbransjen, respektivt, og i oppveksten var det flust med forfattere og skrivende mennesker rundt meg. Det er nok riktig å anse meg som en del av det kulturelle sjiktet som reproduserer seg selv, ofte på ekskluderende og ubehagelige måter. Derfor falt det seg rett og slett naturlig å bli forfatter på et tidspunkt.
Imidlertid vil jeg understreke at jeg har et usedvanlig uavklart forhold til skriftspråket, ettersom jeg er dyslektiker. Min tilstand av panisk leksikalsk forvirring gjør at skriften alltid fremtrer som et problem. Men siden jeg har den lagnaden at jeg tiltrekkes av det jeg ikke får til – særlig om jeg kan gjøre det til stil – har jeg, siden mine kråketær ble utsatt for korreks, manisk forsøkt å finne en utvei der det jeg skriver nærmest blir overmettet og flertydig med overlegg.
Hvordan var din vei inn i forfatterskapet? Når og hvorfor begynte du å skrive?
Jeg er ikke sikker på om spørsmålet impliserer bare fiksjonelle skriverier eller skriverier overhodet. Imidlertid forsøkte jeg å skrive ferdig noe som, under tvil, kan betegnes som en roman mens jeg gikk på videregående. Den ble omfangsrik, men kanskje ikke velformet nok. Derfor forble den i skrivebordsskuffen, sammen med mye rar kaudervelsk dikting og hurlumhei, som ligger og dveler mens bitene råtner på ymse harddisker og gamle laptoper.
Som sagt hadde jeg aldri noen plan om å bli forfatter med stor F. Jeg var opptatt av mine filosofistudier – jeg hadde en annen stor F i sikte, men var nok bare forvirret som vanlig. I mellomtiden gled jeg sakte, men sikkert, inn i en tradisjon der skillet mellom det poetiske og det teoretiske ikke var så klart som den analytiske tradisjonen som har befestet seg på Blindern ønsker å fremstille det som. Kanskje drev jeg med en slags tørrtrening i forfattergjerningen mens jeg tok min mastergrad i København – der jeg vekslet mellom vitenskapsteori og fenomenologi som om jeg var «tosset», som danskene sier.
Uansett: Da jeg var tilbake i gamlelandet, hadde en venn av meg lyst til å starte et litterært tidsskrift for sci-fi og grøss, med litterære pretensjoner som trakk veksler på 1800-talls gotikken og nybølge-sci-fi. Jeg endte med å bli en slags våpendrager for redaktøren og begynte på et nytt, romanaktig bidrag til dette tidsskriftet. Det skulle gå som føljetong og var i grunnen bare et slags ironisk essay om Oslo, der byen ble fablet frem som en dystopisk nettverksstat i en ikke altfor fjern fremtid.
På en lanseringsfest til et nummer var det en representant fra et av de større forlagene til stede. Vedkommende kom bort til meg etter at jeg hadde lest et kapittel fra den skarve sci-fi-romanen, og foreslo at jeg skulle slutte å dilte rundt med tidsskriftet og heller slutte meg til dem.
Som tidligere nevnt gjorde jeg disse skriveriene mest på gjørs, samtidig som jeg ønsket å holde min lojalitet til mine kamerater som ikke fikk samme tilbud, så jeg takket nei. Uansett hadde jeg kontakter inn mot Solum Bokvennen som jeg av ymse grunner ikke skal gå inn på i denne sammenhengen. Kontakter som gjorde at da jeg først var foreskrevet en litterær mulighet, kunne jeg undersøke om de fant noen verdi i mine skriblerier. Sci-fi-romanen ble aldri ferdig, men noe annet tok dets sted.
Resten er, som man sier, historiens gang. Imidlertid, for å få én ting på det rene: Jeg har ikke helt klare skiller mellom det som bør betegnes som skjønnlitteratur og mine faglige pretensjoner. Slik jeg ser det, er det mer et spørsmål om antallet kildehenvisninger. Alle disse sjangerspesifikke betingelsene som jeg mistenker ligger under betegnelsen «å skrive» – altså skjønnskriften snarere enn saksskriften, den manende skriften snarere enn den tenkende skriften, og så videre – er for meg bare et sammensurium av en pøl av skrift som jeg ofte ikke greier å lese skikkelig, men må dikte med, legge til, for å få det til å henge sammen.
Så jeg begynte vel å skrive da jeg begynte å lese, en gang i løpet av tredje klasse, kanskje? Jeg begynte å lese sent på grunn av dysleksien … Kan hende jeg på et vis begynte å skrive som leser før jeg lærte å lese skikkelig?
Hvilken forfatter har hatt størst betydning for ditt eget forfatterskap?
Uansett hva jeg svarer her, blir det både pretensiøst og en løgn på én og samme tid. Det må bli en liste med såkalt «namedropping», som vil forløse seg like uavklart som det begynte.
Det ville kanskje vært riktig å skrive Platon, særlig Drikkegildet, som min far leste høyt for meg om kvelden en gang tidlig i tenårene – det påvirker meg i hvert fall stadig faglig på en måte jeg ikke helt selv greier å få grep rundt. Jeg tror Laurence Sterne kanskje er en annen mulighet, da jeg oppdaget første bind av Tristram Shandy, Gentleman, liggende i en norsk oversettelse i gangen da jeg var omtrent 14 år. Det kan forklare hvorfor alt jeg skriver bare blir en eneste lang digresjon som aldri kommer til poenget.
Jeg er ikke mer original enn at jeg som tenåring leste Nietzsche mye og forsto det desto mindre – jeg hadde en engelsklærer som plagde oss med Oscar Wilde på ungdomsskolen, som også har gjort et uutslettelig inntrykk, særlig da jeg leste De Profundis slik den var oversatt av Bjerke ikke lenge etter, og på eget initiativ. På videregående begynte jeg å lese tysk mellom- og etterkrigslitteratur, à la Hermann Broch og Günter Grass – eller i hvert fall ga jeg et inntrykk av at jeg gjorde det. Jeg fant også Ingeborg Bachmann i samme periode; både romanverket Malina og diktingen hennes har vært – og er – særs viktig for meg.
Imidlertid tror jeg det finnes en sensibilitet som jeg ikke helt greier å uttrykke klart, som ble forært meg da min mor leste Inger Hagerup og Sylvia Plaths barnedikt på sengen da jeg var liten – en slags ironisk vibrasjon i alvorets midte. Dette finner jeg igjen i Sterne og for så vidt Montaigne. Jeg tror denne sensibiliteten øver en innflytelse på hvordan jeg forholder meg til den skrivende gjerningen som sådan. Videre har Sebald, Melville, Duras, Nedreaas, Mishima og Blanchot øvet en betydelig innflytelse på meg i løpet av 20-årene.
Alt i alt tror jeg ikke at jeg greier å kondensere det ned til ett forfatterskap … Det hadde også vært tarvelig. Da måtte jeg ha skrevet Ibsen eller noe i den duren – og det er jo svært triste saker som bare kunne tilgis via et «deus caritatis».
Hvilket ord prøver du å unngå/bruke litt mindre?
Ord? Jeg tror ikke det er noen ord jeg vil bruke mer eller mindre, de kommer der de skal, og noen ganger er det jo et poeng med at ordene virker malplasserte. Jeg prøver å ha et bevisst forhold til anglisismer – de kan jo også ha en effekt i litteraturen i positiv retning når de brukes høvelig – det handler vel om en slags fingerspitzgefühl når man vrister ut lånord fra andre språk.
Jeg foretrekker jo å bruke «døme» snarere enn «eksempel», og kan hende «høve» snarere enn «tilfelle». Dessuten ligger det en dus dansk innflytelse på mitt skriftspråk etter mine år i København som måske ikke alltid er så heldig – men etter min vurdering handler det om håndlaget og vettig bruk av ordenes mangfold, snarere enn at man skal forvise noen av dem til det ytterste mørke.
Når jeg tenker meg om prøver jeg å bruke «jo» litt mindre, men det går jo ikke alltid …
Hvilket forhold har du til å stryke tekst?
Fordi jeg i en alder av 36 år enda ikke greier å skrive ortografisk riktig, så er min skrivegjerning gjennomsyret av redigeringer og stryking, omskrivinger og så videre. Jeg har også strøket større tekstpartier i det jeg har publisert og en hel liten fortale til min roman.
Akkurat når det kommer til strykingen tar jeg ofte redaktøren til hjelp. Jeg forsvarer sjelden et tekststykke mer enn én gang. Selv om jeg ikke på noen måte er en formell minimalist, snarere tvert imot, prøver jeg å kondensere ned tekstene mine en del. Det har de godt av. Jeg får uansett stadig bemerkninger om at jeg er svulstig og barokk i språket. Dette forsøket på å kondensere skriveriene mine gjelder både når jeg skriver i et fiksjonelt, i et essayistisk register og faglig.
Følgelig er jeg hellig overbevist om at teksten får mye av sin form i redigeringsarbeidet – å skrive er like mye en redigering av det man leser, som tilfeldigvis er ført i pennen av en person med samme navn som en selv, som det er selvinspirert skrivegjerning alene. Jeg jobber også som konsulent i forlagsbransjen, særlig overfor filosofi, så relasjonen mellom det jeg leser og det jeg skriver er – som mye annet når det kommer til skrift for min del – en vedvarende tumult.
Kan du fortelle litt om skriveprosessen din? Hva må være på plass, hvordan kommer du i gang, hvor i teksten begynner du?
Jeg trenger egentlig bare tid der jeg ikke blir avbrutt, både av stressfaktorer som ligger utenfor min umiddelbare omverden, og faktiske aktører som dukker opp og river meg ut av glassklokken. Når jeg driver med et større sammenhengende verk, er det viktig å få jobbet med det hver dag – å få gjort en liten endring, legge til en setning her og der, slik at skriveprosessen ikke halter og stopper opp. Det har den gjort et utall ganger, og det ligger dertil maltrakterte, uferdige manus rundt omkring og ynker etter fullbyrdelse.
Leser du andre forfattere når du skriver?
Det enkle svaret er ja … Jeg leser hele tiden som en del av mitt arbeid og mine akademiske sysler, men spørsmålet er vel myntet på skjønnlitteratur? Da er også svaret et entydig ja. Jeg er en av dem som bevisst leker mye med intertekst, skjulte sitater, palimpsester og andre formmessige ablegøyer i mine skriverier – jeg lever i den tro at andres tekst er instituerende for min egen tekst, så å unnlate å være i en reseptiv modus som leser når man skriver, ville bare gjort skade på det hele.
Med andre ord er jeg ikke spesielt begeistret for geniestetikk; der den heroiske forfatteren får kontakt med noe dypereliggende som han – det er stort sett en mann i disse fortellingene – suger fra sitt eget bryst og bringer frem til de skarve sjelene som ikke har den samme kapasiteten. Så jeg holder det for sant at skriving og lesing er to sider av samme sak. Det er ikke nødvendigvis meg som selvbevisst subjekt, men språkets generative plastisitet som virker gjennom meg, som utfolder seg i skrivingen. Min oppgave er å opprettholde et stoffskifte der lesing og skriving utgjør selve utvekslingen: det å ikke lese andre forfattere når man skriver, gitt et slikt epigenetisk syn på tilblivelsen av tekstens form, ville bare vært, for å ty til en floskel, å spenne bein på seg selv.
Hva liker du å lese?
Siden jeg i skrivende stund holder på med en doktorgrad i filosofi, blir det mye faglitteratur – imidlertid tilhører jeg som sagt en tradisjon der det er litt uklare skillelinjer mellom det teoretiske og det poetiske, så faglitteratur er for så vidt også en litterær glede til tider.
Uansett er jeg en av de perverse typene som mesker meg i å lese Hegel, samtidig som jeg alltid prøver å ha en roman eller en diktsamling liggende som jeg tyr til mellom slagene. Noen ganger er det en tekst jeg skatter høyt som jeg går tilbake til, da ofte bare for å ha lest noe som ikke er formålstjenlig faglig eller i arbeidets medfør i løpet av dagen – det kan være snakk om en passasje fra Lukrets’ De rerum natura, et dikt eller to fra Bachmann eller Rilke; eller at jeg slapper av med å høre på en lydbok av noe fra Ursula Le Guin som ligger fritt på YouTube; om det er ledig som lydbok på BookBites kan jeg finne på å høre på noe fra Espedal, Fosse eller Hamsun; hvis ikke kan jeg ty til et hørespill av noe Shakespeare, gjort av amatører, som ligger åpent på internett, eller noen som har tatt på seg å lese en dialog fra Platon høyt, eller Montaigne for den saks skyld; eller om jeg er i et bryskt humør kan jeg ty til den erkereaksjonære Carlyle – eller la meg igjen bli hensatt til melankolske vyer ved å høre Mary Shelley eller en Brontë lyde fra hodetelefonen for n-te gang. I mange av de ovennevnte høvene med lydbøker kan jeg fort få lyst til å undersøke en passasje nærmere, og så går det fort en time eller to der jeg sitter og klør meg i skjegget med boken i hånden.
Siden jeg er belemret med denne dysleksien, har lydbøker og maskinlest tekst vært et redskap jeg har grepet til, også etter at jeg lærte meg å gi blanke i måten jeg ble instruert til å lese da jeg var liten, slik at lesehastigheten for min del forøkte seg markant. Jeg er kjent med diskursen rundt hvorvidt lydbøker teller som lesning, og jeg tror de er vesensforskjellige, uten at det ene nødvendigvis rangerer over det andre.
Jeg leser mye på den konvensjonelle måten også, både i arbeid som forlagskonsulent, som del av doktorgradsstudier og i mitt virke som forfatter, så det går ofte flere bøker samtidig i flere formater.
Imidlertid blir det dessverre ikke alltid så mye tid til uforpliktende og formålsløs lesing … Men i det siste har jeg kost meg med Italo Calvinos Il barone rampante, blant annet. Samtidig er jeg smertelig klar over at jeg bør holde meg à jour med det som publiseres i Norge for tiden, men det er jeg ikke alltid like flink til.
I så måte har jeg også noen regler for meg selv når jeg plukker opp en ny bok … Jeg har en lei tendens til å lese mange gamle menn som er plassert i den vestlige litteraturtradisjonen, så jeg prøver å la hvert tredje verk jeg leser for lesningens skyld være skrevet av en kvinne, og hvert tredje verk være utenfor den vestlige litteraturtradisjonen; jeg er fullt klar over at dette er en litt diffus bestemmelse, i og med arven fra kolonitiden. Disse to reglene går uavhengig av hverandre, så om jeg både har lest Maggie Nelson og Octavia Butler etter hverandre, som jeg gjorde ved et høve, måtte jeg finne en bok utenfor den vestlige litteraturtradisjonen, men det kunne godt være en mannlig forfatter. Denne regelen gjør at jeg leser litt bredere enn hva jeg nok ville gjort på egen hånd, til dømes fant jeg Mahasweta Devis No. 1084’s Mother gjennom denne prosedyren. Imidlertid må jeg innrømme at jeg ikke alltid lever opp til reglene jeg har satt for meg selv.
Hva synes du om norsk litteraturpolitikk?
Jeg anser innkjøpsordningen som et ubetinget gode, og bibliotekvesenet i sin alminnelighet, men det synes for meg at bibliotekene lokalt har blitt utsatt for nedskjæringer – biblioteket på Lillehammer har til dømes kuttet i noen bestemte tjenester på grunn av budsjetter, og at innkjøpsordningen til tider har begynt å nulle bøker på grunn av midlene de har til rådighet og ikke kvaliteten, noe som går utover både forfattere og mindre forlag.
Jeg ser også med skepsis på at store deler av mellomsjiktet i forlagsbransjen forsvinner, blir lagt ned eller kjøpt opp av store norske eller utenlandske aktører. Selv om både bokloven, tilskuddsordninger og momsfritaket er gode tiltak, tror jeg at både sentraliseringen i forlagsbransjen og i utsalgsleddet kan ha problematiske følger, også for mangfoldet i norsk litteratur.
Dette er ikke dynamikker som er særskilte for norske forhold. Både nasjonalt og globalt mener jeg vi er i en periode der selvreflektert lesning og evnen til å sette sitt eget perspektiv i foreløpig parentes er under angrep, både fra den såkalte oppmerksomhetsøkonomien og, for så vidt, politisk. Det gjelder å forskanse seg og ivareta denne muligheten for å se hvordan ens egen forståelse er delvis tilfeldig – sosialt og historisk betinget. Dette er ikke en selvsagt evne på samfunnsnivå – den kan mistes, og markedskrefter og politiske aktører som ønsker en mer føyelig befolkning har ikke nødvendigvis interesse av å sikre forholdene som opprettholder denne evnen – det synes også i hvordan målbare størrelser griper om seg i norskfaget i skolen – som jeg personlig hadde lidd under, om ikke min evne til fortolkning og resepsjon veide opp for at jeg er ute av stand til å skjønne hvor det skal være dobbeltkonsonanter og ikke. I så måte mener jeg at litteraturen i bred forstand er vesentlig for å kunne holde ved like en slik kapasitet – den evner å gi erfaringen av ens eget perspektiv som plastisk og foranderlig.
I møte med denne erkjennelsen virker ikke norsk litteraturpolitikk gal, men utilstrekkelig. Det kan også skyldes at mye av den var utformet under andre forhold og for en annen tid, og at de såkalte markedskorrigerende tiltakene har mistet noe av sin effekt. Imidlertid tror jeg ikke at jeg er alene om å se litteraturfeltet som presset fra flere hold – og at det er vanskelig å mobilisere tilstrekkelige argumenter som gir gjenklang generelt i befolkningen.
Hvilke forventninger har du til medlemskap i Forfatterforeningen?
Jeg er allerede medlem av NFFO, og det har vært noen hyggelige treff med lokale medmedlemmer i Mjøsregionen der jeg holder til, så jeg håper kanskje på noe tilsvarende med de skjønnlitterære forfatterne. Jeg regner også med at det både kan være litterært, kulturpolitisk og sosialt tilfang som kommer min vei på bakgrunn av medlemskapet.
Siden debutromanen min ble gitt ut under covid-nedstengingen, fikk jeg ikke deltatt på så mange av de vante debutantaktivitetene som jeg vet at Forfatterforeningen er gode på å arrangere – kanskje medlemskapet kan bøte på noe av det. Jeg er også innstilt på å ta del i den faglige og politiske aktiviteten til foreningen etter hvert.
Emanuel Totland Frogner har utgitt ut romanen Uønsket alltid(2020), samt essaysamlingen Som marken virvler seg(2022) – begge Solum Bokvennen.