Skriver sakte, men intensivt

– Når jeg skriver, gjør jeg ikke annet fra morgen til kveld, sier nytt DnF-medlem Heidi Sævareid (40).

Foto: Heidi Furre

Hvordan var din vei inn i forfatterskapet? Når og hvorfor begynte du å skrive?

Jeg begynte å skrive før jeg hadde lært at det måtte være mellomrom mellom ordene. Min første historie handlet om oldemor, som snakket et veldig konservativt riksmål. En av replikkene i teksten var derfor: NUKOMMERPIGENEFRASTRANDEN

Å bli forfatter var planen min under hele oppveksten. Men mot slutten av tenårene begynte jeg å skjønne at det ikke var en selvfølge å bli antatt. Derfor nølte jeg til jeg var i slutten av 20-årene før jeg endelig sendte inn noe, og det ble etter hvert til debutboken min.

Hvilken forfatter har hatt størst betydning for ditt eget forfatterskap?

Min ledestjerne har nok alltid vært Tove Jansson. Hennes store psykologiske innsikt, som viser seg både i mummibøkene og alt det andre hun skrev, er en stor inspirasjon når jeg selv portretterer mennesker. Målet mitt er å skrive avslørende, slik Jansson gjorde, men også bevare empatien, for ikke å si varmen og håpet. Jeg misliker misantropiske fortellinger og forfattere som pynter seg med kynisme.

Hvilket ord prøver du å unngå/bruke litt mindre?

Jeg tar gjerne et ordsøk i teksten hvis bestemte ord og uttrykk faller meg for lett, og slik luker jeg ut mye. Men det er ikke alt jeg legger merke til selv. Ifølge redaktøren min sto det «sidesynet» på annen hver side i siste manus! Så målet får være å skrive neste bok helt uten dette åpenbare favorittordet.

Hvilket forhold har du til å stryke tekst?

Et veldig avslappet forhold, siden det jo er en nødvendig del av å skrive. Men siden mesteparten av strykingen foregår mens teksten blir til, skriver jeg pinefullt sakte. Selvsagt forsvinner det også tekst i de siste redigeringsrundene, men sjelden store tekststykker. I flere bokprosesser har redigeringen handlet om å legge til tekst. Det er uansett gøy å redigere! Jeg får en deilig ryddefølelse.

Kan du fortelle litt om skriveprosessen din? Hva må være på plass, hvordan kommer du i gang, hvor i teksten begynner du? 

Jeg må vite hva slags miljø historien skal utspille seg i, og ha noen tanker om tematikk. Plottet og personene vet jeg lite om før jeg begynner å skrive. Som regel skriver jeg første scene først, og den blir stort sett stående. Men før jeg begynner å skrive, researcher jeg lenge (gjerne i noen år), ofte før jeg i det hele tatt skjønner at jeg gjør research til en ny bok.

Det begynner gjerne med en altoppslukende interesse for et bestemt tema, som jeg suger til meg info om som en svamp. Så innser jeg etter hvert at jeg vil skrive om det – vanligvis samtidig som jeg skriver på en annen bok. Dermed blir det nye prosjektet en «gulrot» når det røyner på i den hektiske innspurtfasen. Og den er alltid hektisk. Jeg skriver som sagt grufullt sakte, men likevel over et ganske kort tidsspenn. Med andre ord: Når jeg skriver, gjør jeg ikke annet fra morgen til kveld.

Leser du andre forfattere når du skriver?

Fordi selve skrivingen er så vanvittig intensiv, blir det lite tid til langlesing akkurat mens den pågår, men jeg har alltid #tidtilti!

Hva liker du å lese?

Sakprosa og skjønnlitteratur i god blanding. Fordi jeg bor i England, blir det mye engelskspråklig. Mine største favoritter er Ali Smith og Hilary Mantel. Essayistikken til sistnevnte er noe av det beste jeg vet om, og jeg sørger over at hun døde før hun fikk skrevet noe sylskarpt i forbindelse med dronningens død. Men man får heller gjenlese det svimlende gode essayet «Royal Bodies».

Heidi Sævareid har utgitt en rekke romaner, både for voksne og ungdom, senest Positurene (Flamme Forlag, 2024).