Fra og med neste uke kan du lese dikt av Helene Torvund, Hilde Myklebust, Joakim Kjørsvik og Bård Torgersen på trikken, T-banen og enkelte T-banestasjoner.
Sporveisdikt er et samarbeid mellom Den norske Forfatterforening, Kulturrådet og Sporveien, og går ut på at et utvalg dikt presenteres i det offentlige rom. Målet er å ta poesi ut i byen, og med det gi innbyggere og besøkende i Oslo en kulturopplevelse.
Dette er årets andre runde med Sporveisdikt i 2025, og vi har stilt de utvalgte poetene noen spørsmål.
Hvorfor skriver du poesi?
Helene Torvund: Jeg skriver poesi fordi det er en type lek og meningssøken som oppstår ganske av seg selv for meg, og på et tidspunkt gikk det opp for meg at jeg faktisk kunne sette av mer tid til det og dele det med andre. Gøy!
Hilde Myklebust: Poesien gjev ei herleg kjensle av fridom, samstundes som det kjennest naudsynt. For meg har det alltid vore der alt startar, uansett sjanger og form.
Joakim Kjørsvik: Jeg skriver poesi for å skape en mening ut av verden, forsøke å forstå menneskene, leke meg, bruke blikket som et barn.
Bård Torgersen: Jeg vet ikke. Er det mulig å vite det? Det er ikke det at det er så mystisk å lage poesi. Det er det ikke. Ikke mer mystisk eller uvanlig enn å feie gulvet eller støvsuge. Det begynte en gang for lenge siden da jeg for første gang klarte å holde en blyant og dra den over et underlag og etterlate merker. Eller nei, det må ha vært tidligere, første gang jeg forsøkte å forme et ord med munnen. Og så gikk tiden, og jo mer jeg har skrevet og laget ting, desto mer har det gått opp for meg at det som forener alt jeg gjør er poesi i ordets opprinnelige betydning: å skape, forme og framstille.
En annen måte å beskrive en poets arbeid på, som gir mening for meg, er å si at det består i å designe sammensetningen av tegn, og tegnene kan lages av alle mulige typer materialer, og vises i alle rom, medier og kanaler som er tilgjengelige. Det er en vid definisjon av poesi. Og heller for vid enn for smal. Og når det er sagt, det er mange poeter som ikke vet at de er det.
En tredje innfallsvinkel er at jeg som poet kan lage bilder med det semantiske innholdet i ordene, eller lage bokstavsammensetninger som i sin fysiske form blir bilder. Eller gjøre det enda enklere: snu en A på hodet, og du vil se hodet til en okse. Poesien er den oksen, og oksen heter Aleph.
Til sist, og kanskje viktigst, er at poesien gir en mulighet til å besjele verden og til å se hvordan denne besjelingen kommer til uttrykk på forskjellige måter. I Bibelen står det at: «Og Gud skapte mennesket i sitt bilde», og jeg leser det som at vår fremste egenskap er å være som Gud og skape ting i vårt bilde. Men jeg vil vri på bibelsitatet og si: «Mennesket skapte gud i sitt bilde». Vi dikter liv inn i alt, fra det aller største til det aller minste. Å være poet er en måte å bli bevisst på dette, og ta for seg av mulighetene det gir. Og i forlengelsen av det, se hva som skjer når man slutter å besjele verden. Det synes jeg er vanskelig.
Hva betyr Sporveisdikt for deg?
Helene Torvund: For det første syns jeg det er supert at poesien møter folk der de er. For det andre bor jeg på Romsås og kan lett bruke en time om dagen på banen, og da gjør det seg med Sporveisdikt.
Hilde Myklebust: Mykje! Då eg debuterte som ganske ung poet for 20 år sidan, fekk eg vere ein del av Dikt underveis – forløparen til Sporveisdikt. Det var skikkeleg stort for meg å finne att dikta mine på farten i hovudstaden. Sidan har eg alltid kjent meg som ein Sporveisdiktar. Prosjektet er strålande: menneske i rørsle som lyfter blikket og får eit dikt i fleisen.
Joakim Kjørsvik: Sporveisdikt har fulgt meg siden jeg bodde i et kollektiv på Valkyrie plass, og hver dag tok T-banen til bokhandelen jeg jobbet i, eller på vei til en bar. Jeg leste diktene inne i meg, av og til stjal jeg dem og hengte dem opp på rommet. Det er en glede å bli publisert på trikk og bane!
Bård Torgersen: De opprinnelige sporveisdiktene oppdaget jeg som 13–14-åring på Kolsåsbanen, da folk hadde kludret med sprittusj på setene og veggene i vognene. Og senere da kludringen ble til store tekster utført med spray på utsiden av vognene og på perrongene. Det er fint når poesien blir synlig utenfor bøkene. Poesien levde før boka og kommer til å leve etter den.
Hva leser du på farta?
Helene Torvund: Jeg prøver å lese mer på farta, men blir lett både reisesyk og søvnig. En litt «enklere» og drivende litteratur funker derfor best for meg i den settingen, og så assosierer jeg boka med kvalme i ettertid.
Hilde Myklebust: Dikt, noveller og korttekstar er svært fint å ta inn i farta, om ein har ei lita lomme i tidsrennet. Til dømes har eg denne hausten hatt stor glede av å lese Rønnaug Kleiva si siste utgjeving Tilvenningsøvingar medan eg har venta på dotter mi på pianoøving.
Joakim Kjørsvik: Har man først begynt å skrive og lese haikudikt, er det vanskelig å slutte, så jeg er ofte på forskjellige haiku-nettsteder. The Herons Nest, The Haiku Foundation og Modern Haiku – for å nevne noen.
Bård Torgersen: Synes det er vanskelig å lese i farta, bortsett fra alt som farer forbi, da.
Dersom du kunne velge ut et dikt av en annen forfatter til Sporveisdikt, hvilket ville du valgt?
Helene Torvund: Noe fra Åpen O av Julia Martinčič!
Hilde Myklebust: Eg ville valt frå Joakim Kjørsvik si rike samling haiku. Dei dikta er som skapt for dette. Men sjå der! Han er jo faktisk ein del av årets utval! Då må eg få lov til å velge ein til: Martin Ingebrigtsen.
Joakim Kjørsvik: Noe av Ted M. Granlund, fra boka havet, lyset og kjærligheten.
Bård Torgersen: Insist
on
certain
things
(som er hele det utitulerte diktet av Aram Saroyan i 5 POEMS 1966-1967, New York Cambridge, Mass).