Statsbudsjettet for 2026 sender et tydelig signal om at litteratur, språk og lesing er et prioritert område for den norske regjeringen. Vi ser de første 206 millionene fra en lovet lesemilliard, som skal gjøre norske skolebarn til verdens beste lesere. Alle på litteraturfeltet, og formodentlig også i utdanningssektoren, gleder seg over dette. Vi vet hvor viktig leseevnen er for både deltakelse i demokratiet og arbeidslivet, og for muligheten til å kunne ha store kunstneriske opplevelser med en bok som i sin tur blir til samtaleemner rundt kjøkkebordet, eller har en dagsordenfunksjon som fører til faktiske samfunnsendringer.
Gledelig er det også at det totale kulturbudsjettet øker litt i år, med 4,7 prosent. Justert for prisstigning, er det en økning på en drøy prosent til å fremme norsk kulturliv.
Samtidig sier det ferske statsbudsjettet noe annet: For det offentlige Norge er litteratur primært en kilde for fakta, læring og kunnskap for barn og unge i skolen, mer enn den er for språkarbeid, kunstnerisk aktivitet, iderikdom, kulturopplevelser og underholdning for hele befolkningen, uansett alder. Kunnskapsdepartementet har nå blitt hjem for litteratursatsingen i Norge, mens Kultur- og likestillingsdepartementet står på stedet hvil. Nei, det kommer heldigvis ikke kutt, og sistnevnte departement har utvilsomt kjempet harde kamper for å bevare bevilgninger i en tid som er preget av store behov på andre samfunnsområder. For det fortjener de ros. Men det er likevel bare ett og et halvt år siden leselyststrategien «Sammen om lesing» ble lagt fram av kultur- og kunnskapsminister i fellesskap. Kulturdepartementet viser til den åtte ganger i sin proposisjon, og likevel er det vanskelig å finne spor av den i budsjettet. Unntaket er en ytterligere styrking av innkjøpsordningen til skolebibliotekene, noe som overlapper Kunnskapsdepartementets allerede store satsing på området.
Det er derfra de nevnte 206 millionene til lesesatsing kommer. Og de går, naturlig nok, til opprustning av kunnskaps-Norge. 120 millioner går til fysiske lærebøker, 51 til styrking av skolebibliotek, 10 til bøker i barnehage og 10 til barn med lærevansker. 15 millioner skal gå til en lesekommisjon som blant annet skal lage innholdslister til læreplanverket i skolen. Innkjøp av bøker gir sårt tiltrengte kroner til kriserammede forlag, og er slik også en utstrakt hånd til en bransje i motvind.
Men hvor er satsingen på folkebibliotekene, som har blitt tillagt mange nye oppgaver de siste årene? Hvor er de helt sentrale formidlingsarenaene som litteraturhusene, og hvor er opptrappingen av kunstnerstipender til de som skal skrive alle de gode, aktuelle bøkene som skal vekke både barn og voksnes leselyst? Hvor er styrkingen av kritikk og tidsskrift, som er bærere av de lange, analytiske tankene i forlengelse av litteraturen? Hvor er, kort sagt, litteraturen som ikke er et middel, men et mål i seg selv?
Det mye omtalte leseløftet har blitt en ensidig satsing på at barn og unge skal få bedre tekniske leseferdigheter, noe som selvfølgelig er svært viktig. Resonnementet synes å være at hvis barn har god tilgang til bøker gjennom skolen, og mindre skjermtid, vil appetitten på bøker øke, og dermed vil de bli bedre lesere. Dette er nok delvis sant. Men vokser du opp i en virkelighet der boken og litteraturen har liten plass i mediebildet eller i den øvrige offentligheten, og uten lesende forbilder i form av voksne og omsorgspersoner, vil barna først og fremst sitte igjen med et inntrykk av at lesing, det er noe pliktbasert og måloppnåelsespreget som hører hjemme i skolen. Det er et fornuftsbasert læringsverktøy, ikke noe som er preget av overskudd og lyst. Det er et middel for å bedre norsk PISA-score. Om man har det hyggelig underveis, eller lar seg inspirere til nye tanker og ideer, er det først og fremst bare en heldig bieffekt.
Et ekko av dette ser vi i regjeringens bevilgninger til utviklingen av en norsk språkmodell for kunstig intelligens. Her er det satt av 45 millioner til å gi mediene kompensasjon for at den viktige norske språkmodellen trenes på nyhetssaker og faktainnhold. Fremdeles glimrer avsetningene til skjønnlitterære forfattere med sitt fravær, selv om det er en uttalt målsetning at en norsk språkmodell må trenes på «store mengder kvalitetsdata».
Kanskje kommer dette i senere budsjetter. Men så langt er dette inntrykket fra både forarbeider og implementering av den norske språkmodellen: Språk og litteratur har høyest verdi som læringsarena og faktakilde.
Alt dette er ikke nødvendigvis bare en konsekvens av en villet politikk fra regjeringen. Må vi i litteraturfeltet ta noe av skylden selv for at samtalen om estetikk, kunst og en kritisk offentlighet havner i bakevja?
Jeg ble nylig kontaktet av en journalist som stilte dette betimelige spørsmålet: Har kulturfeltet gått for langt i å fokusere på de instrumentelle verdiene av kunst? Har vi blitt medløpere for en tankegang der ukens politiske hei-ord, det være seg beredskap eller folkehelse eller demokratiutvikling, er styrende for hvordan vi snakker om kunstens verdi i samfunnet? Skal ikke nettopp vi være de som balanserer dette synet?
Jeg måtte medgi at slik er det kanskje. Både fordi slike instrumentelle verdier er viktige og betimelige ting å snakke om, men også fordi vi merker at det er disse argumentene som gir gjenklang og fører til økte budsjettposter. Det ser vi nå har ført fram. Så kanskje er tiden moden for å begynne å snakke om god gammeldags kunstnerisk egenverdi igjen. For den er definitivt under press, både fra et stadig sterkere målstyringssamfunn, fra gratis KI-kunst trent på stjålet materiale, og fra politiske vinder som hevder at kunst er lik sløseri og statsfinansierte hobbyer. Her er det dessverre ingen poengskala som kan synliggjøre problemet. Men det betyr ikke at argumentene er verdiløse – de trenger bare flere og sterkere talerør.
Bjørn Vatne
Leder, Den norske Forfatterforening