Du har nylig besøkt Forfatterforeningens leilighet i Berlin, hvordan var oppholdet?
What happens in Berlin, stays in Berlin. Med andre ord hadde jeg det veldig gøy! Men jeg kan avsløre så mye som at jeg begynte på en slags surrealistisk girlpower-roman, delvis inspirert av Věra Chytilová Daisies (1966) og Ingmar Bergmans Persona (1966). I likhet med dramatikken jeg har puslet med de siste årene, så vil jeg utforske mitt eget male gaze via kvinnelige hovedpersoner. Jeg tror det er en vedvarende grubling over moralen i å bruke levende modeller, som jeg for eksempel gjorde i debutromanen, som gjør meg så interessert i å reflektere over min egen pygmalionske sexisme. Men jeg er ingen moralist, og jeg syns det er spennende med grums, så dette blir lek og ikke preken.
Påvirkes skrivingen din av at du reiser? I så fall, hvordan?
Jeg har reist forsvinnende lite og er generelt sett ikke glad i reiselitteratur. Jeg tenker alltid at jeg heller burde ha vært på dette stedet selv og gjort mine egne betraktninger. Et av problemene mine med reising er faktisk nettopp at så mange har vært alle disse stedene før og formet mitt indre bilde av dem på forhånd. Jeg har sett så mye av verden på en skjerm eller beskrevet på boksider at hele verden har blitt en slags lukket fordom for meg, istedenfor et sted som det frister å utforske. Et grufullt trekk ved samtiden, denne dødbringende formidlingen av alt mulig. Men etter hvert som jeg tross alt har fått reist litt, så ser jeg ikke bort fra at det vil ha en påvirkning på sikt. Jeg har alltid hatt dårlig stedsans og stedsfølelse. Det vil jeg gjøre noe med. Drømmen er å bli mer av en empirisk og detaljorientert rev, ikke fullt så lukket inne i mitt eget pinnsvinaktige sinn (ref. Isaiah Berlin).
Hva trenger du, for å skrive? Har du noen rutiner eller ritualer du må gjennomføre for å komme i gang?
Det finnes en slags kreativ praksis som er under stadig utvikling, men den handler ikke så mye om rutiner. Den handler mer om oppmerksomhet, åpenhet, forsøke å få assosiasjonene til å flyte. Tidligere i år skrev jeg en tekst om dette for Bokvennen Litterær Avis: Skriv deg fri! Skisse til en poetisk atferdsterapi. Jeg trives ikke spesielt godt med rutiner. De hemmer idéflyten. Av og til er de nødvendige (spesielt for å fullføre noe), men de er midlertidige og sjelden absolutte. Jeg sklir inn og ut av rutiner. Hvis dette får meg til å høres ut som en balansert person som lever i en slags optimal flyt mesteparten av tiden, så er det fullstendig feil. Arbeidslivet mitt er kaotisk, og jeg skulle ønske at jeg hadde mer velfungerende rutiner. Jeg håper virkelig at jeg får til å balansere kreativitet og stabilitet, men kreativiteten må alltid komme først.
Du skriver både skjønnlitteratur, dramatikk, essayistikk og kritikk. I Prosa-essayet Kreativitet og kompromiss fra tidligere denne måneden skriver du at det gjerne er omkringliggende faktorer (hovedsakelig økonomiske) som avgjør hvilke skriveprosjekter du vier oppmerksomheten din til. Kan du si litt mer om det?
For meg er det viktig å kunne leve av å skrive. Selv om dette betyr at jeg ofte er nokså fattig, så er det snart åtte år siden jeg hadde en brødjobb urelatert til skrivingen. Men hvem vet hvor lenge det varer, snart står jeg vel på et lager igjen og plukker varer? Jeg har avsmak for skillet mellom penger og kunst, liksom at kunsten skal være noe adskilt fra og helt annet enn de økonomiske realitetene som vi alle må forholde oss til. Kunsten må stå midt i den praktiske og sosiale verden, men samtidig peke forbi denne verdenen mot noe annet.
Der jeg tidligere har opplevd økonomisk stress som en irriterende distraksjon fra det å skrive, har jeg begynt å anse det som en viktig inspirasjonskilde. Jeg tror ingen kan anklage meg for å ha prioritert penger fremfor kunst. Men jeg insisterer på å tjene nok penger på det jeg skaper, til å finansiere videre skaping. Og helst alltid jobbe for meg selv fremfor å jobbe for å realisere en annens drøm (for å parafrasere Aesop Rocks 9-5ers Anthem).
Får du til både å skrive «der det brenner» og «der pengene renner»?
Pengene renner ikke akkurat inn. Men når man anerkjenner de økonomiske realitetene, og samtidig streber etter å overskride dem, så er det nettopp på markedsplassen at det brenner. For øvrig syns jeg flere skjønnlitterære forfattere burde ta til seg litt mer av den der hiphop-hustle-mentaliteten som sier «Vet du hva, kapitalismen er kanskje et fucka system, men så lenge den finnes, så vil jeg ha masse, masse penger.» Det er bare jævlig snobbete og livsfjernt og privilegert å ville tenke kunsten adskilt fra penger. Kunsten er kun vital i den grad den forholder seg til alt annet enn seg selv. Og pengenød, pengestress, pengelengsel er blant de vesentligste aspektene ved den menneskelige tilværelsen. Folk må gjerne kalle meg vulgær. Jeg kommer fra konservativ arbeiderklasse på landsbygda, så jeg er vel kanskje det. Som kunstner burde man også stille seg kritisk til klisjeen om at penger og materiell velstand er uviktig.
I samme essay skriver du at den norske litteraturpolitikken gjør det vanskelig å realisere prosjekter som «befinner seg et sted hinsides sakprosa og skjønnlitteratur, hvor nye sannheter kan oppstå.» Hvordan kunne litteraturpolitikken, i dine øyne, lagt bedre til rette for slike arbeider?
Istedenfor å skille mellom skjønnlitteratur og sakprosa så burde de litterære institusjonene (foreningene, stipend- og innkjøpsordningene og så videre) skille mellom kunst- og brukslitteratur. Da tenker jeg det blir umiddelbart innlysende at ganske mye sakprosa er kunst og bør vurderes på lik linje med skjønnlitteratur. Dette handler ikke om å gi skjønnlitterære midler til sakprosa, noe jeg er fullstendig imot under den nåværende inndelingen, men om å utvide våre ideer om hva skjønnlitteratur er. Ja, og innse at også tradisjonell skjønnlitteratur har elementer av det saklige. Av og til i en så stor grad at det ikke lenger er snakk om kunst-, men brukslitteratur, som tilfellet er ved platt, entydig og politisk agiterende litteratur. Jeg sa ovenfor at litteraturen skal forholde seg til alt, og det inkluderer politikk, men litteraturen får under ingen omstendigheter være entydig.
Jeg kontaktet deg opprinnelig for å spørre om du ville bidra til spalta Skriverommet, der DnF-medlemmer deler bilder av der de skriver og tanker om skriveprosessen. Du svarte at du var usikker på om du passet til spalten, ettersom du ikke har noe fast skrivested, men veksler mellom Universitetsbiblioteket og forskjellige kafeer. Jeg tenker jo at det er gode skriverom, men du skrev du synes det er litt stusselig. Hvorfor det?
Mer enn noe annet her i verden så lengter jeg etter skrivero. Denne roen får jeg verken hjemme i kollektivet jeg bor i, eller på kafeene og bibliotekene jeg rømmer til. Denne situasjonen gjør meg sint, sliten og trist. Derav lengselen etter penger. Heldigvis er dette også godt materiale for litteratur. Jeg er både stresset og inspirert mesteparten av tiden. Stresspirasjon, kaller jeg det.
Intervjuet er gjort av DnFs nettjournalist, Victoria Durnak.