Hvorfor ville du bli forfatter?
Skjønnlitteratur er viktig, den gjør verden og menneskesinnet større, og den er derfor verdt å bruke tiden på. Og det har jeg i grunnen gjort hele mitt voksne liv, som student og i forskjellige roller i yrkeslivet, men å skrive bøkene selv er et veldig godt alternativ til å arbeide.
Hvordan var din vei inn i forfatterskapet? Når og hvorfor begynte du å skrive?
Å skrive er en veldig komfortabel og kontrollert måte å meddele seg til verden på. Livet er en vrang og vanskelig situasjon å befinne seg i, men ved tastaturet føler jeg meg trygg, og i ettertankens lys er det eneste rare at jeg ikke begynte på en roman tidligere. Det er imidlertid slik at tid og penger er den beste veien inn i et forfatterskap. Et eget rom og alt det der. Debutromanen begynte jeg på fordi jeg endelig hadde økonomi til å ta meg fri til å skrive – ja, og fordi jeg hadde en romanidé som var verdt å bruke penger på.
Hvilke forfatter har hatt størst betydning for ditt eget forfatterskap?
Jeg kan navngi høyst ulike forfattere som har hatt stor betydning for mitt syn på litteratur (og på verden) – Dag Solstad, Don DeLillo, Alf Prøysen – men jeg vet ikke om de har hatt så mye å si for forfatterskapet mitt, for hvordan jeg skriver. Eller forresten, Prøysen hadde selvsagt alt å si for min første bok – det var en monografi om ham.
Hvilket ord prøver du å unngå/bruke litt mindre?
I skjønnlitterær sammenheng bruker jeg de ordene jeg trenger, det vil si de ordene som best passer romanpersonene, og det kan jo være de underligste ting, men jeg skriver vel så mye i avisen, og i spaltene er det min egen stemme som skal ordlegges. Da forsøker jeg i det lengste å unngå engelske ord, anglisismer, ungdomsspråk og moteord. Noen er nødt til å holde litt igjen. Morsmålet er den viktigste byggesteinen i identiteten, og norsken er verdt å bevare noen tiår til. Dessuten er presisjon avgjørende uansett format og sjanger. Å strebe etter korrekt språk skjerper tanken, og derfor bruker jeg oppslagsverk mye. Hele tiden – mange, mange ganger om dagen. Det burde flere gjøre.
Hvilket forhold har du til å stryke tekst?
Jeg redigerer underveis, tilpasser og skrur til, og jeg er ikke så glad i å gå tilbake og stryke. Som regel har jeg ment det jeg har skrevet.
Kan du fortelle litt om skriveprosessen din? Hva må være på plass, hvordan kommer du i gang, hvor i teksten begynner du?
Jeg trenger tid, lange strekk av tid, og jeg må ha bestemt hvilken retning teksten skal ta. Når det er på plass, starter jeg på begynnelsen og skriver til jeg blir lei. Eller tørst.
Leser du andre forfattere når du skriver?
Selvsagt. Lesing er det aller viktigste for en som vil skrive godt.
Hva liker du å lese?
Romaner (også sjangerlitteratur), sakprosa (politikk, historie), aviser og magasiner. På papir.
Hva synes du om norsk litteraturpolitikk?
Det kan alltid blir bedre, men vi skal aldri glemme at norsk litteraturpolitikk er svært god og har tjent oss vel i seksti år. Ordningen med arbeidsstipender er temmelig imponerende, momsfritaket fungerer bra, bokloven er nok et skritt i riktig retning, og innkjøpsordningen er virkelig til å juble over.
Hvilke forventninger har du til medlemskap i Forfatterforeningen?
Det har jeg faktisk ikke tenkt så nøye over. Jeg forventer at Forfatterforeningen arbeider til beste for norsk litteratur, men det er jo uavhengig av mitt medlemskap. DnF har litt for lenge holdt fast ved inntrykket av foreningen som en eksklusiv klubb for snobbete litterater, og det har gjort at Forfatterforbundet har vunnet terreng. Jeg tror det ville vært til litteraturens beste om DnF gjenvant noe av dette. Diskusjonen om hvordan det best kan gjøres, er ikke over.
Bjørn Ivar Fyksen har utgitt sakprosaboka Almuens opera – om «Trost i taklampa» og litterære klasseskiller i Alf Prøysens forfatterskap (2020) og romanen Gård og grunn – en bonderoman (2024) – begge på Gyldendal.