Skriverommet

I «Skriverommet» deler DnF-medlemmer bilder av der de skriver og noen tanker om skriveprosessen. I dag: Eirik S. Røkkum.

Hvor skriver du?

Det veksler nok etter hvor langt prosessen er kommet, men som regel sitter jeg på soverommet, der jeg har fått plass til mitt styggsvarte skrivebord og en liten bokhylle i det ene hjørnet. Der stirrer jeg i den hvite tapeten, noe som passer meg fint. Manus er tross alt i hodet, ikke utenfor vinduet. Manus er diktning, erindring, sammensmelting, introspeksjon – ikke observering, selv om det jo forekommer observasjoner.

Da jeg først begynte å skrive store mengder, 18-19 år gammel, gikk jeg ofte til skogs eller opp på mine hjemtrakters Bremsneshatten, skrev mens sola gikk ned i et kremgult, junistille hav, men sånt ble det bare møl av, altså. I perioder der jeg noterer og trenger en inngang, går jeg derimot på kafé, eller et annet egnet sted man kan sitte, gjerne et vindusbord med utsikt mot trafikk eller hettemåker. Da skriver jeg for hånd.

Når skriver du?

Jeg har i fire år nå hatt rutine på skrivingen, rett og slett kontortid, fra frokost og fram mot klokka tre eller mer på ettermiddagen, med opptak av kaffe, lunsj og jaffakjeks når det trengs. Tidligere jobbet jeg sporadisk, mest sene kvelder, men det monnet ikke, selv om romantikeren i mitt tyveårige jeg syntes det var kult å skrive når andre sov, da. Jeg tror likevel den fyren var inne på noe, for ofte synes jeg ennå å jobbe best når jeg er frynsete og trøtt, når jeg ikke har den samme motstanden (*tvil) og distraksjonene i oppmerksomheten (*internett) som kan være der midt på dagen, men istedenfor tvinges til å være skjerpet og akkurat våken nok.

Hva trenger du for å skrive?

Jeg kan gjerne utholde bråk, bare det ikke er bråk som angår meg. Fremmedes bråk er OK, og nok bråk til at det drukner i sitt eget bråk, eller opphøyes i bråk. På en kafé: nok samtaler i lufta til at man kan blokkere det, men ikke så få at man ikke kan unngå å overhøre?! Det er ikke så lett å bli klok alltid på hvor grensa går. Jeg liker myke blyanter og takknemlig papir, men kan tross alt fråtse i selv sånn Tybring Gjedde-mattebokpapir.

Hva gjør du når du står fast i skrivingen?

Det jeg har opplevd med å ha rutine, er at en god arbeidsdag gjerne avler en ny god arbeidsdag, at man kan legge til side oppgaver eller notater som man så fortsetter med neste dag og så straks er i gang igjen, gir liksom fakkelen videre. Ikke minst er det slik når man har rutine at bare det å skrive hardt og lenge, altså dette gjøremålet i seg selv, gjør at hodet aktiveres nok til at notater kan komme når man lager middag eller skal sove; tankene følger underbevisst i kjølvannet av skrivedagen som måker bak en fiskebåt.

Sånn er det ofte selv om man sitter i flere timer og kun får presset ut tre dugelige linjer, kanskje en halvside som straks må forkastes. Kanskje hater man på dette tidspunktet alt man har skrevet og har lyst til å slå neven gjennom skjermen – fordi man har stirret så lenge i den, liksom forgjeves. Men ja, selv da, eller kanskje særlig da, vil hodet fortsette å kverne.

Jeg tror virkelig på at inspirasjon må tvinges fram, det vil si: at inspirasjon ikke kommer utenfra, men fra å tvinge seg til skriving. Når det likevel virkelig er null lyst eller bevegelse til å skrive på et prosjekt, men man vil ivareta rutinen, har det vært fruktbart for min del å ha flere prosjekter gående, da særlig gjendiktning eller bokessays, slik at jeg driver på med en slags vekseldrift; da står man aldri fast.

Hvordan vet du at en tekst er ferdig?

Ja, dette er vel det vanskelige, er det ikke, ikke bare å vite når noe er ferdig, men vite når noe er bra nok, når man skal slutte, når det ikke er mer å gi? Men en kurant regel kan være at dersom man en gang hadde en tekst man likte, en tekst der det gnistret og det var liv, og man ikke i panikk, tvil, generell guffenhet eller redaktørens innfall har sløyet bort for mye av dette livet, av det gode fettet, av marmoreringen på manusflesket, for å heller sikte seg mot en mager ytrefilet som alle kan døtte i seg … vel, om man har denne teksten fortsatt, med livet bevart, men har gått gjennom den og drøvtygd og fordøyd den så mange ganger at man mest er kvalm av dritten og bare har lyst til å spy den ut, spy fordi man er lei, men likevel ser den teksten man en gang var glad i, ja da er den ferdig, da bør man gi seg, for ellers tror jeg teksten vil bli som de der på Kirurgiske katastrofer på TV, og da kan selv ikke Dr. Nassif redde den.

Vil du bidra til Skriverommet? Send bilder av der du skriver, samt svar på spørsmålene over til post@forfatterforeningen.no.