70 år etter frigjeringa – 75 år etter den tyske invasjonen – ingen norsk diktar er det meir opplagt å rope hurra for i dag enn Sigrid Undset.
Grunnane er mange og først fremst denne: Ho sette all si kraft inn i kampen mot nazismen. Da tyskarane kom var ho leiar av Forfattarforeininga, og det blei sagt litt spøkefullt om Sigrid Undset at ho var det første mannfolket som leia den mannsdominerte foreininga. Eit eksempel på krafta ho la i dette vervet var at ho sette stillinga si inn på Ossietsky-saka og gjekk til frontalangrep på Hamsun.
Mindre kjent er det at Sigrid Undset svært tidleg var med i eit hemmeleg nettverk for å hjelpe Europas jødar. Både med pengar og kontaktar hjalp ho mange jødiske flyktningar i tida etter at Hitler kom til makta i Tyskland. Alt som kontordame for det tyske elektrisitetsbyrået AEG la ho seg til vanen med å lese tyske aviser. Det heldt ho fram med sjølv etter at ho fekk Nobelprisen i 1928, og ho var svært godt orientert om nazismens utvikling. Ho hadde også sin personlege grunn for å vere engasjert: Den funksjonshemma dottera Maren Charlotte. Som Sigrid Undset ofte sa: Hitler ville ikke latt en som henne leve. På trettitalet utfordra ho Hitler i mange artiklar ho fekk på trykk i tysk presse.
Sigrid Undset stilte seg også i spissen for eit nordisk forfattarsamarbeid i kampen mot fascisme og nazisme. Saman med Arnulf Øverland utøvde ho ein aktiv kulturfront. Vi kjenner ikkje heile omfanget av engasjementet hennar, for store delar av korrespondansen gjekk opp i flammar før ho måtte flykte hals over hovud for tyskarane i aprildagane for 75 år sidan. Ho tente opp i den store fyrkjelen med alt som kunne kompromittere andre.
Så tok ho seg oppover Gudbrandsdalen mens tyske bomber fall rundt henne. På Otta stoppa ho og heldt ein radiotale som fekk Goebbels til øyeblikkeleg å forby bøkene hennar. Ho kom seg over til Sverige utan å vite om det aller største krigsofferet: Sønnen, hennar førstefødte og sjølvaste kjærleiksbarnet og oppkalla etter faren, Anders Castus, blei skoten ved Segalstad bru den 27. april.
Her i Stensparken gjekk ho og drøymde om å bli diktar – lite ante ho at ho skulle bli den verdsberømte diktaren som la bort diktargjerninga og gjekk inn i krigen som propagandasoldat. Hennar innsats i USA var avgjerande for at amerikanske styrkar til slutt gjekk med i krigen.
Etter mitt syn fortener Sigrid Undset dobbel heider – ho har skapt verdslitteratur som lever, litterære karakterer som framleis får menneske i fjerne strok av verda til å døype barna sine Kristin og Erlend og Jenny. Og i tillegg var ho villig til å gi alt i kampen for vår felles fridom.
Sigrid Undset var ei kvinne som våga å vere kontroversiell. Ho var både radikal og konservativ – og attpåtil katolikk. Ho fell utanfor våre vante merkelappar. Kanskje det er derfor ho er så pass lite framheva i dagens historieforteljing. Som ho sjølv sa: Jeg er vant til å spille sjøuhyrets rolle i norsk presse.
Sigrid Undset levde eit uvanleg liv og var omstridt, men er utan tvil blant våre mest framståande i fridomskampen, både her heime og der ute. Ingen diktar passar det derfor bedre å framheve og heidre på grunnlovsdagen, denne dagen som famnar så mye av det ho brukte livet til.
Sigrid Undset har fortent meir enn ein krans, ho har fortent vårt hurra i dag.