Hun skriver drømmer om til landskap

Monica Kristensen Solås (f. 1950) begynner å interessere seg for vitenskap allerede som barn, og bestemmer seg som 12-åring at hun skal bli forsker og forfatter. Hun klarer det første, snart: blir meteorolog, før hun tar doktorgrad i glasiologi ved Cambridge. Hun debuterer som sakprosaforfatter allerede i 1987, med fortellinger fra sine polferder. Hennes første skjønnlitterære bok kommer i 2007, Hollendergraven, og blir snart etterfulgt av flere bøker i samme sjanger: Kriminallitteratur. Fra å være «isdronningen» blir hun omkalt som «krimdronning», og får gode kritikker i blant annet Dagbladet.

MK: Hei Monica Kristensen Solås! Hvor sitter du nå og hvordan er været?

MKS: Jeg sitter i andre etasje i huset, foran Mac-en og avslutter en dokumentarbok. Bak meg har jeg en takterasse med utsikt over åser og skoger langt av sted. En elv blinker nede i dalbunnen. Himmelen er blå, men noen regnværsskyer ligger dovent i horisonten med rynkede bryn. Det er ikke sommer, men for tidlig til å være høst.

MK: Jeg spør deg om dette fordi du er meteorolog, glasiolog, polfarer og historieforteller: På åttitallet gav du ut dokumentarbøker fra polferdene dine. Siden da har mye vann runnet i elvene, og vi har fått et fokus på klimaendringer og menneskets rolle i det. Hvordan kommer været inn i samtidslitteraturen, ser du?

MKS: Nå måtte jeg nesten smile litt. En kritiker for noen år siden syntes at det mest spennende med en av mine nylig utkomne krimbøker fra Svalbard, var beskrivelsen av været. Jeg tror ikke han mente det som et kompliment.

Nordamerikanske indianere oppfattet den skapte virkeligheten i drømmer som landskap. Det er nok dit jeg går inn når jeg skriver. Jeg føler meg så heldig som kan det, som kan ha et så intenst forhold til blant annet vær og vind.

MK: Ser du endringene, og forholdet til det, i detaljer eller i de mer overbyggende, i de store ideene?

MKS: Klima-endringer burde være med i både små detaljer og det store bildet, men som sagt: Jeg har ikke sett det gjort (kanskje med unntak av Giert Nygårdshaug i flere av hans bøker?). Jeg har selv holdt på med noen noveller… bare sånn for moro skyld.

MK: Sett bort fra dette pratet om været: Hvordan vises klimaendringene ellers i din litteratur? 

MKS: Landskap og værforhold er så viktige og tilstedeværende i alt jeg skriver, at de nærmest er karakterer i fortellingene. En professor i Tromsø har analysert krimserien min og sier blant annet at jeg bruker landskapet som et moralsk kompass. Det synes jeg er treffende sagt.

Jeg kan ikke tenke meg å lage en scene uten å se opp fra handlingen, se meg rundt, betrakte det fiktive landskapet, føle meg fram til hvordan personene mine oppfatter været – hvordan landskap, vær og omgivelser påvirker dem.

For mange år siden hadde jeg en venn (en kanadisk professor) som skrev lærde bøker om nord-indianernes oppfatning av tid og drøm og hvordan de oppfattet den skapte virkeligheten i drømmer som landskap. Det er nok dit jeg går inn når jeg skriver. Jeg føler meg så heldig som kan det, som kan ha et så intenst forhold til blant annet vær og vind. Men så skriver jeg også mye om Svalbard der (som en kritiker påpekte) vær og vind kan være viktige faktorer for din overlevelse.

MK: På hvilket nivå ser du det: I små detaljer fra hverdagen eller i tematisering, i de større idemessige overbyggingene?

MKS: Jeg har inntrykk av at når forfatteren vil bruke klimaendringer som et tema i fortellingene sine, så blir dette gjort på en bevisst og direkte måte. Jeg synes at dette svekker beskrivelser av klimaendringer og de inntrykkene de bør gjøre på leseren. Forfatteren og boka blir ofte kategorisert som en ”klima-bok” eller en ”øko-bok”. Det er heller ikke lett å gjøre bruk av det politiske ved klima-diskusjonen i en bok som eventuelt handler om noe annet. Derfor blir klima-endringene ofte selve handlingen i slike bøker.

MK: Minnes du eksempler fra fiksjon hvor du synes det blir gjort særlig godt?

MKS: En av de beste ”bakgrunns”- skildringene av klimaendringer jeg har sett, er ikke i en bok, men i en film – åpningsscenene i ”Blade runner”, der et konstant, sildrende regn skaper kulisser og et skremmende framtidsbilde av en gate i San Francisco.

Når jeg skriver med Kristensen, sitter jeg på et kontor med utsikt ut over Dalsfjorden. Jeg ser leia som Ingolv Arnarson seilte på 800-tallet før han fant og bosatte seg i Reykjavik. Så må jeg da spørre Kristensen om hun, som glasiolog, har reist til isbreer rundt om i verden, som Vatnajökullen, den største i Europa. 

MKS: Jeg har vært på Island, men dessverre ikke på Vatnajøkul. Det er en lang og morsom historie, men jeg tror ikke at det er plass til den her.

MK: Angående lange historier: Hva kan en isbre fortelle?

MKS: Isbreer kan fortelle om mange ting. I dette svaret beskriver jeg klima-”arkivene” som ligger i dypet av enhver bre.

– Is er frossent vann. Når snøfnugg dannes i lufta over oss, består de av hydrogen og oksygen. 

– Oksygenet finnes i to typer – isotoper – ¹⁶O og ¹⁸O. Forholdet mellom disse to isotopene forteller om temperaturen som snøfnugget ble dannet under. Isotopene forandrer seg ikke når snøfnugget er skapt.

– Når snøen faller (og ikke smelter igjen) legger den seg i lag på lag. Etter hvert presses lagene sammen til is. 

– I isen dannes det også små bobler av luft ved tidspunktet isen ble formet. Lufta inneholder blant annet CO². 

– Isen over Antarktis er veldig tykk. Den nederste isen kan være over 700 000 år gammel. Isen over Grønland er ikke fullt så tykk. Den eldste isen i bunnen kan være omtrent 100 000 år gammel.

– Om vi henter opp en søyle av is fra breene, så inneholder denne et bibliotek av temperaturene i lufta da snøfnuggene ble dannet, og kan også inneholde små bobler med luft som har CO² fra lufta på den tiden isen frøs. 

– Av og til kan lagene i isen nedover i søylen skimtes som striper, men en sikrere metode for tidfesting er striper med forurensing laget av historiske hendelser man kan datere – for eksempel vulkanutbrudd.

MK: Et tilsynelatende uendelig arkiv av fortellinger! Hva slags arkiv mister vi når isene smelter?

MKS: De gamle klima-arkivene i breene går først tapt når breene forsvinner. Det er langt fram dit i Antarktis og på Grønland. Men lokale hendelser som kan sees i dypet av en lokal bre forsvinner når isen blir borte.