Den siste rapporten om kunstnere i Norge og ytringsfrihet kom tidligere i år. Daværende forsker og nå generalserketær i NFF, Tore Slaatta, og Hanne M. Okstad er forfatterne bak rapporten "Når kunstnere vurderer ytringsfriheten i Norge, anno 2014". Dette skjer etter at medlemmer i DnF og andre kunstnerorganisasjoner har svart på et hundretalls kvalitative spørsmål fra forskerne. En av disse er Ingvar Ambjørnsen. Han skriver om sin egen reaksjon til spørsmålene, i en tekst for Forlagsliv.no i 2014: "Ytringsfriheten i Norge er blitt begrenset siden jeg begynte som skribent". "
Hvor går ytringsfrihetens grenser? Hvor langt er jeg villig til å gå? Har jeg selv vært utsatt for sensur? Trusler? På spørsmål om ytringsfriheten i Norge er blitt begrenset siden jeg begynte som skribent, svarer jeg ja. Det er nedslående at jeg ikke engang trenger et sekunds betenkningstid.
Da jeg begynte å skrive, var det allerede nærmest utenkelig at skjønnlitterære verk ville bli inndratt eller forbudt. Rettssakene mot Bjørneboe og Mykle var for lengst blitt morsomme historier. Egentlig hadde vi bare en grense som ikke måtte overskrides: Det var forbudt å oppfordre andre til å bryte loven. Punktum. Ble jeg utsatt for trusler av noe slag?
Ja. Ofte. Fra bok en, der ledelsen ved Lier sykehus følte seg dårlig behandlet fordi jeg brøt taushetsplikten. De truet med rettssak.
Er Ambjørnsens reaksjon representativ? Vi spør Tore Slaatta, som er professor ved institutt for Medier og informasjon ved Universitetet i Oslo, og en av forskerne bak undersøkelsen, og forfatterne bak rapporten:
– En tredjedel av de som har svart på undersøkelsen, som ble foretatt i februar/mars i fjor, sa at de hadde opplevd innskrenkninger i sin kunstneriske ytringsfrihet. Det er et ganske høyt tall, uansett hva slags innskrenkning det er snakk om. Og når man spør om hva som ligger bak, og hva man selv antar er årsaken, kommer det frem at det ikke er noen klar enkeltfaktor. Noen mener det er tilløp til politisk korrekthet i samfunnet, og grupper som står opp og hevder seg krenket. Andre peker på tiltakende kommersialisering og press rundt copyright som virker inn.
Rapporten, oppsummert
Hovedfunnene i rapporten er oppsummert i fire punkter: At ytringsfriheten er innskrenket er det første som nevnes. Siden at kulturpolitikken er "den enkeltfaktor som flest kunstnere anser at deres ytringsfrihet som kunstnere er berørt av". Et annet hovedfunn er dette: "Fire av fem kunstnere mener seg helt eller delvis enige i påstanden om at de som forfattere og kunstnere må være «engasjert i det som skjer i samfunnet» , og rundt halvparten svarer bekreftende på spørsmålet om de som kunstnere har «et særlig ansvar for å ytre deg på vegne av svake grupper i samfunnet»." En overvekt av de som har svart mener dessuten at kunstnere ikke har styrket sin stilling i samfunnet i dag. Slaatta kommenterer at forfattere skilte seg tydelig fra de visuelle kunstnerne.
– Rapporten og disse funnene er en tolkning av svarene, og som er noe alle kan lese seg til. Men hva er din subjektive vurdering av de?
– Jeg synes at tallene er så høye at vi bør tenke hva vi kan gjøre med dette, sier Slaatta, om svarprosenten.
– Da skjema ble sendt ut, var det noen som av prinsipp mente at slike undersøkelser var noe tøv, og ikke ville svare. Men det virker som om undersøkelsen har åpnet opp for mange som har hatt noe å fortelle: om små og store hendelser som har virket inn på deres kunstneriske ytringsfrihet. Noen er faktisk blitt utsatt for trusler og har opplevd at det de har skrevet vekker reaksjoner. Og overraskende mange sier de er villige til å ta hensyn, først og fremst i forhold til diskriminering, men også til andres religion. Jeg synes det har vært interessant å lese oppslag i mediene der forfattere og kunstnere står frem og forteller sine historier, nå i etterkant. Det tyder på at rapporten har lykkes med å sette lys på kunstneres ytringssituasjonen.
– … Som Ambjørnsens offentlige svar i "Forlagsliv".
– Ambjørnsens opplevelse av at ting er forandret, er åpenbart riktig, men også på 70- og 80-tallet var det trusler og kamp og medieoppslag der norske nazister opptok offentligheten med sine trusler, demonstrasjoner og bruk vold. Det husker nok Ambjørnsen også. Det ble ropt i Oslos gater uten at man bekymret seg for mye om offentligheten og ytringsfriheten. Det nye er vel at man ikke lenger vet helt hvem som truer, eller hva konsekvensene er: Nynazistene kom aldri langt i forsøket på å spre frykt, og selv etter 22. juli ble vi vel egentlig ikke mer redde for norske reaksjonære. Men frykt og usikkerhet er ingen god ting for ytringsfriheten: Nå er vi inne i en situasjon hvor målestokkene på hva som er riktig eller galt, godt og dårlig, tar farge av ekstreme hendelser. Det er for eksempel veldig vanskelig å vurdere om norske nyhetsmedier slår dette opp på riktig måte. Ting kommer ut av proposjon. Det gjorde det også i forbindelse med 22 juli, og overraskende mange forfattere og kunstnere vedgår at dette gikk inn på dem, som kunstnere. Som jeg skriver i rapporten opplever forfattere og kunstnere innskrenkninger i ytringsfriheten mye sterkere enn andre og de er samtidig langt mer liberale enn befolkningen forøvrig. Som profesjonelle skriftskapere kjenner forfattere når deres egen kunstneriske ytringsfriheten blir berørt. Som forsker på kunstnerisk ytringsfrihet skulle jeg gjerne visst mer om de kunsteriske valgene forfattere i dag tar, og om og når de kjenner på usikkerhet og litt kinkige spørsmål, som krenker jeg noen nå? Er dette tilbørlig? Tar jeg tilstrekkelig hensyn? Er dette nødvendig? Skal jeg si dette på en annen måte? Hva er det litterære svaret på slike spørsmål? Når har dette med ytringsfrihet å gjøre?
– Hvordan kan man gi Ambjørnsen – og alle de andre som mente som ham: At de har sin ytringsfrihet innskrenket – bedre villkår som ytrende?
– Jeg tror det ville være fint om vi lyttet bedre til hverandres opplevelser og erfaringer med dette. Som nevnt er det mer oppmerksomhet rundt dette nå, etter at rapporten kom, og flere kunsterne og forattere har stått frem med sine personlige historier. Det ville være fint om man kunne rapportere ting til foreningen, ha kollegiale fora, kanskje rutiner for anmeldelse og innrapportering til politiet. Det er viktig at det kommer ut og frem. Man skal ikke sitte alene, om man opplever trusler eller andre former for innskrenkninger av ytringsfriheten. Vi må vokte oss for å avfeie de små hendelsene, for det er en ytringskultur som skal vernes. Det rettslige vernet er ikke nok. Det er også svært viktig at vi har forlag og redaktører som vet når de skal beskytte sine forfattere, og ta sitt ansvar som utgivere alvorlig.
|
– Jeg tenker at det er bra at vi ikke gjør undersøkelsen nå, og at det er bra for alle at ting kommer litt på avstand. Dette er terrorisme, jeg ser at forfattere, forleggere og litterære institusjoner blir mål i ekstremismers kamp for å destabilisere, skape frykt og oppnå oppmerksomhet, og det er uhyre deprimerende.
– Hvordan tror du forfattere ville kunne svare annerledes på undersøkelsen nå, etter terrorangrepet?
– Jeg syntes svarene som kom for et år siden var nyanserte og indikerte at forfattere og visuelle kunstnere også er profesjonelle når det gjelder å svare litt enkelt på egentlig ganske vanskelige spørsmål. Jeg er blant de første til å innse et spørreskjemas begrensninger mht å gi tilgang til virkeligheten, og har forsøkt å stille gode spørsmål som virker viktige og relevante uavhengig av «eksterne hendelser». Jeg tror derfor ikke svarene ville blitt så annerledes etter hendingene i Paris, også fordi jeg bevisst unngikk å stillle følelsesladete og lett ledende spørsmål om følelser av frykt og usikkerhet. Det blir som å spørre folk etter en flyulykke om de er redd for å fly. Statistikken viser jo at det er mye farligere å ferdes i trafikken på norske veier, enn å fly, men om noen spør, er vi vel ganske, noe eller i hvert fall litt redde hele tiden.
|
For jødehets, og trusler mot to journalister blir han dømt. Det er naturligvis både utmerket og nødvendig, men jeg merker meg altså først og fremst at min forfatterkollega Amal Aden skal måtte tåle å bli ønsket død ved steining i Oslo i år 2014. Det er meg knekkende likegyldig om dette er en hatefull melding fra en religiøs fanatiker, eller en «utlegning av Koranen». Jeg vil ikke ha det sånn. (Ingvar Ambjørnsen)