En nesten vanlig morgen på biblioteket i Rauma: På et lavt bord, mellom et par pappkopper, ligger et par eksemplar av lokalavisen. Papiret har allerede fått det trøtte draget av gårsdagens nyheter. Men datolinjen sier dagens. Og datolinjen kan man stole på. Den står alltid øverst, over avisens hovedoverskrifter.
Men dagens nyheter er på sett og vis gårsdagens: Biblioteket har problem. Bibliotekssjef Guri Aasak Nilsen forteller om vanskelige arbeidsforhold i trange tider. Kultursjefen sier at han gjerne skulle ha opprettet en ny stilling ved biblioteket. Men så lenge det ikke gir inntekt kan han ikke gjøre det, sier han. En av leserne av Åndalsnes Avis kjenner en annen logikk. Forfatter Berit Rødstøl skriver et innlegg i avisen. Datert 27. september 2014: «(…) et folkebibliotek er en kulturformidler og ikke en butikk. I Norge har vi en stolt tradisjon med å drive bibliotek etter et demokratisk system». Og derfra har det gått slag i slag fram til november, når Rødstøl og meningsfeller arrangerer en kveld for biblioteket sitt. Hun forklarer veien fra leserbrev til aktivitet:
– Leserbrevet har ført til at mange har tatt kontakt med meg og bedt om at vi må sette søkelys på saken. Mange er frustrerte over kommunens manglende prioriteringer og raseringen biblioteket har blitt utsatt for. Jeg har ikke fått noe svar fra kommunen på leserbrevet mitt og når saken ble tatt opp på politisk hold kom det heller ikke noe svar, dette har også bidratt til at jeg vil sette søkelys på saken.
– Hva er det som skjer?
– På noen få år har det som tidligere var et flaggskip i fylket blitt revet ned. Av 3,5 stillinger står det nå bare en på 60 prosent igjen og biblioteket driver det meste på dugnad. Etter at bokbussen ble lagt ned i 2012 står mange av barna og de eldre uten reelle lånealternativ. Biblioteksjefen møter lite forståelse fra kommunen for saken sin og har fått pålegg om å ikke ta inn barnehager og skoleklasser fordi det ikke er kapasitet til dette. Hun nekter å godta dette og driver biblioteket mye på dugnad. Jeg frykter for fremtiden når hun ikke lenger orker å bære dette aleine. Rauma kommune jobber med å få flere nye innflyttere, men de glemmer at kulturen har en viktig rolle for trivselen. Nå gjemmer de seg bak gode lånetall nettopp fordi konsekvensene enda ikke har blitt synlige i statistikken.
– Hvorfor engasjerer dette deg så veldig?
– Biblioteket er kanskje den viktigste grunnsteinen i demokratiet og det er derfor ekstra viktig at vi bevarer og styrker bibliotekene rundt om i landet. Jeg har vokst opp med gode formidlere og dyktige bibliotekarer som har sett meg som leser og oppmuntret meg. Dette har hatt stor betydning for min interesse både som leser og skribent.
– Hva håper du kommer ut av møtet og aktiviteten?
– Jeg håper at politikerne tenker seg godt om når de nå skal se på budsjettet for 2015. Det ligger nå inne et forslag til kutt i kulturmidlene på 2 millioner kroner. Dette er mye i en kommune på rundt 7500 innbyggere. Jeg håper også at de skjønner hvor viktig det er med faglærte formidlere og at ansetter flere bibliotekarer. Ikke minst vil jeg ha tilbake bokbussen. Bokinnkjøpene har blitt halverte og her må det bevilges nok penger til at litteraturet kan kjøpe inn litteratur. Gjør man ikke det er jeg redd det vil kveles sakte men sikkert.
Jeg håper lokalpolitikerne møter opp for å se hvor mye innbyggerne bryr seg om biblioteket sitt. Det har vært en langvarig kamp for biblioteket i Rauma og mange har gitt opp. Når bokbussen ble lagt ned, forsvant også mange av lånerne til andre bibliotek i nabokommunene, så det er nok først og fremst befolkningen på Åndalsnes som fortsatt engasjerer seg. (De andre har jo allerede mistet tilbudet sitt)
– Hva er realistisk å få til, tror du?
– Jeg er redd det snart er for seint for biblioteket i Rauma. Kuttene har rammet hardt og jeg tviler på at det er noen vei tilbake. Men jeg drømmer selvfølgelig om at alt skal snu og at vi kan få igjen bokbussen vår og flere dyktige formidlere.
– Beboere på Tøyen og Sandaker/ Torshov i Oslo har slått ring om sine biblioteksfilialer. Det hjelper, iallfall på kort sikt. Hva tenker du om liknende opprop og akvititet rundt folkebiblioteker i Norge?
– For å være ærlig, så har jeg ikke hatt tid til å se så mye på andre aksjoner. Dette er noe vi har snudd oss rundt for å gjøre. Men det er vel en økende tendens i at kulturkronene forsvinner og at biblioteket må ta til takke med småpenger.
Dette er jo ikke den første aksjonen rundt biblioteket i Rauma, så her har det dessverre ikke fungert med et folkeopprør tidligere.
– Hva betyr biblioteket for folk i Rauma?
– Jeg bor i en kommune med den flotte visjonen “verdens beste kommune for naturglade mennesker” naturen har en sterk rolle her, men jeg frykter at man glemmer hvor viktig kulturen er for folk. Det er ikke mange samlingsplasser i kommunen og biblioteket har en viktig rolle både for pensjonister, barn, skoleelever og andre. Biblioteksjefen er en dyktig formidler og ser lånerne sine. Det er også mange bra arrangement og bokbad.
– Du er selv småbarnsmor. Hvordan bruker du og din familie biblioteket?
– Som forfatter har jeg hatt bokbad på biblioteket og det har vært en utrolig kjekk erfaring. Jeg har akkurat flyttet tilbake hit nå og har fire mil å kjøre til biblioteket. Når lånetidene er så begrensede sier det seg selv at jeg ikke får vært der så mye som jeg ønsker. Men jeg leser mye og har alltid fått gode tips når det gjelder lesestoff. Da jeg vokste opp fikk jeg faktisk låne de nyeste bøkene før de var helt klare for hylla, nettopp fordi bibliotekarene visste hvor ivrig jeg var. Jeg har også en mann som er illustratør og to unger som elsker bøker.
– Hvis du fikk prate direkte til styresmaktene, om biblioteket i Rauma – og denne saken – hva var ditt budskap til de?
– Argumentene er så mange, så de burde nok sette av noen timer … Men jeg ville fortelle dem at biblioteket er en viktig støttespiller innen språkopplæring både for barn og innvandrere, det gir en møteplass for eldre og driver med formidling og opplæring innen blant annet data. De må forstå at biblioteket er så mye mer enn kos og moro. Gjennom biblioteket får barn og unge viktig lesetrening, de lærer seg å huske og reflektere. Spesielt for innvandrerbarn er dette en viktig arena for å lære seg språk. Men også i eldreomsorgen sparer man penger ved at man både har en sosial arena, men også kan drive opplæring i for eksempel data.
Jeg ville også lufte bekymringen min rundt det at det er i ferd med å bli et klasseskille rundt kultur i Norge og at dersom man velger å bo landlig, melder man seg også ut av kulturen. Kanskje må det en sterkere statlig styring til for å drive landets bibliotek skikkelig. Jeg vil i alle fall påstå at min kommune ikke har greid å være sitt ansvar bevisst.
– Hva ville det stått på din parole, i et bibliotekstog, på 1. mai?
– Fantasiløst, men: «Mer penger til kultur, ikke mindre.» «Flere bibliotek, ikke færre.» Lokalt må det kanskje stå noe sånt som: «Få bokbussen på hjula igjen.»