Forfatteren og samfunnet
Jeg mener at språk er basis for menneskelig erkjennelse. At diktekunst er den skriftform som bidrar sterkest til forståelse av menneskelivet i form av fengslende, rystende eller skremmende framstillinger av livets former og forhold i en både realistisk og fantastisk verden. Diktverk kan derfor være viktigere enn reportasjer, avhandlinger, utredninger og andre dokumentasjoner.
Tekstlesing og tekstdiskusjoner skjerper bevisstheten om hva litteratur i det hele tatt er og kan bety for utvikling av menneskelige verdier som empati, rettferdighetssans og motstand mot maktmisbruk. Språk- og skrivekunst må forsvares, dyrkes og stadig nyskapes, for ikke å svekkes og smuldre – liksom andre samfunnsverdier: Det man tar for gitt, kan lett forfalle.
Forfatterens samfunnsrolle er å skape sterke diktverk. Forfattere har språket i sin makt, derfor kunne man ønske at de deltok i samfunnsdebatten, om ikke annet så for å heve det språklige nivået, men forfattere er ikke nødvendigvis klokere eller mer verdt å lytte til enn andre samfunnsdeltakere.
”Statens” (politikernes) syn på diktning synes å være ganske så ureflektert. Ingen som ikke skriver selv, vet hva som skal til for å skrive en god bok – ikke så rart når heller ikke litteraturvitere eller -kritikere vet det. Det er påfallende at entertainere heller enn kunstnere, blir utnevnt til ekspertutvalg som skal utrede eller mene noe om ”myke verdier” som etikk eller feminisme. Det rår en slags blanding av nedvurdering (alle kan skrive bare de har en god historie å fortelle) og overdreven aktelse (diktere er uberegnelige genier med stor fantasi og katastrofale personligheter). Det må være en oppgave for DnF som forening å spre et mer normalt syn på hva det er å dikte, skape skjønn litteratur.
Staten støtter produksjon av diktverk gjennom stipendmidler og innkjøpsordningen. Mange forfattere tjener svært lite på sine bøker og er avhengig av stipender for å frigjøre skrivetid. Jeg vet ikke hva som er rimelig å forvente / kreve av den norske staten. Men det er vel vedtatt at et lands (og språks) bokproduksjon trenger bredde for å frambringe enestående enkeltverk.
Om lesing og vurdering i rådet
DLR tar hensyn til litterær kvalitet, ikke til ”sosiale kriterier.” Jeg synes det er rimelig at forfattere med høye bokinntekter avstår fra å søke stipender (som mange gjør). Er de gode nok, blir de prisbelønnet.
Jeg setter selv stor pris på rådsmøtenes åpne og engasjerte diskusjoner rundt litterære verk – uten litteraturvitenskapens teoretiske begrepsapparat som kan virke like tilslørende som belysende.
Litterær kvalitet er ikke målbar på noen enkel måte; den baseres på ”intersubjektivt skjønn”: det faktum at mange drevne lesere uavhengig av hverandre er skjønt enige om at teksten er god – en enighet som vedvarer over tid. Men ingen vurderinger er absolutte, også skjønn er basert på forventninger (fordommer) som vil endres over tid.
Jeg leser ”rådsbøker” annerledes enn jeg leser som forfatter. Jeg leser med ansvars- og ja, pliktfølelse – overfor foreningen, litteraturen, samfunnet. Jeg leser ikke for underholdningens skyld, men blir glad når jeg blir revet med av en tekst. Jeg grovsorterer bøkene i: god – middels – svak; vurderer om en bok er noenlunde eller ualminnelig velskrevet og spør om det er et menneske i teksten som har noe på hjertet? Jeg vektlegger det man kaller ”personlig integritet,” at teksten ikke er altfor lik andre tekster og verdsetter at den er ambisiøs og original uten å bli pretensiøs.
Mennesker er ikke så originale, individualismen er oppskrytt. Derfor finnes universelle empatiske og etiske menneskelige reaksjoner, som gjør at en leser kan kjenne seg igjen i litterære karakterer av alle aldere og kjønn – og i situasjoner og miljøer fra fjerne tider og steder.
Jeg vil nevne en god bok jeg har framhevet og skrevet om før, nemlig John M Coetzees Bookerprisvinner fra 1999, Disgrace. Romanen stiller spørsmålet: Hvordan leve med æren i behold i post-apartheid Sør-Afrika? Den stripper H-personen, David – en på alle måter middels, hvit akademiker – for hans ”litterære” floskler hentet fra den engelske romantikken, før den viser ham nåde ved å la ham yte dødshjelp til de elendige løshundene på landsbygda, der han venter på at datteren Lucy (navnet på det første mennesket i Afrika) skal føde, besvangret etter en gruppevoldtekt. Lucy vil heller inngå ekteskap med ”hundemannen” Petrus – morgendagens svarte jordeier – enn å flykte fra jorda / forlate landet. Kanskje ydmykhet er et godt utgangspunkt, erklærer hun: ”Å starte fra grunnen med ingenting: ingen eiendom, ingen rettigheter, ingen våpen, ingen verdighet. ”Som en hund. – Ja, som en hund.””
Spørsmålet er om ikke også hunden – som alle levende vesener – har både verdi og ære. Vanære er en brutal tekst, men i bokas utgang venter nytt liv og en strime håp. Lucy vil bære fram barnet av blandingsrase, produkt både av den konkrete voldtekten og av kolonistenes voldtekt av Sør-Afrikas land og folk.
Disgrace snakker i klartekst, setningsmessig usofistikert, scenisk tydelig. Coetzees tidligere romaner har demonstrert forfatterens kunnskap om ulike romanformer; som allegorien, den franske nyromanen, robinsonaden. Jeg spør meg om det har vært like naturlig som nødvendig å velge krystallklar realisme som form på denne fortellinga? Fordi den er virkelig, kompleks og pinefull, og innbyr ikke til stiliserende pynt eller retorisk distanse.
Disgrace er for meg ett eksempel på en god bok, ikke et ideal. Det finnes mange bøker som er viktige av mange forskjellige grunner. Det gjelder å skrive den boka akkurat DU kan skrive best!