Den internasjonale litteraturfestivalen SILK ble startet i 2010, og har siden hatt besøk av forfattere som Agnes Ravatn, Kjersti Annesdatter Skomsvold.Lars Aamund Waage, Thorvald Steen og en hel del internasjonale gjester.
Så hva gjør at SILK og ikke en annen litteraturfestival ble nominert til Formidlingsprisen? Hva har plassen og festivalen som gir særlig gode premisser for litteraturformidling? Ja, bortsett fra at festivalsjefen er halvt walisisk, fikk til et samarbeid med Hay Festival of Literature and Arts, og er opptatt av å perspektivisere norsk litteratur med den internasjonale, og andre veien rundt?
– Hvem er «dere i SILK» og hvem er den formelle arrangøren?
– «Dere» er mer enn 50 frivillige fra lokalsamfunnet, som arbeider bak kulissene. Ingen er lønnet og det gir en egen stolthet å være en del av SILKfamilien. I fjor fikk vi til og med henvendelser fra folk i andre deler av landet som ønsket å bli med som frivillige.
– Hva gjør dere, tror du, som gir grunn til nominasjon til formidlingsprisen?
– Vi har, år for år, gradvis økt antall arrangementer for barn og ungdom, fra barnehage til vid.skole slik at godt over halvdelen av arr. er myntet på de unge. Skal vi «oppdra» nye lesere til å bli glade i litteratur må vi begynne med de unge. Vi må likevel ikke glemme å gi det voksne publikum gode litteraturopplevelser gjennom møter med forfattere. Vi har også lagt stor vekt på å ha profesjonelle intervjuere som gjør en formidabel innsats. Det setter publikum pris på samt at forfatterne også vet at de blir kvalitet på spørsmålene og at det hele resulterer i god formidling om litteratur.
– Hva kan du dra fram som særlig gode minner, faglig sett?
– For elever: Da den sør-afrikanske krimforfatteren Deon Meyer i fjor besøkte en vid. skole og snakket om det å vokse opp under apartheid, apartheids fall og dagens situasjon i landet. Etter foredraget ville elevene ikke gi slipp på ham, de hadde virkelig satt seg inn i Sør-Afrikas historie og hadde en mengde spørsmål.
Tegne- og skriveverksted md amerikanske Sarah McIntyre og finske Pasi Pitkänen. Stor suksess der elevene virkelig fikk prøve seg – kanskje spore til at vi får en fremtidig illustratør eller tegneserieforfatter blant elevene?
For publikum: Trioen Åsne Sejerstad, Odd Karsten Tveit og Fredrik Græsvik fengslet publikum med sine bakgrunnsberetninger fra Syria og Palestina som grunnlag for sine siste bøker. Vi har høy kvalitet på våre intervjuere. Det garanterer gode opplevelser for publikum.
– Hva kan du dra fram som særlig gode minner, sosialt sett?
– For våre gjester: Vårt Green Room i et av de eldste husene i Gamle Skudeneshavn- Reinertsenhuset. Her sørger våre frivillige på kjøkkenet at alle våre gjester får god mat og drikke fra frokost om morgenen til nattmat (hvem sier vel nei til skikkelig fiskesuppe sent på kvelden?). For å sitere Rosie Goldsmith, vår intervjuer av engelsktalende forfattere: «The best Green Room in the world». For egen regning vil jeg nok karakterisere vårt Green Room som selve hjertet i SILK – her møtes forfattere, musikere, forlagsfolk (avtaler mellom forlag og forfattere er til og med blitt gjort her) og intervjuere. For vårt publikum er det også veldig sosialt å møtes i Skudeneshavn i november, ikke minst det at mange som bor utenbys plotter inn SILKetiden som en tur hjem for å treffe venner og kjente I tillegg får de flotte litterære opplevelser i hyggelige, små lokaler der publikum er tett på forfatterne. Der får publikum anledning til å snakke med dem etter arrangementene og ellers på boksignering i bokhandelen eller når de treffer forfatterne tilfeldig ruslende i gamlebyen eller på en av de mange kafeene i byen.
– Da du var sjef for kystkulturfestivalen Skudefestivalen kom «Sildakongen» ett år, og det ble en del skriving i avisene. Du uttalte til VG om festivalen: «En person har ramlet på sjøen på syv år.» Hva med SILK, hva er den saftigste anekdoten du kan dra fra de årene du har ledet den festivalen?
– Våre arenaer er renoverte sjøhus i Gamle Skudeneshavn som skaper en helt spesiell atmosfære. I 2012 ble det på fredagskvelden en meget spesiell atmosfære. I det ene sjøhuset var det SILKekrim med Unni Lindell, Tom Kristensen og Eva Gabrielsson, i et annet SILKeInternasjonal med kinesiske/britiske Jung Chan (Ville svaner). Denne kvelden var det lyn og torden som førte til strømbrudd midt under arrangementene. Men hva gjorde vel det? Stearinlys kom på plass, forfatterne fortsatte som om ingen ting hadde skjedd og i begge lokalene ble det en helt spesiell stemning. Lyden var borte, noe som førte til at publikum satt musestille og lyttet. Magisk.
Også fra en krimkveld med bl.a Øystein Wiik og Tom Egeland. Like før slutt reiser Tom seg opp, trekker opp en pistol og retter den mot Øystein. Skudd går av, blod pipler ut av Øysteins hvite skjorte og han faller om på scenen. Publikum hyler og får en skikkelig krimavslutning – det hele selvsagt satt i scene av herrene Tom og Øystein.
– Det er flere litteraturfestivaler i Norge, og en liten utfordring å skille seg ut. Hva satser SILK på som egenart og profil?
– Alle som har vært i Skudeneshavn blir betatt av de gamle, hvite husene i empirestil fra det 19. århundre. Dette skaper flotte bakgrunnskulisser for SILK- utenom de renoverte sjøhusene kan besøkende stikke innom en av de 7-8 kafeene, alle innen en radius på 300 meter med navn som Verdens Minste Kafe, Badehuset, Majorstuå og Tåkelurfabrikken. Her kan de treffe på forfattere utenom selve arrangementene. Nærhet mellom forfattere, artister og publikum er nok en egenart for SILK.
Innholdet i festivalen må ha en høy kvalitet. Målsettingen er å spre leseglede og kulturelle opplevelser for publikum. Gjennom medlemmer av vårt litterære råd (forfattere, intervjuere, forlagsfolk, bibliotekar) får vi mange gode innspill, introduksjoner til forfattere og forlag og korrigeringer til våre ideer. Gode ideer får vi også gjennom vårt samarbeid med festivaler i andre land, spesielt om hvordan samarbeid mellom festivaler, skoler, bibliotek og forfattere kan utvikles. Dette vil bli ytterligere forsterket de neste fire årene gjennom EUs Creative Europe-program der vi i prosjektet READ ON skal samarbeide med fire andre festivaler og to utdanningsinstitusjoner i seks land, spesielt i formidling av litteratur til barn og unge.
– Apropos det du gjorde for Skudefestivalen: du har en mangeslungen bakgrunn. Blant annet som daglig leder i Skudenes Næringsutvikling AS , personalsjef i hotellene i Haugesund på 80-tallet, og jobb som Pedagogisk konsulent i kommunen. Hvis jeg ikke tar feil var du involvert i at Karmøy kommune fikk DKS allerede i 2003. Stemmer det?
– Ja, Jeg var leder for Pedagogisk Senter i Karmøy som var ansvarlig for utviklingsarbeid i 23 skoler på barnetrinnet og 5 på ungdomstrinnet med snaut 700 lærere og nesten 6000 elever. Vi hadde en stab på 10-12 veiledere innen ulike fagfelt og pedagogiske områder. Et av områdene var DKS, som vi i Karmøy gav navnet Kulturskrinet. Bakgrunnen for satsingen på DKS i Karmøy var at jeg tidlig på 2000-tallet var på en konferanse i Sandefjord der det ble orientert om ideene bak DKS, som på den tid ikke var kommet med i noe statsbudsjett. Jeg ble så fenget av ideene at jeg dro sporenstreks tilbake til Karmøy og fikk skolesjefen med på at vi skulle satse på DKS. Noen år før hadde vi, i samarbeid med Høgskolen i Agder, fått etterutdannet en lærer på hver skole i Karmøy med 30 studiepoeng innen skolebibliotek samt renovert/bygget nye skolebiblioteklokaler på de fleste skolene. Da var de ytre rammene gitt. For å gi elevene et godt kulturtilbud kom DKS som en gave. Vi ansatte en pedagogisk veileder på heltid for å strukturere de ulike kulturtilbudene på de ulike klassetrinn og i samsvar med L-97. Parallelt med dette hadde vi EU-prosjekter som vi kalte SLAM -School Libraries As Multimedia Learning Centres der vi bl.a kjørte seks videreutdanningskurs i perioden 2003-2013 som samlet nesten 300 lærere, skolebibliotekarer og bibliotekarer fra 14 europeiske land – selvsagt med mange deltakere fra Karmøyskolene.
– Interessen din ser ikke bare ut til å dreie seg rundt kunst og kultur, men også sport, som Cardiff, når du heter «Johnnie», og møtepunktet kultur og sport, som da Susanne Wigene vant sølv i titusenmeter og du skrev et leserbrev til Stavanger Aftenblad etterpå, med en kommentar om at overføringen var akkopagnert av «meningsløse innslag med Sissel Kyrkjebø og Carola» i løpets mest kritiske faser. Du gir inntrykk av å være en uunngåelig affektert og engasjert mann! Hva er din kommentar?
– Er nok brukbart engasjert i det jeg går inn i. Sier du ja til noe, skal du gi 150%. Jeg har ofte sagt nei til å bli med på andre ting fordi jeg visste det kunne bli venstrehåndsarbeid. Gjennom årene har vi i SILK klart å bygge opp en fin organisasjon av frivillige som vi vet vi kan delegere arbeidsoppgaver og ansvar til og vite at disse blir gjennomført.
– Og Cardiff, er det hjertets walisiske halvdel som banker for det laget?
– Er nok det på alle fronter, det være seg fotball, rugby og kultur. Vi har hatt walisisk forfatter/artist på besøk i SILK. Walisere er et skrivende folkeferd, fra Dylan Thomas via Roald Dahl (der har man Norge-Wales forbindelsen) til Ken Follet og er også et syngende folkeferd. Det å være til stede og høre 72 000 mennesker på rugbylandskamp synge nasjonalsangen Hen Flad Wy Nhadau (Land of my Fathers) som et samstemmig kor er en kulturopplevelse jeg ikke ville ha vært foruten.
– Banker waleshjertet også for Bonnie Tyler, eller ville også hun ha provosert deg som innspurtsmusikk til en 10000-meter?
– Tja, neppe det. Hadde forresten gleden av å intervjue Tyler på 90-tallet til et musikkprogram jeg hadde på den tida på Radio 102, vår lokale nærradiostasjon. Men noen innspurtmusikk i en 10 000 m er det ikke, men mimring om Wales ble det tid til. Hadde nok vært bedre med Tom Jones, spesielt Delilah om en outsider lå an til å vinne.
– Jeg leser at Karmøy blir kredittert for sine europeiske satsinger og at du får mye ære for det. Hvordan tenker du og dere om miksen av internasjonale og norske gjester på litteraturfestivalen?
– Vi mener at denne miksen er perfekt, det være seg romanforfattere (Jung Chang, Vitoria Hislop, Xinran) eller politiske journalister som Robert Fisk (The Independent), Simon Kuper (Financial Times), Geert Mak (Europa – en reise i det 20.århundre), John Crace (The Guardian) og den anerkjente fotografen Seamus Murphy (Bildene i boka til PJ Harvey Den Opne Handa). Dette får publikum til å få et større perspektiv på hva som skjer i verden samt møte noen av forfatterne bak mange bestselgere. Også elever på videregående skole har nytt godt av dette i sine samtaler med internasjonale forfattere.