– Jeg hadde aldri hørt om Tarjei Vasaas Debutantpris før jeg fikk vite at jeg skulle få den, begynner Harald Rosenløw Eeg. I mars blir prisen gitt ut for femtiende år på rad. Fram til DnFs årsmøte, og årets Vesaaspris-utdeling, vil vi se nærmere på prisen, på hva den er, og hva den har vært – for prismottakere:
Tilbake til 1995. DnFs litterære råd registerer 49 debutanter det året. 25 menn og 24 kvinner. Et rekordhøyt antall litterære debeutanter, og med et imponerende spenn. Den yngste av alle er 20 år, og den eldste 89 år. Gjennomsnittsalderen er 37, og de beste av de under denne alderen, de beste fra gjengen som konkurrerer om Tarjei Vesaas Debutantpris, blir sagt å være Harald Rosenløw Eeg og Tore Renberg. Begge har de fortsatt å skrive – i mange sjangre og disipliner: romaner og filmmanus, og har gjort stor suksess hos kritikere og lesere. Jeg har bedt Harald Rosenløw Eeg fortelle mer om prisens betydning for sitt forfatterskap, og om hvordan det var å dele prisen med Renberg:
Jeg var på feltarbeid i Vietnam og fikk en fax (!) fra forlaget, og jeg hadde mye annet å tenke på, få andre å dele det, så det tikka nok ikke helt inn. Da vi (Renberg og Eeg, red. anm) møtte opp på prisutdelinga hadde han (Renberg) en masse meninger og babla i vei om norsk litteraturkritikk osv i hvert eneste intervju. Jeg var ikke veldig innafor i det litterære miljøet, og forsto ikke en dritt. Spesielt siden jeg hadde skrivi ei ungdomsbok, og ingen skjønte hva den boka gjorde i Vesaas-pris sammenhengen. Men det var veldig interessant det hele. Og selvfølgelig var det inspirerende å få pris, litt penger (tror faktisk Tore og jeg måtte dele prispengene) og et bilde og greier. Men betydningen av prisen gikk mer og mer opp forstått etter hvert. Den er som bildet av foreldrene dine som holder opp sitt nyfødte barn, altså deg, og sier, «er han ikke vakker, er han ikke helt unik?». Og uansett hvordan det måtte gå med ungen deres etter hvert (uansett hva for noe drit man måtte komme til å skrive) har man dette reine, ukorrumperte øyeblikket. Det er et fint øyeblikk å bære med seg. Det blei også en symptomatisk start på mitt forfatterskap. I skjæringspunktet mellom ungdom og voksen, både tematisk og litterært. Og som en anerkjennelse av at ei bok for barn og ungdom kan være «like god» som ei bok for voksne, betydde prisen enormt mye. Og ga meg trua at å skrive for ungdom var riktig.
– Ungdomsroman, sier forfatteren selv. Men på tross av dette mente DnFs sakkyndige utvalg, Rådet, at boken hadde kvaliteter som litteratur for voksne. I grunngivingen fra Rådet, står det:
– Hva tenker du om skillet som institusjoner som forlag og Kulturrådet gjør mellom litteratur for barn og voksne?
– Boka var 100% ungdomsbok, sjøl om det ikke står 12-16 på omslaget akkurat som det ikke står 25-40 på omslaget av en voksenbok. Den blei antatt på Aschehoug B&U-avdeling, lansert og gitt ut som ei ungdomsbok. Men som jeg, på den tida var det jo et veldig trøkk på ungdomslitteratur i forhold til voksenlitteratur, det var Sofies Verden, Naiv.Super så jeg debuterte med ei bok som kom inn i dette litterære klimaet.