Thomas Enger fødes i Oslo i 1973. Familien flytter ganske raskt til Jessheim. De bygger et hus som Engers mor fortsatt bor i: Et stort hus med hage, hekk og stakittgjerde. Her er det eple- og kirsebærtre, rips- og solbærbusker, en liten åker der familien veksler mellom å sette poteter og jordbær og sukkererter.
– Bringebær tror jeg vi også hadde, forteller Enger, som ikke var så opptatt av bøker som liten. Han spilte fotball og lekte med venner, og var egentlig ikke så opptatt av litteratur før han kom over i tenårene. Hans far er lærer, og introduserte Enger for alt fra Lillelord av Johan Borgen til Herbjørg Wassmos Huset med den blinde glassveranda: To bøker han husker som veldig spesielle leseropplevelser.
– Men jeg hadde nok en mer dragning mot spenning og action, og da jeg begynte å plukke bøker på egen hånd, var det mest krim det gikk i.
– Hvor mye leste du?
– I ungdommen kunne jeg bruke måneder på å lese en bok, helt til jeg plukket opp en krimbok jeg leste på tre dager, sier Enger, som debuterte medkriminalromanen Skinndød i 2010. Det var den første frittstående boka i en serie på seks bøker om journalisten Henning Juul.
– Og i dag, hva leser du?
– Jeg leser noveller, jeg leser sakprosa, engelske bøker – alt som kan gi meg input som forfatter. Akkurat nå leser jeg Sebastian Barry, en irskfødt forfatter jeg hadde den store gleden av å møte på en festival i Edinburgh nylig. En eksepsjonelt dyktig historieforteller og en veldig hyggelig mann. Og siden krim er min sjanger, leser jeg selvsagt mye av det; det er interessant å se hvordan andre fyller sjangeren, og kanskje også utvider den.
– Du som kjenner norsk kriminallitteratur godt: Ser du noen mønster der?
– Jeg vil nok si at det, de siste ti årene i hvert fall, har vært en stadig økende grad av ekstrem voldsbruk. Jeg tror først og fremst det skyldes forfatternes ønske om å bli sett i det etter hvert ganske brede og til dels uoversiktlige krimlandskapet. Det er så mange som holder på med krim for tiden, og derfor, for å fange folks oppmerksomhet, føler forfatterne at det ikke er nok å dunke folk forsiktig på skulderen – de må slå dem i hodet med en slegge. Jeg tror vi er på vei bort fra det nå, og at vi i årene som kommer vil få se nye og spennende måter å fortelle krimhistorier på, uten å overfokusere på blod og gørr og indre organer, men snarere at skildringen av karakterene og miljøene blir viktigst, relasjonene dem imellom, hvorfor noen har gått til det skritt å begå en forbrytelse mot noen andre. Veien fram, kort og godt, og hvilke konsekvenser de valgene man har tatt, får.
– Så – hvis du ble tvunget til å redusere og forenkle – til at det finnst en norsk krimlitteratur – hva er det?
– Antakelig finnes det "noe norsk" — men antakelig må man kanskje stå på utsiden av "det norske" for å se det?
Personen
Enger vant altså Uprisen 2013, som er ungdommers egen litteraturpris. Elevene skriver anmeldelser av bøker, er med på å kortliste fem bøker til finalen, og stemte i år fram Engers Den onde arven som vinner. På tross av et stort persongalleri, kom de inn i historien. På tross av det relativt lange formatet holdt de oppmerksomheten. Men ifølge kritiker og Upris-kjenner Guri Fjeldberg hadde Enger tatt gode grep med disposisjonen. Det må vere noe med måten Enger presenterer hver karakter, mente Fjeldberg.
I følge førsteamanuensis ved HiOA, Kjell Ivar Skjerdingstad, leser norske skoleelever i følge tre hovedparametre: Får denne boka meg til å lære noe nytt? Er dette artig eller skjønt? Hvorfor virker det inn på meg? Kresne lesere er de, som har "slaktet" andre av bøkene som var med i konkurransen. En av bokanmelderene (ungdomsskoleelevene) skrev om en bok at "Spenningskurven var som Danmark, flat med få topper".
– Kan du si noe om hvordan du jobber med disposjon av romaner, generelt?
– Som regel begynner romanene mine med en tilsynelatende løsrevet hendelse, som senere blir flettet inn i det som ellers skjer i historien. Jeg prøver tidlig å sette tonen for romanen, ikke minst hovedpersonen, presentere hva slags univers det er snakk om og innenfor hvilket miljø hovedpersonen ferdes. Så er det jo slik at alle mennesker har folk rundt seg som påvirker dem på en eller annen måte, og da påvirker jo de historiene også. Og så må disse menneskene igjen bli påvirket av ytre handlinger også. Det må skje noe. Så jeg prøver å flette de litt mer fortellende kapitlene inn mellom de litt mer actionpregede.
– Hva synes du er god skjønnlitteratur?
– Det er historier som får deg til å glemme tid, sted og rom, formulert i en språkdrakt fri for vondbrukte klisjeer, der karakterene føles like ekte som en venn eller fiende og der tematikken i romanen får deg til å reflektere over ditt eget liv og hvordan du ønsker å være som menneske.
– Hvem er den gode forfattaren?
– Det er selvfølgelig den som mestrer alt dette, men som ikke faller for fristelsen til å gjenfortelle den samme historien eller besøke den samme tematikken om og om igjen.
– Hvem får til dette?
– Jeg er jo krimforfatter, og velger Gillian Flynn, John Hart, Sebastian Barry.
– Og du, får du det til? Med hva har du eventuelt fått det til – på den måten som du ønsker å få det til på?
– Jeg føler at jeg har fått til å skape en hovedperson i bøkene mine det er lett å sympatisere med, som det er lett å ønske gode ting for, og så er jeg ganske sikker på at det har vært, og er, spennende og underholdende underveis. Forhåpentligvis har jeg også fått noen hver til å tenke litt over hva de leser i aviser.
– Hva slags forfatter ønsker du å være?
– En ingen helt riktig kan putte i en spesifikk krimbås, som ikke gjentar seg til det kjedsommelige og forutsigbare, men som evner å begeistre, bevege og irritere – på en god måte – med hver publikasjon og som klarer å få barn og voksne mellom 10 og 100 til å ligge i telt utenfor bokhandelen i dagesvis før neste utgivelse.