Siden Victoria Durnak debuterte som forfatter i 2010, har den unge kunstneren gitt ut og stilt ut flere titals verk. De inkluderer bøkene Stockholm sier (poesi), Deep shit Arkansas (roman), Natt på museet (poesi) og Torget (roman). Durnak jobber også profesjonelt som billedkunstner, og har hatt seperat – eller deler av gruppeutstillinger på plasser som UKS, Live Art i Strømstad og skal i året som kommer stille ut i Århus, Osaka, Bergen og Galleri Storch, Oslo.
Da Victoria Durnak graduerte fra Masterstudiet i kunst ved Kunsthøyskolen i Oslo og Akershus, skulle hun, ved siden av utstillingen, levere en tese. Tesen kunne være et teorietisk essay i mer klassisk forstand. Det kunne også være tekst som kunst. Durnak valgte det siste. Tesen er ikke publisert som bok (ennå), så jeg har ikke mye å etterprøve minnet på. Men jeg mener at tesen var en slags pedagogistikk: en metasamling om det å skape poesi innenfor en institusjon. Hvordan skiller hun mellom billedkunst og litteratur?
VD: For meg handler det jeg stiller ut i økende grad om objekter, det jeg skriver i økende grad om historiefortelling. Men tematisk dreier kunsten og bøkene mine seg om det samme: Relasjoner som er gyldige under et begrenset tidsrom.
MK: Hva kan man bruke slike begreper til: forfatter, billedkunstner, kunstner, konseptkunstner, performer, osv?
VD: Er nyttig å vite hva en forholder seg til. Spørsmålet: Er det en god kunstner? er mer interessant enn: Er det en kunstner?
MK: Hva har det betydd for tekstarbeid, det å utdanne seg ved kunsthøyskolen?
VD: Det har vært inspirerende å møte så mange kunstnere med ulike praksiser og tenkemåter. I tillegg har det å snakke med gjesteprofessorer fra hele verden under ukentlige ateliersamtaler gitt meg god erfaring med å fordøye andres synspunkter om arbeidet mitt. Det har gjort meg trygg i forhold til å velge hvilke stemmer jeg skal høre på. Ble herdet av å oppleve at noen kunne trekke fram en side av et arbeid som det mest interessante en uke, mens en annen ba meg droppe nettopp den biten, uka etter. Har også blitt bedre i engelsk.
MK: Flamme Forlag arbeider tett med Yokoland. Formgiverene vinner ofte priser for bøkene de lager for Flamme. Du gir ut bøkene dine på Flamme. Jobber du tett med Yokoland og får bruke billedkunstneren i deg – også i innpakningsarbeidet?
VD: Er fornøyd med arbeidsfordelingen: Jeg skriver, Yokoland designer. Jeg ser på PDF-en av omslaget, sier: Ja! eller: Hva? De endrer, sier: Nå? eller: Så! Jeg sier: Gå!
MK: Flamme ser ut til å gi en del frihet. Hva betyr det for deg som forfatter å gi ut bøkene dine på Flamme?
VD: At jeg siden 2010 har fått gitt ut to romaner og to diktsamlinger på et forlag som gir ut de bøkene jeg vil lese. Det kan ha betydd mye for samarbeidet med redaktøren at jeg sendte ham et postkort som fjortenåring, etter å ha lest adressen hans i en diktsamling. Det kan også ha vært ubetydelig, ettersom redaktøren hevder å ha glemt den frankerte kartongbiten. Vet uansett ikke hvor jeg ville vært i dag uten det snart ukelange oppholdet – sammenlagt – på Kalvøya, der forlagets årlige sommerfest (med overnatting) går av stabelen.
MK: Tilbake til tese på Kunstakademiet: Hva ga billedkunstinngangen til teksten?
VD: Masteroppgaven jeg skrev på Kunstakademiet i Oslo, Kunngjøringer, diskuterte tekst som performance (eller handling). Den stilte spørsmålet: Kan vi lære uten at noen underviser? Jeg samlet inn teksteksempler fra andres verker som illustrerte min påstand om at performance (eller handlinger) har tre stadier: før – under – etter. Flesteparten av tekstene var fra billedkunstneriske kilder. En av «før»-tekstene var en omskriving av kunstneren Louise Lawlers invitasjonsverk:
MK: Hvor åpne var lærerne der for tekstkunst?
VD: Det har vært litteraturkurs på alle skolene jeg har gått på. På Konstfack deltok jeg på et skjønnlitterært skrivekurs ledet av Mara Lee, på KHiO var det kurs med fokus på lesing, hvor vi blant annet diskuterte Moyra Daveys tekst The Problem of Reading. På Sandberg Institute i Amsterdam, hvor jeg gikk det første året av mastergraden, hadde vår felles Dropbox konstant forstoppelse på grunn av mengden PDF-er.
Når det er sagt, har få av mine klassekamerater arbeidet hovedsakelig med tekst. Selv har jeg også produsert andre type arbeider. Jeg har laget video, hatt en del foredrag der jeg forteller historier, viser bilder og video jeg har spilt inn på forhånd. Arbeidet jeg stilte ut på avgangsutstillingen på Kunstnernes hus i fjor var 16 bord jeg hadde fått gjennom finn.no, som jeg ga bort igjen på finn.no mens utstillingen pågikk.
MK: Hvor går du nå, som kunstner?
VD: For øyeblikket jobber jeg med separatutstillingen Hemmelig venn som åpner på Hordaland Kunstsenter i Bergen den 13. november. Utstillingen handler om å ville bli kjent med noen man ikke kjenner. Er også invitert til et residency på den litauiske delen av Den kuriske landtunge i høst. Skal tilbringe to måneder i ferieperlen Nida, der Thomas Mann hadde sommerhus. Plan for 2016: jobbe med en påbegynt roman og se nærmere på forhold der mennesker møtes gjennom ting, jf. denne nettsiden.