– Du har en imponerende bibliografi med en svært hyppig utgivelsesfrekvens. Sett i retrospekt av et langt forfatterskap; kunne du ha utviklet deg som kunstner på liknende måte uten stipender og andre støtteordninger?
– Dersom jeg aldri hadde fått noen forfatterstipend, hadde jeg nok endt som norsklektor i den videregående skolen, med cand. philol-eksamen fra Blindern og fire barn å forsørge, som i mitt liv. Det trengte ikke bety at jeg ikke hadde skrevet noe, men antallet noveller og romaner ville nok ha blitt svært fåtallige. I ungdommen greier en å jobbe dobbelt og stundom tredobbelt, det blir mer vrient etter hvert. Jeg er svært takknemmelig for de store og langvarige stipendiene jeg etter hvert kom til å få.
– Alt i alt, hvordan vil du oppsummere forfatterskapet ditt – så langt?
– – Jeg har ikke følt meg i skyggen, men det har vært en del berg-og-dalbane underveis. Boka om Kalle og Reinert (1978) og Store Fri (1983) fikk mye oppmerksomhet, ble oversatt til flere språk, og tre bøker ble til spillefilmer.
– Hvis vi ser ut over ditt forfatterskap, og hele litteraturen: Hva ville det norske samfunnet ha vært uten kvalitetslitteratur?
– Uten litteraturen ville det moderne samfunnet ha blitt et kynisk, tomt og fattigslig sted.
– Det å utvikle språket er også en del av det å ivareta litteraturen. Hva ville en nasjon være uten sitt eget språk?
– Et samfunn uten et eget språk kan lett bli en kulturell koloni under en stormakt, og diktningen er ved siden av det folkelige talemålet selve margen i språket, tror jeg.
– Hvordan vil du beskrive utviklingen av norsk, og hva forfattere har hatt å si for byggingen av Norge?
– Folk som Ibsen og Munch satte landet vårt på verdenskartet, uten dem ville vi ha vært som Moldovia – noe folk der ute aner fins, men er usikre på hvor befinner seg. Også dagens mer internasjonalt kjente kunstnere og underholdsningsartister har muligens litt av den samme betydningen, på vårt felt folk av typen Jon Fosse, Linn Ullmann, Maria Parr, Åsne Seierstad, Per Petterson, Kjell Askildsen, Erlend Loe, Jostein Gaarder, Karin Fossum og Jo Nesbø. Hva nevnte forfattere har å si for "bygginga av Norge i dag" er jeg mer usikker på. Allerede på Ibsens tid kan litteraturens betydning mer ha ligget i "det negative og mørke" enn i "det lyse og positive".
– På hvilken måte kan litteraturen og forfattere være en motvekt mot andre former for språklige uttrykk i offentligheten?
– Både da jeg debuterte på 1960-tallet og i de tiårene som er gått siden, virker det på meg som om norsk språk og litteratur har en grunnfestet betydning i det norske samfunnet. Underholdningsindustriens makt over folk flest har i løpet av denne tiden vokst seg stadig sterkere, men det virker likevel som om litteraturen og språket fortsatt er i stand til å by den kvalifisert motstand, i alle fall innenfor det som kan kalles "det opplyste feltet".
Hvilke utfordringer står litteraturen overfor i dag?
– Underholdningsindustrien er den største utfordringen, da som nå. Alt det som særlig energisk ble bygd opp på 1960- og 1970-tallet (innkjøpsordninger, flerårige stipendier, større biblioteksvederlag og kopieringsvederlag, kvalitetsbokklubber og moderniserte bokavtaler) har stort sett vist seg å være gode og nyttige redskaper for at den seriøse litteraturen skal kunne trives og overleve. Det samme ville det være om en boklov omsider kom på plass.