Tarjei Vesaas Debutantpris ble opprettet da Vesaas ga prispengene sine fra Nordisk Råds litteraturpris til Forfatterforeningen. Premisset for gaven var at pengene skulle muliggjøre et stipend og en oppmerksomhet til en ung forfatter, en debutant; en av de som har opplevd liknende hva Vesaas selv opplevde som ung skrivende: Det er ikke lett å komme gjennom nåløyet og debutere. Det er ikke lett å fortsette å skrive etter debuten. Å skrive er en skjør posisjon å være i. Den neste boken er aldri som gitt. Forfatterskap er skjøre. Kanskje særlig de unge forfatterskapene.
Siden 1964 har DnF gitt ut Vesaasprisen til forfatteren som foreningens sakkyndige råd i spørsmål om litterær kvalitet mener er best av de yngre forfatterne. Det var lenge en symbolsk grense på tretti år for prisen. Den veiledende aldersgrensen ble senere hevet til 35 år. 2015 er det tredje året at Det litterære råd har en kortliste på fire kandidater til prisen. Maria Navarro Skaranger er av de yngste, er født i 1994 i Oslo, og debuterte på Oktober med romanen Alle utlendinger har lukka gardiner.
MNS: Maria Navarro Skaranger
MK: Journalisten
MK: Gratulerer med nominasjon til Vesaasprisen! Nominasjonen kommer som ett av veldig mange tegn – fra den litterære offentligheten – på at du har gjort noe bra med boka di. I perspektiv av all den gode mottakelsen: Hva betyr kortlisteplassen for Vesaasprisen for deg?
MNS: Det betyr helt sinnsykt mye fant jeg ut. At noen av de beste forfatterne vi har, har nominert boka mi. Å bli plukket ut av andre forfattere er noe helt annet enn mediaoppmerksomhet. Det betyr mye å bli plukket ut av andre forfattere som jeg beundrer.
MK: Fant du ut, altså. Hvordan fant du ut at du skulle skrive bok?
MNS: Det var bare et skoleprosjekt, men så gikk jeg jo på skrivelinja på Nansenskolen, og på alle skriveskoler har man jo planta en idé inn i hodet om at det man skriver kan blir utgitt.
MK: Hvordan vil du beskrive prosjektet ditt (debuten)?
MNS: Et lite innblikk fra et miljø ikke alle kjenner til? Et ungdomsmiljø. Jeg har også vært interessert i, det er jeg fremdeles, personene jeg skriver om, jeg vil ikke fortelle hele deres historie, men jeg vil vise små glimt av hvordan de er og hvordan deres historie har vært.
MK: Hvordan begynte dette språkeksperimentet?
MNS: Jeg hadde skriveoppgave på Nansenskolen, jeg skrev noen dikt og noen sånne ungdomstekster, og lærern min sa at diktene ikke var noe særlig, jeg husker at jeg synes de var så fine. I Tomas Espedals Bergeners har han noen dikt som jeg ble ganske inspirert av, så diktene jeg hadde laga var litt sånne, bare mye dårligere. I alle fall sa lærern min at jeg heller skulle skrive sånne ungdomstekster så da gjorde jeg det. Jeg satt og «rotta» og hadde det lættis for meg selv inne på rommet mitt med de tekstene og bestevenninna mi var i en periode ganske irritert fordi jeg bare satt inne på det rommet. Etter at jeg ble antatt ble jeg vel mer klar over at jeg ville formidle noe, fortelle noe som folk trengte å vite.
MK: Du skriver «rotta» i hermetegn. Men hvis jeg har skjønt prosjektet ditt rett, så mener du det ordet når du sier det. Hva betyr det for deg med autensitet i den litterære stemmen?
MNS: Rotta betyr at bare bare sitter koser seg for seg selv, eller noe, det skulle egentlig ikke med i svaret hehe. Men jeg satt og koste meg og gravde meg ned i Marianas verden inne på rommet mitt.
MK: Da tolker jeg det som at det er et innarbeidet uttrykk, dette med å sitte og rotte. Og som at det var av betydning, det at du hadde dette rommet å sitte på. Men hva med folk: Har noen vært viktige for at du begynte å skrive?
MNS: Arild Nyquist kanskje. Jeg liker det han skriver, men jeg kjenner han jo ikke. Han er jo død. Han er så trist, men det er så mye håp og humor i tekstene hans likevel. Men tekstene hans har betydd mye for meg. Jeg tror lesingen har betydd mye, men det er mamma som har gitt meg bøkene og lesestoff så mamma har vært viktig.
MK: Jeg tror at det er et stykke fra Nyquists stramme riksmål til språket i debuten din. Stemmer det?
MNS: Ja det er det vel. Men det er en energi i Nyquist, som også kanskje finnes i boka mi. Ikke nødvendigvis samme energi. Og Nyquist har mye humor og mye alvor på en gang, det liker jeg.
MK: Er dette noe som du higer mot som forfatter?
MNS: Det virker for meg som om Nyquist har skrevet utrolig fritt, det er beundringverdig.
MK: Hva tror du at din bok kan bety i et Norge der så mange av oss lever i flerkulturelle omgivelser, og/ eller selv har en form for hybridkulturell bakgrunn?
MSN: Er det så mange av oss som lever i flerkulturelle omgivelser da? Nei det synes jeg ikke. Jeg kjenner mange som ikke har en eneste venn med flerkulturell bakgrunn. Norge er hvitt fremdeles.
MK: Hva håper du boken kan bety for leserne?
MSN: Jeg håper at noen av de som har lest boka mi lærte noe om at Romsås ikke er farlig, (selv om jeg nettopp leste at en billettkontrollør ble banka opp på romsås fordi en gjeng ikke hadde billetter), men jeg har heller ikke ønsket å male et rosenrødt bilde av miljøet til Mariana. Men jeg tror man skal være forsiktig med generalisering, særlig nå med flykningskrisen. Jeg håper at leserne også, ikke bare leser boka som en «bok om utlendinger». Det er ikke bare et flerkulturelt miljø jeg skildrer, men det er også et ungdomsmiljø og en familie.
Det finnes flere forfattere med minoritetsbakgrunn som skriver, jeg er jo ikke den første. Det finnes også flere forfattere som skriver tekster der «flerkulturell tematikk» (eller møter med andre enn etnisk norske – vet ikke helt hva jeg skal si) dukker opp. Jeg håper noen ungdommer leser boka og tenker at: ojj så dårlig og feil kan man skrive og likevel gi ut en bok, og at de blir inspirert til å skrive.
MK: Hva har vært mest gjevt i resepsjonen av boken din?
MNS: Jeg hadde noen gutter i en ungdomskoleklasse som hadde lest boka mi, men de visste ikke at det var jeg som hadde skrevet den, de tulla med den og siterte fra den, og han ene hadde den med på skolen. Da jeg sa at det var jeg som hadde skrevet den, ble de skikkelig overraska. Det betydde mye. Kanskje det som har gjort mest inntrykk.
Eller at bestevenninna mi åpna boka og leste og fikk helt lættis.
Eller at bestemor på nesten nitti også hadde glede av å lese den.
MK: Hva sa bestemor om boka?
MNS: Mye fint. Bestemor synes det var gøy at det skjedde så mye på så få setninger, at det var så mye på en gang. Hehe
MK: Hva betydde det for deg at boken ble solgt til utlandet – selv før den kom ut i Norge?
MNS: Da den ble solgt til utlandet syntes jeg jo det var kjempegøy, men på det tispunktet var jeg ganske stressa og ikke helt frisk, så det var ikke noe jeg tok innover meg. Nå som den har kommet ut i Danmark så bryr jeg meg ikke så mye om hvordan den blir tatt imot der. Jeg tror jeg ikke har forstått at en proff oversetter har oversatt og brukt masse tid på å nærlese tekstene mine. Men det er jo kjempegøy likevel. Det er jo utrolig spennende og bli oversatt til dansk. Oversetter Sara Koch har gjort en fantastisk jobb. Men jeg tror ikke jeg skal tenke så mye på at den finnes i Danmark også.
MK: Hvem har forstått meningen din bak prosjektet særlig godt?
MNS: Hverven i Klassekampen skrev den fineste anmeldelsen! Og Natt & Dag sin anmeldelse husker jeg som fin. De skrev litt om pappaen til Mariana. Han er en fin karakter synes jeg. Ellers er det vel folk som har henvendt seg til meg personlig som har gjort mest inntrykk. Jeg fikk også en konsulentuttalelse som jeg har lagt i en mappe der jeg har alle viktige papirer.
MK: Hva jobber du med nå?
MNS: Jeg går på skrivekunstakademiet i Bergen sammen med Maria Dorothea (Schrattenholtz, journ anm). Jeg vet ikke helt hva jeg holder på med ennå, men det er ikke samme greia.