Sigbjørn Skåden om samisk vrede

    http://www.kulturradet.no/arskonferansen-2017/vis-nordsamisk/-/introtekst-arskonferansen-2017-samisk-vrede-nordsamisk Samisk vrede har berettigelse. For forskjellige samer tar vreden forskjellig form i løpet av et liv. Det kan pendle fra intenst raseri,…

sigbjorn_skaden_2

 

 

  • http://www.kulturradet.no/arskonferansen-2017/vis-nordsamisk/-/introtekst-arskonferansen-2017-samisk-vrede-nordsamisk

Samisk vrede har berettigelse. For forskjellige samer tar vreden forskjellig form i løpet av et liv. Det kan pendle fra intenst raseri, via kontrollert indignasjon til oppgitt resignasjon. Jeg opplevde denne vreden mest intenst i ungdommen og i tidlig voksen alder. Jeg vokste opp i den lille bygda Planterhaug i markebygdene i Skånland kommune i det som var ei samisk brytningstid både lokalt og nasjonalt. Hos oss og mange andre steder pågikk det en verdikamp, noe man kan kalle en samisk borgerkrig, som handlet om hvorvidt bygder som våre skulle være åpen om og fremheve den samiske bygdehistorien eller om det var ei bok vi skulle lukke og kalle oss helt og holdent norske, å fremstille oss og oppføre oss så norsk som vi klarte. Det sier seg selv at en barndom i ei bygd hvor en sånn verdikamp utspilte seg betyr noe for den jeg og mange som meg er i dag. Men for min del var det var da jeg ble voksen nok til å forstå mer av den samiske historien og ikke minst min egen personlige familiehistorie at det vokste fram et sinne i meg. Noe man kan kalle en samisk vrede. Det å forstå og ta inn over meg hvordan mine besteforeldre, mennesker jeg kjente og hadde vokst opp med, hadde blitt fornedret og direkte mishandlet på skolen som barn gjorde meg rasende. Denne oppdagelsen, blant mange andre lignende oppdagelser som gjorde at jeg kunne identifisere en klar struktur både før og nå, førte til ei politisk oppvåkning og ei sterk vilje til å ta igjen. Da mener jeg ikke ta igjen med samme mynt, men med en annen type valuta. Å ta igjen ved å vise at vi ikke hadde latt oss knekke, at vi aldri kommer til å la oss knekke, at vi aldri kommer til å holde kjeft og legge oss ned.

Denne vreden er en utbredt energi i det samiske samfunnet, en energi som selvsagt beveger seg over i det samiske kunstlivet. Spørsmålet jeg skal ta opp er hvordan vi kanaliserer denne vreden inn i kunsten vi skaper, inn i politikken vi fremmer, inn generelt i måten vi beveger oss i verden. Det å skape samisk kunst, det å se på seg selv som samisk kunstner, gjøres utfra et engasjement i det samiske samfunnet. Det hører alltid til den samiske kunsten at den kommer fra en marginal posisjon, slik skapes den og slik ses den. Det er også en sterkere symbiose mellom den samiske kunsten og det samiske politiske livet enn om man sammenligner med eksempelvis norsk majoritetskunst, dersom man tenker seg det som en kategori på samme måte som man ofte tenker på samisk kunst som en kategori. Dette er selvsagt et resultat av at den samiske posisjonen føles prekær for alle som regner seg selv som del av det samiske samfunnet, da også for kunstnerne. Og fra denne oppfattelsen av at en viktig del av dem vi er befinner seg i en prekær situasjon oppstår ofte en følelse av nødvendighet også for kunstnerne for å handle agitatorisk, for å skape sin kunst fullstendig eller tildels utfra en etablert politisk plattform. Om man skal grovkategorisere denne agitatoriske tendensen innen kunsten kan man si at det er en type kunst hvor det politiske er lett å få øye på, en kunst som derfor ofte blir allment identifisert som politisk engasjert kunst.

Det kunne være interessant med en bredere diskusjon om hva som egentlig er politisk kunst og hvordan politisk energi er en del av forskjellige typer kunstuttrykk, hvordan forskjellige typer kunstuttrykk griper inn i samfunnet på forskjellige måter, men på grunn av formatet her blir det en diskusjon som må vente. Det jeg imidlertid har tid og lyst til snakke litt om er politiske handlinger og kunstneriske handlinger i sin reneste form, skilnadene mellom det politiske og det kunstneriske uttrykket, og hva som skjer med et kunstuttrykk når det blir til på politikkens premisser.

Politikkens sanne natur handler om å agitere utfra en allerede etablert plattform i konkurranse med andre som agiterer ut fra en annen allerede etablert plattform. Dette skjer selvfølgelig i mange forskjellige etapper i løpet av en politisk prosess, men i verket handler det politiske om å komme til ei overbevisning og deretter å skape et uttrykk som selger inn denne overbevisninga på en mest mulig effektiv måte. Politikkens premiss handler i så måte ikke om å utforske og stille spørsmål, det handler ikke om å finnet ut hva som er sant. Politikerens uttrykk smis til på en måte om ikke primært er til for å belyse en helhet, det smis til ved å velge seg de delene av en helhet som mest effektivt kan brukes i et uttrykk i konkurranse med meningsmotstandere sine uttrykk. En politisk plattform kan godt være sann på sitt vis, men den politiske prosessen er ikke sann i en helhetlig forstand og uttrykkene som er en del av en politisk diskurs kan heller ikke sies å være sannhetssøkende. I praksis handler politikk ikke om å ha rett, det handler om å få rett. Og det mest verdifulle politiske uttrykket kan i så måte sies å være det uttrykket som gjør at politikeren får mest mulig rett.  

Kunstens sanne natur er noe annet. Kunstens sanne natur handler ikke som politikken om å handle ut fra en plattform. Kunstens premiss er å bygge en plattform. En av kunstens store styrker ligger i utforskelsen av stoffet den behandler, og dermed at kunstuttrykket bidrar til fornyelse av dette stoffet. Kunstens sanne natur er å være nysgjerrig, ikke konstaterende, og kunstnerens frie rolle i et samfunn gir hen en unik mulighet til å utforske og også utfordre sitt eget samfunn. For et samfunn er det dette som er en av kunstens største verdier, at kunsten handler utfra et frittstående nysgjerrighetspremiss om å utforske samfunnsrommet. Dette kan selvsagt også ende opp i et samisk kunstuttrykk som føles problematisk og opprørende for den gjennomsnittlige samiske samfunnsborger, men det den utforskende kunsten gjør er at den gir samfunnsborgeren verktøy for å fortolke hens eget samfunn. Og den gir samfunnsborgeren verktøy for å reflektere rundt hvordan hens samfunn kan utvikles i framtida. 

Når alt dette er sagt må det også sies at det er ingenting feil med politisk kunst. Hvilken kunst er det som ikke har en politisk energi? Men når kunsten i for stor grad blir til på politikkens premisser beveger også det kunstneriske uttrykket seg bort fra det kunst skal og bør være, både i seg selv og også for det samfunnet det virker som en del av. Kunsten som rendyrker det agitatoriske på politikkens premisser sier paradoksalt nok ifra seg noen av de største mulighetene som finnes i kunsten, den viker fra noen av premissene som gjør viktig kunst til viktig kunst.

Men selv om det agitatoriske kunstuttrykket kanskje ikke er så effektiv kunst er det dødelig effektiv politikk. Det agitatoriske kunstuttrykket evner å presentere et politisk budskap på en kraftfull måte som kan være et viktig supplement i en politisk diskurs, og ofte kan dette agitatoriske kunstuttrykket være mer effektivt enn det rene politiske uttrykket. Og da er vi tilbake ved dette med samisk vrede, tilbake ved hvor prekær og skjør den samiske posisjonen føles for oss samer. For et samfunn og en kultur som er så presset og marginalisert som det samiske tross alt er, har en agitatorisk kunst en verdi, fordi den samiske politikeren ofte trenger den hjelpa hen kan få i møtet med storsamfunnets politikk. Og selv om kunstuttrykkene som er lettest å identifisere som nyttige og lettest å gripe til i en slik politisk agitatorisk sammenheng ofte er forflatende for det rent kunstneriske, så er en type kunst som prøver å konstatere hvem vi er og hva vi står for, en kunst vi kan ha behov for. Vi behøvde den under Alta-kampen og vi behøver den i dag.

Når man er et lite og presset folk kan det være lett å strekke seg etter det som føles livreddende, også innen kunsten. fordi den føles som en mer direkte inngripen i samfunnet her og nå. Imidlertid må vi være bevisstgjort at et kunstfelt som i for stor grad virker på politikkens premisser på sikt kan føre til et tunnellsyn som er til skade for samfunnet vårt. Derfor er det samiske samfunnet, brukerne av kunst, bevilgerne til kunst, fasilitatorene av kunst, skaperne av kunst, nødt til å minne oss selv på om ikke bare at politikk og kunst er to forskjellige ting, men hvorfor de er to forskjellige ting. Vi har alle et ansvar for å være bevisstgjort den forskjellen og å ikke la oss overrepresentere av kunst som virker på politikkens premisser. Selv om vi er marginaliserte fortjener også vi samer og det samiske samfunnet et sterkt kunstliv som virker på kunstens premisser.