Hvordan var din vei inn i forfatterskapet? Når og hvorfor begynte du å skrive?
Da jeg var barn (på slutten av nittitallet) henta onkelen min en kassert PC fra jobben. Vi hadde ikke internett, men PC-en hadde et gratis tekstbehandlingsprogram og Solitaire. Jeg var ikke så god i kortspill, men det var lett å skrive. Det startet som en lek, og så bestemte jeg meg for å bli god i det da jeg var tolv. Jeg fortsatte å skrive fordi jeg oppdaget at skrivingen var et godt sted å være.
Veien min til å bli utgitt var å bli kjent med en av de rauseste menneskene jeg har møtt, Kari Joynt, som i dag jobber på Cappelen Damm, men som da jobbet som redaktør på Forlaget Oktober. Noen menneskemøter er definerende for et liv, og jeg tror ikke jeg hadde blitt forfatter uten henne. Det betydde mye for meg at en som er så dyktig tok meg seriøst og skapte en retning.
Hvilke forfatter har hatt størst betydning for ditt eget forfatterskap?
De som har hatt størst betydning for meg er nok de forfatterne jeg leste da jeg var liten, spesielt Anne Cath. Vestly, også fordi foreldrene mine elsket filmene hennes. Det er kanskje en av de få norske kulturelle referansene jeg har til felles med dem. Det har sikkert påvirket meg mye som forfatter, selv om jeg her og nå ikke klarer å sette ord på det.
Hvilket ord prøver du å unngå/bruke litt mindre?
I det siste har jeg lagt meg til en uvane med å bruke «så», jeg skjønner ikke hvor det kommer fra.
Hvilket forhold har du til å stryke tekst?
Noen ganger skriver jeg tekster jeg er skikkelig stolt av og så kan jeg ikke ha dem med. Når jeg forstår det selv, er teksten ofte så moden for endringen at jeg ikke syns det er vanskelig å stryke den. Men når forslagene kommer fra andre, sånn som redaktører, så tenker jeg alltid at de har et poeng, samtidig er det noe i meg som vil beskytte teksten. Jeg prøver å håndtere forslagene som alle andre utfordringer i livet: ved å skrive meg gjennom det.
Kan du fortelle litt om skriveprosessen din? Hva må være på plass, hvordan kommer du i gang, hvor i teksten begynner du?
Jeg har de siste årene jobbet hardt med å ikke trenge noe som helst, annet enn PC. Før ville jeg ha ting (som jeg ellers ikke liker å gjøre) unnagjort, sånn som oppvasken eller at det måtte være ryddig rundt meg, eller at jeg måtte komme i en eller annen stemning, eller at jeg måtte være inspirert. Nå bruker jeg all tiden jeg får til bare å sette meg ned og skrive.
Leser du andre forfattere når du skriver?
I perioden 2017 til 2022 (mens jeg var student), klarte jeg nesten ikke å lese skjønnlitteratur. Etter det har jeg funnet tilbake lesegleden, noe jeg er veldig takknemlig for. Livet som leser og ikke-leser er virkelig helt forskjellig, syns jeg. Lesing er en lett måte for meg å finne mening og sammenheng.
Neste bok på lista er Mørkets venstre hånd av Ursula K. Le Guin. Veldig glad for at hun endelig blir oversatt til norsk.
Hva synes du om norsk litteraturpolitikk?
Jeg tror ikke bøkene mine ville blitt utgitt uten, så jeg er veldig takknemlig for en litteraturpolitikk som satser på nye, unge og ukjente stemmer. Jeg er bekymra for at det blir dårligere vilkår for litteraturen, og syns det er spesielt synd i den samtiden vi er i nå, der det å kunne oppsøke gjennomtenkte og uredde kulturuttrykk blir viktigere enn på lenge. Forlagene har et samfunnsansvar, og jeg håper de fortsetter å satse på det smale.
Hvilke forventninger har du til medlemskap i Forfatterforeningen?
Fellesskap og mulighet til å jobbe for god litteraturpolitikk.
Rita Paramalingam har utgitt romanene La meg bli med deg (2017) og Susanna, alene (2024), begge på Forlaget Oktober.