Paneldebatt om poesi og penger

Oslo Poesifestival, som går av stabelen denne helga, åpnet med et seminar om poesi og marked – eller poesi og penger. Fra panelet kom det…

Oslo Poesifestival, som går av stabelen denne helga, åpnet med et seminar om poesi og marked – eller poesi og penger. Fra panelet kom det fram en del tall, de dystreste sto bokhandelen for, representert ved Tanum: en nedgang fra 14 000 til 9 000 i antall solgte lyrikkbøker for kjeden fra 2005 til 2007. Mens antall hyllemetere for poesi ikke er blitt kortere.

 

Når det var Eva Svaldahl, og ikke Anne Katrine Bakstad, som presenterte disse tallene, var det fordi det samtidig pågikk forhandlinger mellom forleggerne og bokhandlerne, der Bakstad deltok. Endringen i Bransjeavtalen fra 2005 har nemlig resultert i at de aller fleste
bokhandlere på disse tre årene har gått fra A-abonnement, hvor de forplikter seg til å ta inn alt som gis ut, til L-abonnement, hvor de kan velge fritt så lenge de kjøper inn 300 titler. 

Leder for Forfatterforeningen, Anne Oterholm, presenterte også noen tall, nemlig snittallet for hvor mange diktsamlinger de seks største forlagene har produsert årlig. I 2004 var snittet på 5,3, i 2005 5,8, 2006 5,3 og 2007 5,6. Altså ingen nedgang. Likevel peker kurvene svakt nedover. Og en nedgang, om aldri så svak, innebærer en bevegelse i retning null, ettersom utgangspunktet er på et minimumsnivå. Av 1268 solgte eksemplarer kjøpes 1000 bøker inn og resten går over disk.

Hva forsvinner først, spør Oterholm, markedsplassen eller leserne? Og når markedsplassen for poesi ikke lenger er der, hvordan kan en
forvente at bibliotekarene ikke påvirkes av dette fraværet av poesi. På denne måten forsvinner også mangfoldet i folks øyne og står igjen med et bilde av poesien som utilgjengelig og ekskluderende.

Styreleder for seminaret, Inger Elisabeth Hansen, er temmelig sjokkert over tallene. Men forøvrig fornøyd med seminaret, der en rekke sider ved poesien ble belyst. Vi spør om nedadgående salgstall for poesien virkelig ikke er noe sjangerproblem, slik Aslak Sira Myhre, som
representerte Litteraturhuset, hevder. Ifølge ham får poeter vel så mye oppmerksomhet i pressen, og det er ikke slik at det ligger noen uvilje hos noen parter til å fortrenge poesien til fordel for andre sjangere.

– Det med oppmerksomhet er kanskje sant, noen tar jo mye plass. Og hva gjelder salg, har det mye med medieoppslag å gjøre. Da Trask vant Brage-prisen, solgte den straks i 4 000 eksemplarer, det samme gjaldt for Torgeir Rebolledo Pedersen. Eller se på Nils Øyvind Haagensen, sier Hansen, for anledningen flankert av den amerikanske lyrikkveteranen Amiri Baraka.   

Og det handler nettopp om å finne en arena for poesi. Birgit Hatlehol, festivalens daglige leder, fortalte at poesifestivalen som ble arrangert i Nasjonalgalleriets Frosken for et par år siden, hadde et overraskende stort og annerledes publikum enn man vanligvis opplever i denne
sammenhengen. Da hun spurte seg litt for, forsto hun at det nettopp var uhøytideligheten ved å kunne gå inn og ut på et sted som ikke var for kjennere. "Det var ikke på en skummel klubb," lød svaret hun fikk. Cathrine Grøndahl er enig i at mye mer poesi kunne nådd ut om man ble kvitt denne engstelsen.

– Selv det å gå inn i Litteraturhuset betyr å gå over en høy terskel for mange, sier Hatlehol.

Hatlehol snakker også om lesekompetanse. Engstelse for lyrikk og en oppfatning av at den er vanskelig tilgjengelig, henger sammen med at lesekompetansen går ned, mens den visuelle kompetansen går opp. Inger Elisabeth Hansen sier man i Tyskland har begynt å gå bort fra dette med PC-er i skolen, ettersom de er med på å svekke evnen til å gå inn i en tekst.

Men om en av panelets deltakere, som forlegger Trygve Åslund fra Aschehoug, får kritikk for at forlagene gir ut for mange middelmådige
diktsamlinger og man bekymrer seg for poesien forblir inne i et lukket kretsløp, representerer de større forlagene den "gamle" verden. Mange dikt lever utenfor bokpermene. Eller utgis i tynne lefser. Simen Hagerup, også han i panelet, utgir også på Audiatur forlag. Nettsteder som Ny Poesi, poesifestivaler og forlaget Gasspedal bidar også til at poesien har et stort og levende miljø i landet – og ikke minst på tvers av det. Disse miljøene er like mye orientert mot Norden som Norge. Ifølge Paal Bjelke Andersen, som driver forlaget Attåt, jobber man i disse miljøene nettopp med å etablere en annen struktur enn den norske litterære offentligheten. Det lønner seg ikke, det blir snarere som en form for bytteøkonomi.

– Norge er i en drømmesituasjon som har innkjøpsordningen, skyter Trygve Åslund inn. Andre land kommer ikke i nærheten av det vi utgir av
lyrikk. Derfor er denne virkeligheten med en underskog av poesi en nødvendighet i de fleste andre land, som for eksempel i USA – og ikke et overskuddsfenomen, som her i landet.

Mens Simen Hagerup, hvis innlegg i panelet for en stor del består av et eminent dikt – dette i den andre enden av skalaen for tallene som ble presentert, og som derfor også får avslutte denne sølle rapport – funderer over dette med dikt og pust og poesi. Ettersom det stadig blir sagt at vi trenger lokomotivene (Vold, Falkeid, Mehren) for å kunne dra fram de mindre kjente poetene, mener han at et lokomotiv er så tungpustet.

– Det må da være fint å kjøre en dressin av og til også? undrer Hagerup.