Etter årsmøtet 2015 fikk DnFs litterære råd fire nye medlemmer. De neste månedene vil vi presenter Rådet her på nettsiden. Vi begynte med Aasne Linnestå, som sitter i utvalget for fjerde år. Steinar Opstad (f. 1971) er ny i rådet, men en erfaren leser. Ved siden av sitt eget prisbelønte og kritikerroste dikterkap, er han en generøs leser og formidler av andres diktning. Essayboken Himmelretninger er et eksempel, og redaktørarbeid av antologier og samlinger av f.eks. Cecilie Løveids poesi andre eksempler. Opstad selv fikk Tarjei Vesaas debutantpris for sin første samling poesi i 1996. Han har siden også fått Wildenveys poesipris, Sultprisen, Aschehougprisen og flere andre priser. Han er aktuell med en ny bok, Kjærlighetstapene – dikt og aforismer.
MK: Du har vært medlem i Det litterære Råd siden årsmøtet 2015. Hva tenker du, så langt, som oppgaven din?
SO: Jeg opplever at mitt mandat er å utøve et lesningens skjønn på en forsvarlig måte, det vil si å stille meg åpen for ulike litterære uttrykk og tradisjoner, også dem som i utgangspunktet er meg fremmed. Som rådsmedlem må en legge bort egen poetikk og skjelne ut fra andre kriterier – selv om det er helt uunngåelig å ikke være subjektiv i sine lesninger.
MK: I 2011 kom Himmelretninger. Boken er litt over ti essays om poeter. Göran Sonnevi, Gunvor Hofmo, Ellen Einan og andre modernistiske poeter. Du samler de i en tradisjon av «de som står uten tradisjon». Er essaysamlingen en slags opstadsk poetikk?
SO: "Himmelretninger" er ikke en poetikkbok, snarere inneholder den lesninger og presentasjoner av forfatterskap som har betydd mye for meg over flere år. Den begynner med et essay om Georg Trakl og Ellen Einan og gjør en bue over til Gunvor Hofmo for til slutt å avslutte med et mindre essay om min inngang til litteraturen kalt "Mens ordene lyver på ærligste vis". Jeg tror ikke at det er mulig å lese en poetikk ut av den essayboka, men jeg setter jo mine preferanser og min lesehistorikk ut i dagen. Det er noe ganske annet. Først og fremst står jeg vel frem som en ganske raus formidler, forhåpentligvis. Det er iallfall det som er hensikten.
MK: Når du leser bøker som medlem i Det litterære Råd: Hva ser du da etter?
SO: Det jeg ser etter er uttrykkskraften og poesien. Jeg leter etter det idiosynkratiske, "det skakke" og rare, det som gjør at en forfatter får en særegen signatur. Det er ikke til å komme bort fra at poesien utgjør kjernen i all god litteratur, men det betyr ikke at det alltid er mer poesi i dikt enn i prosa, nei, poesien overskrider sjangergrensene og er en kvalitet uavhengig av dem – jeg har til og med opplevd at det kan være mer poesi i en velskrevet krimbok enn i det som har fått benevnelsen "diktsamling". Min oppgave er også å søke i randsonene, å oppdage forfatterskap som kanskje ikke har fått så mye plass i den litterære offentligheten så langt. Det er et privilegium å få kunne gjøre slike oppdagelser. Det er viktig å lese selvstendig og uavhengig av rådende eller etablerte oppfatninger. Det er ikke meningen at jeg som rådsmedlem skal sanksjonere litteraturkritikkens prioriteringer og vektlegginger.
MK: Hva er forholdet mellom å formidle poetene i essays som de i Himmelretninger – og det som du nå gjør for Rådet?
SO: Arbeidet i Rådet krever et videre perspektiv. Når jeg skriver essays er det ut ifra utvalgte emner og en personlig fundert interesse i ett enkelt forfatterskap eller ett litteraturvitenskapelig emne, ja, det hele må karakteriseres som et con amore-arbeid. I Rådet må jeg lese alt og være bredere og langt mer inkluderende i min lesemåte. Det sier seg selv. Allikevel tror jeg vel at jeg får bruk for alt jeg har skrevet og tenkt rundt litteratur så langt også i dette arbeidet.
MK: Med Himmelretninger var du offentlig om din litterære smak og – tilhørighet i "skole" og tradisjon. Eksempler er tradisjonen av de tradisjonsløse. Andre eksempler er Cecilie Løveid, Gunvor Hofmo, Eldrid Lunden, Göran Sonnevi og flere. Nå leser du et bredt spekter av forfattere og sjangre. Hvordan fungerer det?
SO: Så fort jeg skriver bare noen linjer til det som skal bli et dikt så "offentliggjør" jeg jo på en måte i hvilken sammenheng jeg plasserer meg selv. Smaken og ens forkjærlighet for en tradisjon vil uansett bli synlig. Jeg har derfor aldri syntes at det er så stor forskjell på det å skrive og utgi skjønnlitterære bøker og det å drive med formidling. Jeg har heller aldri helt forstått at det skal være så fryktelig mye mer risikabelt for en etablert forfatter å gjøre dette, uten sammenligning forøvrig: bare se på Jan Erik Vold. Hvilken gave har han ikke gitt oss med sitt formidlingsarbeid ved siden av sitt eget lyriske forfatterskap. Litteraturens element av lek og upålitelighet må en jo heller aldri glemme. Så fort jeg har signalisert at jeg forholder meg til en tradisjon eller bryr meg om visse poeter i den tysksspråklige tradisjonenen, for eksempel, så kan leserne eller publikum regne med at jeg er i bevegelse mot noe annet samtidig, ja, alltid mot noe annet. Det er slik det er å være lesende og skrivende uansett om en definerer seg mest som forfatter eller mest som formidler. Forøvrig har jeg skrevet færre essays i de senere årene. Det er diktene som har hatt høyest prioritet.
MK: Du lanserte nylig den siste boken din: "Kjærlighetstapene – dikt og aforismer". Leser jeg helt feil hvis jeg ser at det er en dypt sosial bok – en som på mange måter handler om samfunnet og fellesskapet?
SO: Det er høyst interessant at du leser den slik. Det gjør meg glad. Jeg opplever vel at tekstene mine beveger seg like mye innover som utover. De tar opp samfunnsspørsmål som preger tiden samtidig som de forholder seg til den kristne tradisjonen og den kontemplative delen av denne. "Kjærlighetstapene" handler i aller høyeste grad om forholdet mellom jeget og verden og hvordan vi uttrykker dette. Hva er for eksempel ensomheten som størrelse i menneskenes liv? Er den en positiv kraft eller er den uvegerlig knyttet til noe negativt? Når jeg skriver i en av tekstene at "Det fins dager jeg ikke kan svare for min ensomhet, verken til Gud eller noe menneske", viser jeg en selvutspørrende og, i noen grad, selvrefsende holdning. Kan det forsvares å vie sitt liv til å skrive dikt? På hvilken måte deltar jeg da i fellesskapet? Diktene og aforismene sysler hele tiden med dette spørsmålet.
MK: Boken har tre deler: 1. Livet og diktet, 2. Diktet og livet og 3. Kjærlighetspoetikk. Hva er forholdet mellom poetikker og en kjærlighetens poetikk?
SO: Jeg vil si at disse erfaringsmrådene – altså livet, diktningen og kjærligheten – er veldig integrert i hverandre, ja, nærmest uatskillelige, men grunnen til at jeg har delt samlingen opp i tre skyldes at jeg gir disse temaene ulik betoning gjennom boken. Opp gjennom årene har jeg vært svært opptatt av Roland Barthes bok "Fragmenter av kjærlighetens språk", fra 1977, forøvrig nydelig oversatt av Knut Stene-Johansen. Det er en bok jeg har vendt tilbake til igjen og igjen, nesten som en trøstebok, mest for å bote på min tilkortkommenhet når det gjelder å uttrykke følelser på en raffinert måte. Jeg tenker på innledningsordene til Barthes…"Nødvendigheten av denne boken bygger på følgende tanke: At kjærlighetens språk idag befinner seg i den ytterste ensomhet". Altså at det språket som kanskje er mest nødvendig for overlevelse og vår følelse av verdi ikke blir dyrket av noen, men er fullstendig omringet av makten og rasjonalitetens språk, og ikke minst medienes språk – deres språk om hva kjærlighet er, er som oftest knyttet til sex. Som en motvekt har jeg derfor ønsket å utforske kjærlighetsspråket – om en kan si at det fins et slikt særskilt språk – i litterær form.
MK: Hva slags bok vil du ellers si at Kjærlighetstapene (…) er?
SO: Det er hva jeg vil kalle en filosofisk dagbok i kortform, det vil si i form av fragmenter, aforismer og dikt. Den skiller seg nok en del ut fra min foregående utgivelser, men viderefører samtidig temaer og motiver fra tidligere. Men det aforistiske arbeidet representerer noe nytt, tekstene mine går denne gangen i en mer reflekterende retning. Jeg har vært opptatt av å formulere meg paradoksalt, ja, å så å si hente poesien ut av paradokset. Diktene kunne ikke bli harde nok denne gangen. Det kjennes som at jeg har latt bare kjernene bli igjen. Jeg tenker at aforistikeren må ha noe av en kjærlig kyniker i seg, og det mennesket visste jeg ikke at bodde i meg. Det har vært en interessant oppdagelse.
MK: Er det å jobbe i Rådet relatert til det å formidle litteratur?
SO: Ja, jeg vil si at det er relatert til formidling, bare at her forblir utlegningene og diskusjonene interne. Rådet består av ni forfattere som er i besittelse av kunnskap som utfyller hverandre. Alle må lese alt, men noen har mer kunnskap om enkelte sjangre og tradisjoner enn andre. Og jeg tror at alle har noe å tilføre hverandre. Dette er den privilegerte delen av arbeidet: å lære å kjenne andre forfattere og høre dem presentere sitt syn på en bok.
Se hvem som sitter i DnFs litterære Råd her.