Aktuelt

Æresretten: Forfatterforeningens unnskyldning var riktig og betimelig

I et langt innlegg i Morgenbladet 31. d.m. besværer Kjartan Fløgstad, Tore Rem og Espen Søbye seg over Forfatterforeningens unnskyldning til 17 forfattere som ble…

screenshot_2019-03-22_at_08

I et langt innlegg i Morgenbladet 31. d.m. besværer Kjartan Fløgstad, Tore Rem og Espen Søbye seg over Forfatterforeningens unnskyldning til 17 forfattere som ble dømt av den såkalte Æresretten etter krigen.

Kritikken er forfeilet. Jeg har i en redegjørelse som kan leses på morgenbladet.no, gitt en nærmere detaljert begrunnelse for dette. Kortversjonen er følgende: 

Feil 1: Kritikerne behandler ikke det som er sakens hovedspørsmål, og som er det eneste Forfatterforeningen har tatt stilling til: Æresretten brøt elementære og selvfølgelige rettsikkerhetsregler. Dommene var basert på regler med tilbakevirkende kraft, brudd på alminnelige habilitetsregler, mangel på kontradiksjon, manglende avventing av sanksjoner til avsluttet klagesak, uriktig tolkning, unnlatelse til å knytte de enkelte dommer opp mot avgjørende kriterium (var foreningens anseelse svekket?) og manglende hjemler for sanksjoner. Det er dette saken gjelder, og som kritikerne fullstendig neglisjerer.

Feil 2: Fordi Ærerettens manglende respekt for sentrale rettssikkerhetsprinsipper var av en generell karakter, rammer svikten alle 17 forfattere. Når svikten i form av manglende legitimitet er generell, er også virkningene, det vil si bortfall, generelle. Slik er det også alltid ellers når avgjørelser har et manglende hjemmelsgrunnlag, eller lider av klare saksbehandlingsfeil. Forfatterforeningen kan ikke kritiseres for at den tar konsekvensene – konsekvenser som i alle andre sammenhenger er en selvfølge. Når grunnmuren kollapser, raser bygget.

Feil 3: Kritikerne ser ikke at begrunnelsen for de enkelte individuelle vedtak – som altså ikke var et tema for foreningen – også svikter på sentrale punkter. 

Ta Alf Larsen: Æresretten dømte han for to avsnitt i Janus 1940, som ikke var egnet til å svekke foreningens omdømme, og som ble skrevet lang tid forut for foreningens boikott og andre reaksjoner. Det var ingen kontradiksjon: Æresretten dømte han for helt andre forhold enn det som ble forelagt Larsen til uttalelse. Så ble det verre og verre: Klageinstansen utvidet – stikk i strid med vanlige regler – domsgrunnlaget til utsagn som ikke var et tema for førsteinnstans. I tillegg ble det heller ikke her tatt hensyn til kontradiksjon. Og på toppen av det hele trakk klagedistansen også inn Larsens «utfall mot tidsånden før krigen». Å trekke inn uttalelser fra før krigen fremstår som lite skjønnsomt. Klageinstansen argumenterte med at Larsens uttalelser hadde svekket «den norske kulturfront og den hårde kamp den førte». Også dette er helt galt: Det er ingen tvil om at det ikke var etablert noen kulturfront eller noen hård kamp i 1940 og 1941 – og slettes ikke på litteraturfeltet.

Feil 4: Så kommer rosinen i pølsen: Kritikerne mener tydeligvis at Forfatterforeningen skal unnlate å beklage svikten i dommene fordi man – utenfor det som var tema for retten – finner kritikkverdige forhold, f. eks. at Alf Larsen var antisemitt. Spørsmålet om hva de 17 forfatterne gjorde utover det som Æresretten tok stilling til er selvsagt interessant å vurdere. Men dette er en helt annen diskusjon, enn diskusjonen om Æresrettens mangler og kritikkverdige behandling. Man kan ikke på alvor mene at man ikke skal ta konsekvensen av en uriktig dom fordi man for øvrig finner kritikkverdige forhold hos den «tiltalte»? Dette er kort og godt et helt ukjent og fremmed prinsipp. Andre forhold enn det en domstol har tatt stilling til «reparerer» selvfølgelig ikke de fundamentale svakheter i dommen. 

Feil 5: Kritikerne påstår at det Peter Normann Waage og Cato Schiøtz er foreningens «fremste sannhetvitner», og det stilles spørsmålstegn ved at foreningen har latt seg bruke i en kampanje for å rehabilitere Bjerke/Larsen. Kritikerne underslår at den sentrale behandling og kritikk av Æresretten er fremført av Dag Solhjell og Hans Fredrik Dahl i boken Men viktigst er æren (Pax 2013). De unnlater å opplyse at Dag Solhjell i den etterfølgende debatt har støttet Forfatterforeningen fullt ut. De unnlater videre å nevne at Solhjell/Dahl i Klassekampen har påpekt at Alf Larsen ikke var noen offentlig antisemitt før og under krigen. Det topper seg i en påstand om at Waage/Schiøtz har hatt vikarierende motiver: Vi er ikke interessert i rettssikkerhet – vi har vårt eget renvaskelsesprosjekt av Bjerke/Larsen som skjult agenda.

Når man ikke har en ball, er det alltid greit å ta mannen.

Cato Schiøtz