Warning: mysqli_real_connect(): not found in /customers/2/6/4/czhnsdg2t/webroots/r1168646/wp/wp-includes/class-wpdb.php on line 1987 Anmelder og bokklubbredaktør i frisk krimdebatt - Den norske Forfatterforening

Anmelder og bokklubbredaktør i frisk krimdebatt

– Norsk krim må fornye seg! Det mener forfatter og Aftenpostens nye krimanmelder Pål Gerhard Olsen. – Enig, men fornyelse må ikke bli et hovedkriterium…

– Norsk krim må fornye seg! Det mener forfatter og Aftenpostens nye krimanmelder Pål Gerhard Olsen. – Enig, men fornyelse må ikke bli et hovedkriterium når Olsen vurderer norsk krim, svarer Bokklubbens redaktør Marius Aronsen.

I sin "tiltredelseserklæring" som ny krimanmelder etterlyser Olsen fornyelse og høyere kvalitet i norsk krim. Han skriver: 

"Ytre sett er norsk krim kjernesunn. Salgstallene for de store lokomotivene er svimlende høye, utenlandskontrakter inngås over en lav sko og kriminalromanens posisjon i offentligheten befinner seg på et historisk toppunkt." 

Men, påpeker Olsen videre: 

"Hvordan forholder forfatterne seg til sjangerens utfordringer og fallgruver? Basert på omfattende stikkprøver er det nærliggende å si at flesteparten forholder seg passive, i den forstand at de retter seg friksjonsløst etter den uskrevne normen som har sementert seg i årenes løp. Den tilsier for det første at den sinnrike mordgåten skal løses på en slik måte at den oppmerksomme leser har en fair sjanse til å bli med på leken, for det andre innebærer den en språklig og karaktertegnende forenkling. Krimromanen velger ikke fritt fra øverste hylle, den har et tilsynelatende ufravikelig formelpreg." 

Les Pål Gerhard Olsens kommentar i sin helhet her: http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/article3995802.ece 

 

 

Krimanmelder Olsen svinger sin svøpe over norske krimforfattere:

Om Jo Nesbø: … det er å håpe at han ikke gir støtet til flere forslitte seriemorderkonsepter, men i stedet inspirerer kollegene til en nytenkning som hadde vært kjekk å ha, som det heter.  

Om Unni Lindell: "Sukkerdøden" illustrerer likeledes en annen høyst diskutabel side ved norsk krim, nemlig at den etter sigende skal ha en så skarp samfunnskritisk tendens. Altfor ofte viser denne angivelig bitende samfunnskritikken seg å være et forstemmende hult postulat som lar ulike typer «maktmenn» gjennomgå med så lavt presisjonsnivå at det skjærer i øynene.

Om Jan-Erik Fjell: … prototypen på den lettsvelgelige og klisjé-omfavnende krimromanen. Som svennestykke i faget holder "Tysteren" mål, men med grove typetegninger, standardisert språkføring og en lite subtil intrige må bokens suksess hovedsakelig føres tilbake til forlagets ekstremt effektive bearbeidelse av det stadig viktigere bokhandlerleddet.

Om Alexandra Beverfjord: "Kretsen" når den tabloide maktbekjempelsen parodiske høyder idet KrF-lederen frarøves sitt bibelske fikenblad og fremstår som den simple horekunden han i virkeligheten er. 

Så spørsmålet kan synes åpenbart: Liker egentlig krimanmelder Olsen å lese krim?

 

Joda, han har også noen favoritter: 

Om Kjell Ola Dahl: … løsriver seg fra politiets halvautomatiserte partnersjargong og viser frem sin fullitterære spennvidde som en nærmest hamsunsk skildrer av det komplekse kjønnsspillet i "Kvinnen i plast".

Om Frode Granhus: … fortjener langt større oppmerksomhet [enn Fjell]. "Malstrømmen" gjør inntrykk gjennom en sansevar sammenstilling av det nordnorske havlandskapet og syke sinn. 

Om Chris Tvedt: Hans advokatkrim "Dødens sirkel" har minst én minneverdig scene, der antihelten Mikael Brenne oppsøker en morddømt klient på en nedfrosset Vestlandsøy – en stilstudie i stillevirkende og dyptpløyende uhygge. 

Pål Gerhard Olsen stusser videre over fraværet av metafysikk i kriminallitteraturen: 

"Et annet påfallende særtrekk ved vår nasjonale krim-flora er en forråing av drapsmetodene og fraværet av metafysikk. Om det eksisterer en sammenheng her skal være usagt, men gjennomsnittskrimmen er i alle fall materiell fra ende til annen. Religion har som regel ingen adgang, hvis den da ikke raljeres over. Det er som om det blant krimforfatterne hersker en stilltiende overenskomst som ikke bare omfatter sjangerens konstruksjonsprinsipper, men i tillegg hva den skal utsi om den samtiden den henter næringsstoffene sine fra."

Marius Aronsen er redaktør både i Bokklubben Krim og Spenning og Bokklubben Nye Bøker. I et innlegg i Aftenposten synes han det står respekt av Pål Gerhard Olsens forsøk på å sprenge krimgenren gjennom en rekke romaner. Likevel synes Aronsen det blir problematisk om Olsen setter fornyelse som et hovedkriterium for å vurdere krimbøker og spør: "Er han sikker på at det er krim han primært er interessert i når han etterlyser det metafysiske?" I sin egen blogg skriver Aronsen enda mer enn han fikk plass til i Aftenposten:

"Ved første gjennomlesning frydet jeg meg over at Pål Gerhard Olsen introduserte seg som ny krimanmelder i Aftenposten med en kronikk der han etterlyste fornyelse i norsk krim (19.01.). Selv om jeg ikke er enig i konklusjonen om at (nesten) alt er råttent i det norske krimriket. En slutning Olsen hadde utledet fra sine “stikkprøver” i krimutgivelsene fra 2010. Endelig var det blitt litt futt i Aftenpostens krimdekning, tenkte jeg. Her kommer mannen som skal skille skitt fra kanel, som ønsker en nyansert krimkritikk. Men en ny kikk på kronikken, og anmeldelsen han hadde på samme oppslag, gjorde meg usikker på hvor vidsynt den nye anmelderen egentlig er. For det kan se ut som Olsens krav om fornyelse og sjangerovertredelse bare betyr en forskyvning av krimkonvensjonen, et ønske om en vridning mot Pål Gerhard Olsens romanpoetikk." 

Men:

"Som krimanmelder i Aftenposten blir det derimot problematisk om han setter sjangerfornyelse som et hovedkriterium. Og særlig når det ser ut som Olsen forventer at denne fornyelsen skal innebære at det metafysiske får en større plass i fortellingene. Olsen ser nemlig norsk krim som rent materielt orientert, og har nok et poeng når han påpeker den litt overdrevne hangen til samfunnskritikk i norsk krim. Arven fra Sjöwahl og Walhöö sitter fortsatt tungt igjen. Pål Gerhard Olsen har et glødende og langvarig engasjement for krimorientert litteratur. Allerede midt på nittitallet advarte han leserne om at krimmen var blitt ”like flytende, like blindt markedsbestemts som Kværner-aksjene”. Han ville heller ikke at det skulle stå “krimroman” på bøkene sine, men “En Aron Ask-roman.” Dette er igjen noe man absolutt kan respektere forfatteren Pål Gerhard Olsen for. Men vil en anmelder med samme sterke preferanser for krimpoetikk kunne yte det offentligheten forventer av en anmelder i en storavis? Olsens artikkel uttrykker et syn på krimlitteratur som ikke står for noen fornyelse av sjangeren, men som tvert i mot kan virke begrensende og kvelende i sitt krav om ånd og metafysikk." 

Les Marius Aronsens blogginnlegg i sin helhet her: http://marius.bokklubben.no/?p=1802 

Hva synes Pål Gerhard Olsen om tilsvaret fra bokklubbredaktør Aronsen? 

– Jeg er ikke ute etter å etablere noen ny konvensjon eller kanon for skriving av kriminallitteratur, sier han i en kommentar til DnFs hjemmeside. – Min agenda er å appellere til et friere, mer individuell og ubundet forbruk av sjangerens rikholdige sett av virkemidler. Setter vi opp en standarddefinisjon på krim som en fortelling om en forbrytelse (les: et mord eller flere) og den forsøksvise oppklaringen av en forbrytelse, er det et tankekors at så mange krimforfattere tenker og skriver så likt. Tematisk, innholdsmessig, komposisjonelt, språklig. Jeg ønsker meg flere avstikkende prosjekter, prosjekter som vitner om egenvilje, ikke bare den allestedsnærvende markedstilpassede.

 

– Det er i dette perspektivet jeg etterlyser fornyelse, sier Pål Gerhard Olsen. – Jeg vil mer enn gjerne bli tatt med på en rystende reise i mordets mørke anatomi, hele motivkretsen rundt mordet, og ikke bare cruise rundt på overflaten. Det står ikke noe sted i Norges litterære lover at en krim trenger å by leseren på et slunkent, blodfattig, begrenset spåk og en fattigmanns-psykologi. The sky is the limit, tenker jeg.

Olsen oppsummerer slik: – Min påstand er at sjangeren er langt mer tøyelig enn det sedvanen tilsier. Uten på helle barnet ut med badevannet er det fullt mulig å skrive krim som fungerer både for den kresne litterat og for den mer konservativt innstilte krimleser. 

Marius Aronsen kommer ham langt på vei i møte: "Fornyelse? Ja takk! Men la oss begynne med å få krimkritikken på et høyere og jevnere nivå, så inspireres kanskje forfattere av det. La oss håpe at Olsens gode blikk og språk vil komme flere krimbøker til gode enn bare én bestemt subsjanger."