1. desember går siste runde med søknader til Kulturrådet. Så om du jobber for forlag, med tidsskrift, skriver scenetekst eller på andre måter kan søke støtte hos Kulturrådet, gjelder det å få ut fingrene. Da slipper du også å forte deg. Vi bruker søknadsfrister som en anledning til å reflektere litt rundt spørsmålet om arbeidsprosess. Hvor mye tid tar det å skrive en bok, og i hvor stor grad kan forfatteren planlegge tiden det tar?
I oktober snakket vi med Monica Aasprong om arbeidsprosesser. Denne gangen har vi fått Marte Huke (f. 1976) til å dele noen tanker om tema. Trykk "Les mer" for å høre hva "Sør-Trøndelag Fylkeskunstner" fra i fjor har å si om det å få kunst til å bli til.
Marte Huke vokste opp i Melhus, en kommune som blant annet er kjent for Fjøsfestivalen, kornaks, trønderlåner og kompiskultur i rånebiler. Huke har studert litteraturvitenskap ved UiB, og kreativ skriving ved Skrivekunstakademiet i Bergen og Litterær Gestaltning i Gøteborg. Etter årene i Gøteborg, debuterte hun som poet med "Delta". Siden har det kommet to diktsamlinger til fra Huke: "Se Sol" og "Ta i mot". Titler med imperativer, altså, og oppfordringer. Vi tar oppfordringerne, og kaster ball med Marte. Gjennom noen epostutvekslinger har vi fått henne til å skrive om "ferdigstilling": Når vet hun at et verk er ferdig? Og har hun funnet en metode, som hun bruker flere ganger? Her er innspillet fra Marte:
Jeg har gitt ut tre diktsamlinger og jeg prøver å finne en ny skrivemetode hver gang jeg skriver en bok. Et nytt stoff krever nye måter å arbeide på. Alle bøkene mine til nå er diktsykluser, og diktene henger sammen på kryss og på tvers. Å komme fram til en ny metode, og å finne fram til et nytt materiale krever at arbeidet foregår over tid. Jeg setter punktum når jeg føler at de enkelte tekstene og de ulike tekstnivåene er på plass innenfor en helhet.
I arbeidet med de to første bøkene var jeg veldig åpen i skriveprosessen. Delta (2002) skrev jeg mens jeg gikk på Litterär gestaltning i Göteborg, og da involverte jeg mange mennesker i prosessen fra skisse til ferdig bok. Det var mange som sa sitt for å få boken til å bli ferdig tekst. Da den ble antatt på et forlag var det ikke så mye arbeid igjen. Det vil si, formen på boka og de fleste tekstene var ferdige, men jeg gikk en ekstra runde for å få skrudd den ordentlig sammen. Se sol (2004) ble til ved at jeg sendte skisser og utkast til redaktøren min under hele prosessen. Jeg hadde flere andre lesere som ga innspill til boka i sluttfasen. Da jeg skrev min siste utgivelse Ta i mot (2008) holdt jeg kortene tettere inntil brystet. Jeg sendte førsteutkastet til redaktøren min da jeg først hadde arbeidet med den i to år. Ta i mot er en bok med mange lag og ulike tekstnivåer. Det meste er faktisk
klippet og limt fra andre tekster, det er et puslespill av ulike diskurser. Jeg tror ikke jeg hadde klart å komponere en slik bok uten at jeg hadde puslet med materialet for meg selv i lang tid. I den lange skisseperioden behøvde jeg ikke argumentere for at jeg tok med tekst som kanskje virket litt søkt i sammenhengen, den fikk være med så lenge jeg kjente at den hadde relevans. Jeg ville nok brukt kortere tid hvis jeg hadde hadde vært litt mer frampå
med å vise fram utkast. Men da ville det sikkert blitt en annen bok!
Nå har det snart gått tre år siden min siste utgivelse kom ut, og jeg er godt i gang med en ny. Til nå har redaktøren min fått se noen få tekster, og jeg har ikke involvert andre lesere i prosessen med boka, men jeg har gjort et par grep som har vært til hjelp: Jeg har lest en del av disse tekstene når jeg har hatt opplesning det siste året. Da kjenner jeg hvordan det er å si dem høyt. Jeg merker hvilke tekster det er godt å lese, og hvilke jeg blar forbi. Det gir meg et hint om hvilke tekster som skal være med videre. (Og hvilke tekster som skal jobbes videre med). Det andre grepet jeg har gjort, er at jeg skrev fram en del av tekstene i forbindelse med en konsert som litteraturfestivalen på Lillehammer bestilte. Jeg jobbet da med å få tekstene inn i en tematisk helhet og brukte musikken som samtalepartner da jeg skrev. Og dette er et knep jeg har lært meg: Jeg kan gjøre mange ting samtidig hvis jeg bare får dem til å henge sammen!
Mellom bøkene mine jobber jeg mye med andre prosjekter, samarbeidsprosjekter med andre kunstnere, det være seg innenfor musikk, billedkunst eller teater. Dette gir mye tilbake til arbeidet med egne bøker. Jeg liker å være i en prosess sammen med andre og å lære nye tilnærmingsmåter. Ja, av og til tenker jeg at det viktigste i en skriveprosess er å lære noe nytt. Det kan være alt fra å lære noe nytt om hvordan språk fungerer, til menneskelige relasjoner, vitenskap eller filosofi. Jeg tenker også at mellom hver bok må det ha skjedd noe i mitt eget liv, slik at det er en drivkraft i meg til å utforske dette i skrift.