Kenneth Moe (f. 1987) går skrivelinjene ved Nansenskolen på Lillehammer, ved Høyskolen i Bø, og det ettårige studiet ved Skrivekunstakademiet i Bergen. Han debuterer som forfatter i 2015 med kortromanen Rastløs. Boken kommer på Pelikanen forlag, og er en stram novelette i usentimental prosa. En bok om kjærligheten fra en mann til en kvinne.
Moe er Pelikanens første norske debutant. forlagssjef Karl Ove Knausgård tok selv redaktørjobben på kortromanen. Den har fått relativt mye oppmerksomhet, til kortroman å være, selv om forlaget skriver på sin Facebook-side: «Pelikanen-debutant Kenneth Moe har ikke vært bortskjemt med anmeldelser på trykk, men i dag slo Stavanger Aftenblad til med terningkast FEM til kortromanen Rastløs».
– Hva er egentlig "normal" mengde oppmerksomhet for en kortroman? Ingen, antageligvis. Og det var det jeg forventet meg også: Lite til ingen oppmerksomhet. Jeg prøver riktignok å bli stoiker, så den innstillingen var en smule tilstrebet. Men alle sa til meg: "Du debuterer på Pelikanen. Du har Knausgård som redaktør. Selvfølgelig får du anmeldelser i Bokmagasinet og Morgenbladet." Men den gang ei! Så jeg ble litt skuffet faktisk. Jeg lot meg overbevise av smiger. Det burde jeg heller ikke bli, hvis jeg skal ta stoisismeprosjektet på alvor.
– Boken ble nærlest av Annette Orre, som skriver om den på Littkritikk.no. Orre stiller flere interessante spørsmål . «Oppriktig eller påtatt?» spør Orre om hovedpersonens holdning og fortellerstemme. Hun ser elementer som står mot hverandre, som «det parodiske og overdrevne» versus «det inderlige, sårbare og den reelle innsikten». Har du ønsket å skrive fram en sårbarhet?
– Helst vil jeg jo slippe å være sårbar, men litteratur uten sårbarhet er fordømt kjedelig. Det har vært et refreng — helt tilbake til skriveskolene og frem til samarbeidet med Pelikanen — at stemmen i tekstene mine har noe hoverende og usårlig ved seg, som gjør at man sliter med å sympatisere. Jeg får kritikk for det i virkeligheten også, for øvrig. Så jeg har jobbet iherdig med å vise frem fortellerens dårlige sider i Rastløs, som tilfeldigvis også er mine. Men jeg tror Rochefoucauld sa noe om at man får bedre ry av å fremstille lastene sine på en tiltalende måte, enn man gjør for sine dyder, så det foregår uansett en form for selvredigering og pynt, selv når man prøver å være oppriktig. Det tror jeg ikke man skal henge seg opp i. Det er ikke en konflikt som kan løses, men bare leves.
– Hva med opplevelsen hennes av det parodiske: Har du ønsket en sånn effekt?
– Når det gjelder det parodiske, så er det ikke bare fordi jeg vil gjøre mine egne laster tiltalende. Det er også fordi det er vanskelig å ta seg selv på alvor når man er ulykkelig forelsket — og heldigvis! Selvparodi er en god form for terapi. Jeg tror det er derfor folk liker å klage: Ikke fordi det er så jævla viktig "å få det ut", men fordi selvmedlidenhet høres tåpelig ut når den språkliggjøres. Da får man seg en god latter på egen bekostning.
– Var det viktig for deg å formidle "reell innsikt"?
– Selve formidlingen av innsikt er kanskje ikke hovedpoenget med skjønnlitteratur. Skjønnlitteratur er heller forsøket på å komme frem til den. Jeg skriver et sted i Rastløs at litteratur er avfall. Det tror jeg faktisk litt på, selv om også det er satt på spissen, som så mye annet i boka. Skjønnlitteratur er avfall fra forsøket på å forstå noe. Så er da spørsmålet hvorfor man gir ut avfallet og ikke bare innsiktene — men nå er jeg tilbake til begynnelsen: Litteratur uten sårbarhet er kjedelig.
– Kan en tekst være sårbar?
– Interessant spørsmål. En tekst som tekst er vel bare sårbar i den grad forfatteren ikke vet hva han eller hun driver med? Men en karakter kan fremstillessårbar gjennom tekst, og det er noe av det som er interessant med litteratur.
– Kan du vise til eksempler, fra litteraturen?
– Jeg leste ut min med-nominerte Maria Skarangers bok, Alle utlendinger har lukka gardiner, i dag, og jeg syns hun gjør en fantastisk jobb med å bruke slang og klisjeer til å gestalte fortellerens unghet og åpenhet for verden. Man ler av hvor "feil" det språket er, men så er det også en rytme og litterær bevissthet i det, som leker med leserens forventninger og treffer hardt i ubevoktede øyeblikk. På ett punkt ser fortelleren en skadet måkeunge, og beskriver måkens øyne som et "univers av sorg". Man kan ikke skrive sånt! Det er en litterær synd nesten! Men siden en tenåringsjente som Mariana nettopp ville beskrevet de øynene som et "univers av sorg", er det et fantastisk vellykket grep.
– Hvordan lykkes hun?
– Skaranger skriver "dårlig" på den måten Stig Sæterbakken anbefalte alle sine studenter å skrive "dårlig". Det er i det "dårlige" at sårbarheten kommer frem. Da jeg skrev Rastløs, strevet jeg mye med å innføre "dårlighet" og kaos i min til tider for pertentlige prosa. Tilbakemeldingene tyder på at jeg til dels har lykkes, og det er jeg veldig fornøyd med.
– Jeg ville spørre deg om en tekst kan by på seg selv. Men ut fra det du svarte tidligere, forstår jeg deg som at du igjen kaster ballen tilbake til forfatteren bak teksten.
– En tekst kan ikke by på seg selv, men den kan late som, ved å simulere ubehjelpelighet. Forfatteren byr på seg selv ved å tillate seg å skrive som om han eller hun var ubehjelpelig.
– Kan du gi eksempler på bøker som du tar til, for å se hvordan det gjøres?
– Jeg kan nevne eksempler på bøker som har vært viktig for meg, men jeg vet ikke om jeg nødvendigvis tok til dem under skrivingen. Min kamp er nesten for åpenbart til å nevne. Monstermenneske av Kjersti Annesdatter Skomsvold. How Should a Person Be? av Sheila Heti. Sauermugg og Ikke forlat meg av Stig Sæterbakken. Uroens bok av Pessoa. Selvportrett av Édouard Levé. Édouard Louis var en åpenbaring.Jo, én bok tok jeg til: L'impossible av Georges Bataille. Jeg skal ikke skryte på meg å kunne fransk: The Impossible het den versjonen jeg leste. Det er en rekke notater fra en erotisk besettelse. I Rastløs skrev jeg frem et sinne mot kvinnen som jeg-et elsker. Det sinnet var der allerede, men det ble nok betraktelig mer presist av å lese L'impossible. Den brukne neses estetikk av Geir Angell Øygarden — som for øvrig fikk meg til Pelikanen i utgangspunktet — var også enormt viktig i en tidligere fase av arbeidet.
– Du nevner skjønnlitteratur som, fra hva jeg har forstått, er ulike i formen. Men man kan kanskje si at de alle, som jeg har skjønt at også din debutroman gjør, er tett på eksistensielle spørsmål. De framstår troverdige som en samling bøker som du nevner sammen. Ligger det noen særlige bøker innenfor rekkevidde i skriverommet ditt – referanselitteratur, slike verk som du kommer tilbake og tilbake til?
– Reality Hunger av David Shields er Bibelen. Nietzsche og Richard Rorty er de filosofene som har vært viktigst for meg. Amerikansk pragmatisme er en tankeretning som har gitt meg mye. Jeg er som sagt opptatt av stoisisme. Taoisme også. Tao te ching er nok den boken jeg har lest flest ganger, den sliper ned kantene. Essayet Self-Reliance av Ralph Waldo Emerson gjør nesten det motsatte, og det er også viktig noen ganger. Jeg leste Gombrowicz' dagbøker i fjor. Det var til tider en påkjenning, men han er veldig inspirerende når han skriver i vei om forfatterens selvstendighet. En annen spennende bok jeg leste i fjor var Trickster Makes This World av Lewis Hyde, som handler om trikstermytens viktighet: dette med å ha et kaoselement i kulturen som sørger for at den ikke stivner.
– DnFs Litterære råd har også nærlest romanen din. De mener at den er en av de fire beste skjønnlitterære debuter fra 2015.Lederen i Rådet, Eirik Ingebrigtsen, beskriver litteraturen din som «konsis og uthaldande undersøking av einsemd, depresjon, begjær og kjærleikssorg». Rådet har funnet en litterær samtale i boka di. Den «gir tankekraft og næring som fører stillstanden rundt ein ung manns innestengte liv framover». Hva mener Rådet med det, tror du?
– Jeg skrev boka så livet ikke skulle stå helt stille, da det for det meste gjorde det. Tanken var at jeg, ved å skildre status quo så presist som mulig, i det minste ville ha en bok å vise til. Det hjalp. Det hjalp faktisk, avslutter Moe.