Sporveisdikt er et samarbeid mellom Den norske Forfatterforening, Kulturrådet og Sporveien, og går ut på at et utvalg dikt presenteres i det offentlige rom. Målet er å ta poesi ut i byen, og med det gi innbyggere og besøkende i Oslo en kulturopplevelse.
Det blir tre runder med Sporveisdikt i 2025, og vi har stilt de utvalgte poetene til første runde noen spørsmål.
Hvorfor skriver du poesi?
Endre Ruset: Fordi det er kort og konsist og gir det rastløse en form.
Khaleda Froagh: Mennesker bærer på en skjult sorg – skaperverkets sorg. Enten de er klar over det eller ikke, påvirker denne sorgen deres sjel, og uansett hvor lykkelige de måtte være, manifesterer den seg i dem fra tid til annen. Denne sorgen dukker opp i alle diktene mine.
Jeg begynner diktene mine med tvil. Gradvis falmer tvilen, og til slutt beveger ordene seg mot klarhet. Diktene mine er en blanding av skygge og lys – chiaroscuro, der skyggene sakte forsvinner og lyset stiger opp.
Siden barndommen har jeg følt en merkelig forbindelse til poesi og litteratur. Jeg respekterte poeter og forfattere. Jeg leste diktsamlinger og fortellinger, og jeg hørte mange fortellinger og legender fra bestemoren, moren og tanten min. Disse slo senere rot i tankene mine, og deres blader fant veien inn i diktene mine. Jeg var også på jakt etter språk og ord – oppdaget dem én etter én, som om de var sommerfugler som flagret gjennom drømmenes himmel.
Derfor skriver jeg poesi, fordi jeg har et dypt vennskap med ord. Denne kjennskapen til og vennskapet med ord er veldig gammel. I tillegg er fantasien et vakkert og drømmeaktig land for meg. Gjennom poesi får jeg virkeligheten til å slå seg ned i dette landet.
Svanhild Amdal Telnes: Som oftast i eit forsøk på å fange noko og gje det vidare: ein stemning, eit bilete, eit spesielt type blikk på tinga rundt meg. I lange periodar skriv eg lite eller ingenting, men så er det der plutseleg att, den trangen til å jakte eit eller anna som er litt uklart for meg, og det tek som regel form av eit dikt eller enkeltliner som seinare kan byggast ut.
Ingvild Lothe: Det er vel kanskje et slags forsøk på å forstå hvordan tingene henger sammen.
Jeg føler at poesien kan romme alt; være stygg og streng, åpen og vakker, og så liker jeg at det er jeg som bestemmer hvor lite eller hvor mye jeg ønsker å si, at jeg kan lage reglene mine selv.
I poesien får jeg frihet til å undre meg og være litt skakk, jeg kan gå inn i noe lite og gjøre det til noe stort.
Det er deilig befriende å skrive poesi.
Hva betyr Sporveisdikt for deg?
Endre Ruset: Mye! Det er dikt som beveger seg med bevegelsen og blir sittende igjen etter at verden har sporet av opptil flere ganger globalt som personlig.
Khaleda Froagh: Fra mitt synspunkt verdsetter Sporveisdikt poetene og den fengslende poesien. Det er et symbol på poesiens, kunstens og skrivingens varighet. Og et symbol på å alltid være på reise – altså å alltid være samtidig.
Svanhild Amdal Telnes: Eg synast det er ein skikkeleg fin og annleis måte å formidle litteratur på, og vart glad for å verte spurd om å vere med. Kollektivtransporten kan jo ha eit litt zoombieaktig preg over seg med alle dei stive mobilaugo, men om nokon lyfter blikket og får med seg noko heilt anna på reisa, så er det kult!
Ingvild Lothe: Håpet er jo at noen vil lese diktet og føle seg litt mindre alene. Kanskje få lyst til å lese mer. Men for meg personlig er det stas å kunne si til mine barn «se, der er mamma sitt dikt».
Hva leser du på farta?
Endre Ruset: Cathay av Ezra Pound.
Khaleda Froagh: Jeg leser poesi mens jeg er i bevegelse. Jeg leser også gjentatte ganger det jeg skriver selv – slik at det kan oppnå perfeksjon.
Svanhild Amdal Telnes: Akkurat nå les eg Trist tiger av Neige Sinno. Rystande, og heilt strålande god.
Ingvild Lothe: Nå leser jeg The garden against time av Olivia Lang. Fordi det er vår.
Dersom du kunne velge ut et dikt av en annen forfatter til Sporveisdikt, hvilket ville du valgt?
Endre Ruset: Yngve Pedersen har skrevet det vakreste diktet i samlingen Det fremkalte det (Kolon, 2013).
Khaleda Froagh: Jeg ville valgt et dikt av Johanne Fronth-Nygren fra boken Vannverk (Flamme Forlag, 2022).
Svanhild Amdal Telnes: Diktet på side 40 i Helene Torvund si diktsamling Gust (Oktober, 2025)
Ingvild Lothe: Jeg velger noe fra Anne Bøes Frostdokumenter, mye gull i den!