Aschehougprisen deles ut av Aschehoug. Prisen ble innstiftet i 1972 til Aschehougs 100-årsjubileum. Aschehougprisen tildeles norske forfattere som en ærespris uten hensyn til hvilket forlag de er knyttet til. Utdelingen skjer etter bindende innstilling fra seksjonsutvalget for litteratur i Norsk kritikerlag. Prisen består av en statuett og et beløp på 100 000 kroner. Statuetten er en miniatyrkopi av Ørnulf Basts skulptur «Evig liv», hvis original står utenfor forlagslokalene på Sehesteds plass.
Fra juryens begrunnelse ved Bernhard Ellefsen:
Den vender seg bort, den vil være seg selv, den vil ikke snakke som oss andre. Men som vi vet: Den som vender seg bort fra oss, vender seg samtidig mot noe annet. Den som ikke vil snakke som oss, lager seg nye språk, nye måter å se på, nye måter å tenke på.
Årets prisvinner har vendt poesien sin i overraskende retninger, og han har funnet øyeåpnende måter å bruke språket på. Faktisk har han stilt grunnleggende spørsmål ved den romantiske tenkningen som ligger til grunn for så å si alt som er skrevet i moderne norsk litteratur. I et essay fra 2006 argumenterte han for at vi burde lese den førromantiske poesien med større nysgjerrighet, og i brorparten av det han har skrevet de siste 15 årene, har han vist hva som vinnes på en slik nysgjerrighet. For å låne en formulering fra en av prisvinnerens sterkeste lesere: Denne poeten har gjort diktet til et verktøy i det store fremtidslaboratoriet, han har sørget for at «litteraturen har funnet veien inn i eksperimentariet».
Prisvinnerens poesi viser oss med all mulig tydelighet at litteraturen skal brukes til å tenke med.
Prisvinnerens poesi viser oss med all mulig tydelighet at litteraturen skal brukes til å tenke med. Diktet kan ta for seg intellektuelle problemkomplekser, politiske omkalfatringer, materielle realiteter – og forsyne oss med erkjennelsesredskaper. Med en forbløffende evne til idévekkende bilder, kan årets vinner slå opp døren for en diktsamling med følgende strofe: «Verdens største golv /dekket av seksti millioner år / gamle filleryer. / Om morgenen: like nye.» Og det svimlende lerretet får sine første farger og streker når han fortsetter: «Men det er belgen under / som får alt til å røre seg. / Den sløser med hele sin lunge / og blåser i ventiler / mennesket ikke kan telle.» Hvem andre enn årets prisvinner er i stand til – i poesiens form! – å spille et Bach-partitur på det gigantorgelet som utgjøres av den norske kontinentalsokkelen?
Nettopp kontinentalsokkelen er åstedet for det diktet som vi våger å hevde at er blant de sterkeste skrevet i Norge overhodet. Fylt av en Olaf Bullsk nysgjerrighet griper diktets forteller ordet med et spørsmål som vår litteraturhistorie aldri vil glemme: «WAT vul aig bli / om du ku kreip fra / din vorld til uss?» Mesterverket Solaris korrigert fra 2004 har allerede funnet seg en trygg plass i kanon, og er et av flere eksempler på at forfatteren skaper et poetisk språk med tid og sted som byggesteiner. I andre diktsamlinger har denne viljen gitt stavangerdialekten vidunderlig luft under vingene.
En forfatters betydning kan blant annet måles på hans eller hennes innflytelse. Årets prisvinner har, både gjennom den uanstrengte dialektbruken og utvidelsen av poesiens intellektuelle aksjonsradius, satt et oppsiktsvekkende sterkt preg på generasjonen etter ham.
Blant gratulantene på scenen sto også Forfatterforeningen, ved Heidi Marie Kriznik. Lederen av DnF sa:
Hva vil leve på denne ødelagte planeten/ om tre tusen og femten år?/ Her, hos oss?/ I det som for eksempel var Norge? Det spørsmålet stiller Rimbereid i diktsamlinga Orgelsjøen fra 2013. Det er en humanisme i tekstene til Rimbereid. I tillegg til at han er en språklig virtuos, Rimbereid er både kompleks og klar, og evner å peke på det som betyr noe, sånn skjønnlitteraturen kan, sånn Rimbereid kan.
Istedenfor å bruke denne korte tida jeg har til mer av mine ord, vil jeg lese Rimbereids ord, et utdrag fra diktsamlinga Herbarium:
Å telle kronblad som besatt, slik fangen teller netter.
Å tenke verden uten håp, og blomsten blir en kjetter.
Å kle seg om til brud med blomst, og miste seg i festen.
Å velge blomster til en grav, men ikke fatte resten.
Å kjenne blomstens sterke lukt idet den blir til penger.
Å kaste alle blomsternavn, og gå langs ville enger.
Å ikke rekke over alt, alt vokser der det vokser.
Språket vokser med Rimbereid. Og det er ei glede, på vegne av Den norske Forfatterforening, å gratulere forfatteren Øyvind Rimbereid med Aschehougprisen. Takk for at du skriver, skaper og omskaper språket, stiller spørsmålene og peker, lar kunsten og samfunnet virke sammen.