Hva tenkte du da du fikk vite at du er valg som årets festspilldikter?
De fleste av oss blir vel ganske forsvarsløse av å få en sånn beskjed? Et stort, litt fjollete smil åpner munnen. Man prøver å holde det tilbake, vise at man er upåvirkelig. Men det går ikke. Man er blitt altfor glad. Hallo, det var fantastisk! Og så fra Bergen da, landets hardeste by.
Det er mange enkeltbok-priser i Norge, det flotte med festspill-utmerkelsen er at den berømmer den litterære langdistansen, livsprosjektet. Det er sånt du kjenner på når du har skrevet i 30 år og begynner å forstå hva du egentlig driver med. Å lese jurybegrunnelsen gjorde ordentlig inntrykk.
Hva slags betydning tenker du slike utmerkelser har for forfattere?
Nøkternt sagt: Du blir sett, du blir løftet, du får skyv. Det betyr mye! Grettent sagt: Med hver utmerkelse kommer en forbigåelse. Det er innlysende, alle forfattere føler seg forbigått, også jeg gjør jevnt og trutt det; «tenk at Cormac McCarthy ikke fikk Nobelprisen», etc.
Men likevel. Vi hever blikket: Vi trenger utmerkelsene, de holder diskusjonen om litteraturen i live, de peker på den og sier at den er viktig, de opprettholder kravet om kvalitet. Det er jo dessuten rett og rimelig å applaudere det imponerende – og så vil vi til enhver tid mene ulikt om hva som imponerer.
Hvordan påvirket det skrivingen din at du mottok Tarjei Vesaas’ debutantpris i 1995?
Å debutere var forskrekkelig stort for meg. Jeg var en beundrer av litteraturen, så jeg tok mottakelsen veldig alvorlig. Jeg hadde skrevet, målrettet, siden jeg var 14, alt jeg ønsket var å holde min egen bok i hånden og begynne et liv viet til litteraturen.
Debutantprisen ga arbeidsro, den fortalte meg at det jeg hadde holdt på med i nesten 10 år, var det andre enn jeg som så viktigheten av. Overveldende. Jeg har en pliktoppfyllende karakter, og kan huske at jeg opplevde tildelingen som en ordre om å arbeide hardt.
Kan du si litt om hvordan du har tenkt når du har jobbet fram festivalprogrammet?
Bredspektret, jeg ønsket at feiringen skulle være en bredspektret feiring av litteraturen. En liten festival jeg fikk kuratere, med meg selv da, som nav, men ikke bare som fokus, det ville vært ulekkert.
Jeg hørte Kim Leine – som er en av kollegene på plakaten – si at han ønsker at litteraturen skal være raus, som den viktorianske romanen. Det liker jeg, det stemmer med mine dragninger, jeg blir også uvel av det trange. Dette ville jeg at min vesle festival skulle speile.
Jeg ville også at den skulle komme med et kunnskapsperspektiv. Dette er noe som nager meg for tiden, jeg har en fornemmelse av at feltet vårt tappes for kunnskap, hvem kan i dag gjenkjenne en alexandrin? Derfor har vi en samtale om den historiske romanen, hvor jeg har invitert, ikke bare Kim Leine og meg selv, men også fagmiljøet, ved Jørn Øyrehagen Sunde og Frode Helmich Pedersen, ledet av Karin Haugen. Det blir garantert bra. Og lærerikt. Jeg er veldig spent på å høre hva de tenker om sjangeren.
Når det gjelder samtalen mellom Karl Ove og meg, så blir det både fint og rart. Jeg mener, vi er jo gamle venner, vi var svært nære i den formative tiden, vi har en pågående samtale også i dag. Og så skriver vi bøkene våre som best vi kan. Karl Ove har skrevet noen av landets beste tekster, sånn er det bare. Når han er på sitt beste, da rødmer også solen. Jeg pleier ikke å bli så fryktelig sjenert, men denne venn-kollega-situasjonen kan nok gjøre meg noe sjenert.
Flere enn meg husker nok denne: «Selv de ondeste minner får før eller siden noe godt ved seg, alltid er det noe der tankene kan kjæle med. Nostalgien er skamløs. Ikke hva du gjorde eller hva som ble gjort med deg, ikke hvordan du hadde det, men at du var der. I en annen verden.» Det er Ute av verden. Allerede i debuten var den nådeløse signaturen hans på plass, og hvilke forbløffende rom maktet han ikke å åpne for oss lesere, rom vi nå fikk anledning til å spasere omkring i, rom vi ikke visste at fantes! I hjørnet av dette rommmet sto det for øvrig alltid en ung mann og sa: Å nei, å nei, å nei.
Så slående, så grufullt, så vakkert.
Karl Ove er en sånn person som kan finne på å si ting på en scene som han har tenkt lenge på, men aldri før fortalt. Det kan være både utfordrende, ubehagelig og frigjørende. Og jeg er jo en sånn person som plutselig sier ting jeg aldri har tenkt eller ment, og det kan også være utfordrende, ubehagelig og frigjørende. Men morsomt, det blir det!
Om du så ser på festaftenen jeg har kuratert, vil du se en blandet bukett av litterære blomster, det blir skikkelig kjekt. Jeg bestemte meg for at de inviterte skulle representere ulike måter å løse det litterære oppdraget på, at de skulle være forfattere som har begeistret meg ved sin singularitet, på ulikt vis, av ulike grunner. Jeg ønsket altså kontraster, ikke harmoni. Som man vel kan kjenne igjen fra mitt eget forfatterskap. Jeg tenkte også at det må være gøy for publikum å se et knippe forfattere på samme scene som aldri før har stått på samme scene. Alle holder skyhøyt nivå, bare se på plakaten, e du løyen? Jeg gleder meg stort!
Kvalitet, hva er forresten det? Din måte å være presis, treffsikker, velkledd og overrumplende på, ingen andres. Tora-bøkene til Herbjørg Wassmo; «ikkje slå ho mamma! Gjør du det så drepe æ dæ!». Øyvind Rimbereids Jimmen:
Høyrer eg no
gode herren
koma nedåt sti
og burtåt stallen mine heimars
Han mun opnar veggar tvo
og ljoset skal då rida stort
med taumar gull
og munnbet sylver.
«Ljoset skal då rida stort.» Eg seie kje merr. Lurte du på ka litteratur e? Ka litteraturen kan gjør? Jimmen har talt.
Arrangementet «Litterær festaften» på Kulturhuset i Bergen den 23. mai skilter med å være en «lavskuldret» feiring. Hvorfor er det viktig å presisere?
Vi må jo ha det gøy. Det var det Horats sa, litteraturen skal være nyttig og underholdende. Dulce et utile! Et fornuftig perspektiv. Å, latin. Hvorfor lærte jeg meg aldri latin.
Jeg er også nysgjerrig på den hjemmesnekrede personlighetstesten din, «Fest eller kolera», som du skal utføre fra scenen. Kan du si litt mer om den?
Det er en frisk og gjerne nådeløs test hvor jeg stiller vedkommende overfor utspekulerte valg, pønsket ut med tanke på hvem man snakker med. Altså, var Dag Solstad der, så ville man spørre: «Det norske sosialdemokratiet eller Marcel Proustiet?» Karl Ove kunne man spørre slik: «Klemme sin beste venn eller tarmslyng?» Og dermed er personligheten avslørt på en-to-tre. Verre er det ikke, men vondt kan det gjøre.
Hvilke utfordringer tenker du at litteraturen og litteraturfeltet står overfor i dag?
La meg lage en liste med 10 punkter som kommenterer dette:
- 1. Snakket om at ingen leser bøker lenger.
- 2. Forestillingen om litteraturens død.
- 3. Folk som klager over at ungdommene ikke leser.
- 4. Bekymrede leseforskere.
- 5. Bekymrede ministre.
- 6. Forestillingen om at en bok er god på grunn av sin aktualitet.
- 7. Kunstig intelligens.
- 8. At avisene slutter å anmelde.
- 9. At Skald slutter å lage klassikerserien sin.
- 10. Peer Gynt i tegneserieformat.
Hvordan er det å være forfatter i 2025 kontra 1995, for deg?
Jeg tror den største forskjellen er at jeg er heltidsforfatter. Det er et nervøst liv, men et stort privilegium. Det forplikter, og det gir muligheter for å skrive bøker som krever at du jobber med dem hver dag i 6 år, som Lungeflyteprøven f.eks. gjorde.
Hva har skjedd under tiden, både i skrivingen din og litteraturfeltet generelt?
Å, enormt mye, hvor begynner vi?
Jeg tror jeg vil by på en refleksjon: Jeg er bekymret for tapet av «det litterære». Ikke bøkene. Ikke lesningen. Der er jeg rolig. Alt ordner seg, litteraturen er ute av stand til å dø så lenge det finnes mennesker, for vi kan ikke leve uten den. Vi mennesker har et umettelig behov for undergangsfortellinger. Vi kjæler med dem. Også jeg. Men det gjør dem ikke sanne. Det er frykten vår som er sann. Frykten. Sorgen. Mattheten. Raseriet. Disse udødelige emosjonene er undergangsfortellingenes forfattere, de trumfer all fornuft, all logikk. Ironisk nok skriver de fantastisk litteratur. Hm. Rotete, dette, men sånn er jo livet. Sutring, jeg hater sutring. Morgengretne folk har jeg vanskelig for å være i rom med, jeg må vente til solen har splintret skyene deres. Jeg mener ikke noe vondt med det, jeg tåler det bare ikke.
Jeg snakker meg bort. Tilbake til refleksjonen jeg ville by på. Her er spørsmålet:
Hva skjer med «det litterære» – altså litterariteten, altså formsikkerheten, det estetiske artisteriet, de ekstraordinære setningene, det uutsigelige oppløftende – når fokustyngden ligger på sak, på rettferdighet, på prisverdighet, på politikk, på det moralske? Det kan være liten tvil om at vi i løpet av det siste tiåret har fått en litteratur og en litterær offentlighet som foretrekker å diskutere aktuelle emner. Dette gjelder ikke kun Norge, det hender over alt. Misforstå ikke: Et samfunn som ikke diskuterer aktuelle emner er et idiotisk samfunn. Problemet oppstår når denne tankegangen overtar litteraturen og litteraturfeltet, når den på moralsk-politisk vis får forrang i feltet, og vi ikke lenger snakker om det litterære, altså de elementene som er i stand til å bære fram både det viktige og det vesle emnet på en skjønnlitterær måte.
Min frykt, for nå å snakke om den, er at dette fokuset svekker litteraturen, for bøkene skrives jo av mennesker i sin samtid, og da er det selve litteraturen som taper. Frykten er videre at aktualitetsfokuset ikke bare fester seg i litteraturen og forflater den – som et sånt fokus har gjort før, dette er på langt nær noe nytt – men at det også forflater lesingen, og dermed gjør det hele trangt. Fattig. At litteraturens kolossale potensial mistes av syne og dermed verken nyttes eller nytes, rett og slett fordi man ikke lenger trakter etter det, ikke skatter potensialet, men trakter etter den aktuelle samtidskommentaren. Om et slikt klima får fullt feste, blir bøker av José Saramago verdiløse. Hvor forferdelig ville ikke det være?
En «ekstraordinær setning»; ja, det høres eggende ut, men hva er det jeg mener når jeg sier det? Det er setningen som tar ut distanse til normalspråket, snur ryggen til det, og søker skjønnlitteraturens egenartede presisjonsnivå. Det er her alt blir avgjort, i den presisjonen, i litteraturens nøyaktighet. Altså, når Mattis i Fuglane sier: «Du mitt nebb imot stein». Italo Calvino snakket om dette i en av de amerikanske forelesningene sine, hvor han fortvilte over omtrentlig omgang med språk; han kalte omtrentligheten en «språkpest» og sa at litteraturen var «språkpestens antikropper».
Jeg var nylig og hørte Karl Ove i Leipzig, i samtale med en av Tysklands fremste litteraturkritikere. Seansen varte, på tysk vis, i 90 minutter, altså et drømmescenario – men ikke et eneste spørsmål dreide seg om språk, form, arkitektur, estetikk, om litterære valg. Ironisk nok var jeg i en skoleklasse noen uker senere, VGS, Stavanger Katedralskole, der spurte elevene om hvilke virkemidler jeg benyttet i teksten for å si det jeg vil si. Heia norsklærerne som har brukt det gamle analyseskjemaet, det som studerer hvordan et hus er bygget og avslører hvorfor du sover godt, eller dårlig. Ikke alt som er nytt er godt nytt.
Et syn som ikke forstår at skjønnlitteratur har en spesifikk egenart og egenverdi, forstår jeg lite av. Det er vel dette jeg plages av. Jeg har vært forelsket i skjønnlitteratur siden jeg var veldig ung, og selvsagt forelsket jeg meg i den fordi den er en egen blomst. Tar jeg feil her, har livet mitt vært mislykket!
Men alt går i sirkler. At jeg savner dette, betyr at det savnede vil returnere. Det vil ta sin hevn over den retthaverske kulturen vi akkurat nå puster i. Det vil rope: Ufri var litteraturen blitt! Anstrengt, piskende, autoritær!
Og så er spørsmålet: Hva oppstår da? Hvilket hovmod kommer da? Hvilket regime oppstår? Hvilket fokus?
Hvor går veien for ditt forfatterskap videre?
Jeg blir ulykkelig om jeg ikke får skrive og lese. Så her må det jobbes. Nei, hva skal komme?
Jeg har vært glad for vendingen forfatterskapet mitt tok etter Jarle Klepp-bøkene. Jeg var nådd en selvbiografisk endestasjon, og opplevde det etter hvert som klaustrofobisk – og litt ulekkert – å arbeide i det innovervendte rommet; lyset var så skarpt der inne. Det var helt nødvendig å skrive Kompani Orheim og Dette er mine gamle dager, men nå var det tømt. Det var blitt litterært hemmende å si «jeg» med henvisning til «meg». Det handlet også om mer overordnede funderinger og veivalg; skulle litteraturen være slik?
Var ikke det fattig da, å oppholde seg i dette selvstuderende rommet, og hvorfor skulle jeg bidra til narsissismen i tiden, som jeg jo ville kaste opp av?
Sånne bevegelser var det i meg, og dermed hadde jeg et sterkt behov for å sprenge meg ut av det klimaet jeg selv var en del av, og omfavne en annen litteratur; andre litterære former, andre språk. Hvordan ville denne litteraturen se ut, klinge, og hvordan ville menneskene fremtre da?
Det var i det behovet de grenseoverskridende Teksas-romanene oppsto, og nynorskbøkene mine, ikke minst Lungeflyteprøven. Det vidunderlige er at leserne har gitt meg lov til å ta denne vendingen. Det er klart jeg har hatt mine opp- og nedturer, sånn vil det jo være, men jeg har følt meg stadig friere i litteraturen min. Jeg ligger i forferdelig konkurranse med meg selv, men jeg er fri – tror jeg! Nei, hva skal komme?
Jeg håper jeg får beholde flyten, beholde helse, beholde vettet, og at folk vil fortsette å lese meg. Jeg har så mange bøker å skrive – og så mye å lære!
Jeg blir frustrert av alt jeg ikke kan, jeg føler meg ofte irriterende kunnskapsløs. Jeg er jo blitt småskolert innen barokken, det har vært skjelsettende. Noe av det frapperende med litteraturen på den tiden, er hvor kompetente forfatterne er. Vi kunne forestille oss en litt underutviklet tid, ikke sant, altså noe i denne duren; nei, hvor bra kan dette være da, det er jo så gammelt, hva kunne vel de, litteraturen var jo så ung og så videre, er ikke Petter Dass litt enkel, tro?
Au da! Slik er det ikke. Barokkforfatterne var uhyre lærde, de skrev under strenge formale krav til tekstene, og mange av de framsatte kravene virker selvsagt kårni for oss ufrie, dumme; mange mente veldig harde ting om hva man skal skulle skrive, om hvordan, om hvilke emner som var aktverdige. Ikke minst var det religiøst betinget, ettersom skriving på denne tiden var uløselig knyttet til religion og religionspraksis.
Store deler av de profesjonelle forfatterne var jo salmediktere, som Luther selv, eller Petter Dass, eller Paul Gerhardt – ja, det hørte med til presteoppdraget å være en anstendig forfatter! Så fantastisk! Du skal bli prest? Du må være dikter! Ufritt? Jo da, vi kan si det, vi som tenker som vi tenker, men hva om man tenker motsatt? Hva om man tenker, åh, fyttikatta, se hvor gode de gamle mesterne var; kan jeg bli så god? Ufrihet? Tja, jeg vet nå ikke jeg. Se hvor fri Petter Dass var! Se hva han kunne utrette innenfor rammene. Les gjerne Den Nordske Dale-Viise, her er første vers, av i det hele 29:
Field-byggen acter paa Tiden,
Vinter naar Dagen er liden,
Tar hand Øx paa Nacken,
I Backen,
Gaar i dyben Snee,
Op til Lænderne,
Finder sig et Træe,
Kraaget til at see,
Hugger deraf Meye,
som pleye,
Brugis under Slede paa Veye.
Rekk opp hånden alle som ikke synes dette er mesterlig. Vinter naar Dagen er liden; ikke kort, nei, liden, og hvorfor skjer det? Fordi rimet setter ham i stand til å finne ordet og fordi han kjenner det, der oppe på Alstadhaug; liden. Ja. Slik er vinteren. Herr Petter var jo dessuten like lett på foten som han var hissig på grøten.
Og var ikke forfatterne prester, så var de jurister, teologer, medisinere osv., og uansett var de tungt klassisk skolerte – som den mismodige tredveårskrigslyrikeren Andreas Gryphius eller vår egen Dorothe Engelbretsdatter, heller ikke hun var så altfor lystig, men for en kraft, og for et språk! Ja, det var flere kvinnelige enn vi liker å tro, man fant dem gjerne i de superlærde prestegårdene. Bare en sjelden gang dukket en autodidakt villmann som Grimmelshausen opp med sin skitne, grove og amoralske litteratur, men, hør, også den var sprenglærd, og det sprenglærde forhindret ikke det folkelige, det lave.
Hva vil jeg frem til her? Jo, de strenge kravene og den sterke pliktfølelsen overfor faget, skapte briljante og virtuose forfatterne. De lært seg faget. Ingen impresjonisme der, og ennå var ikke romantikken født. Ingen i denne kulturen betvilte at det å skrive var å lese mye, ekstremt mye, og ta fagbrevet.
Dette må selvsagt historiseres, jeg vet det, og nå snakker jeg jo mest om de landene jeg kan best, altså Danmark-Norge og det tyske riket. Vi må forstå hvorfor den skriftforelskede tiden oppsto, vi må forstå renessansens krav og vending mot det klassiske, vi må forstå behovet for nasjonal identitet og at den måtte oppnås via språket, forstår vi det så forstår vi også for eksempel oppblomstringen av de mange litterære selskapene i Tyskland på 1600-tallet og hvilken fantastisk litterær kultur og skikkelighet dette skapte, men helt sikkert også trange og begrensende rammer.
Vi må forstå hvorfor det også oppstår en skitnere undergrunnslitteratur, ofte anonymt utgitt, vi må forstå samfunnet, tiden, ikke minst reformasjonen, ikke minst tredveårskrigen. Trenger vi å si det? Seks ganger andre verdenskrig. Så å si alle Europas stormakter i krig på tysk jord. Dette skapte enormt mange bevegelser, og ikke minst, det skapte litteratur, for hvordan skape fred uten ord? Hør hva Günter Grass skrev i Møtet i Telgte: «Når alt annet lå øde, funklet bare ordene.»
Uansett; det faglige nivået, den enorme kjennskapen til metrikk, retorikk, tradisjon og virkemidler, egger meg mer og mer når jeg selv i løpet av de senere årene har fått oppleve hva jeg kan utrette om jeg ser litteraturen gjennom de brillene, og mindre gjennom – hva skal jeg si; impresjonistisk eller romantisk-følsom optikk. Sagt på en annen måte; jeg er jo så følsom, så romantisk, så hva skjer om en som meg anlegger et annet syn på eget fag?
Ja, sånn holder jeg på. Man får ha meg unnskyldt! Vi får se hva det er verdt. Livet er faser og manier. Plutselig blir jeg det selvbiografiskes yppersteprest igjen. Men dette er uansett sant: Hver uke leser jeg andre forfattere og tenker, au da! Se på dette! Oi, se perfeksjonen i Lagerlöfs Keiseren av Portugalia, og hvordan det er formen, de korte, novellistiske kapitlene, som forløser romanen; hun visste hva hun gjorde.
Lena Andersson, inspirerende narr, sviende skeptiker, takk for at du gjennom menneskelige tragikomedier tar kvelertak på vår ømfindtlige tid. De nye boka, Män och kvinnor, den tredje om Ester Nilsson, den er så bra! Hun vet hva hun gjør, og hver gang du tenker at nå, nå får det være nok, så kommer det mer, og Andersson tar krokfot på deg. En sjelden stemme i et liktsyngende felt. Calvinos Klatrebaronen; sukk, hvorfor skal jeg skrive bøker når dette nivået finnes? Nevnte Grimmelshausen. For en grov litteratur, bunnløst skjemtende, frydefullt superlitterær på en måte jeg nesten aldri ser lenger.
Eller, jo, plutselig var det her, midt i blandt oss. Ingrid Brækken Melve. Prest. Salmedikter. Debutroman. 2023. Avstøtning. Innihelsike så bra. Selvsagt måtte det en prest til, hvorfor er teologene alltid så gode til å skrive? Fordi de lever dag og natt livsforbundet med angsten og Ordet, fordi troen er språk. Ingrid – som er på plakaten min – er så kompetent at hun kan trylle med setningene. Ja, her synes den litterære sensibilitet å være så sterk at det kun er opp til hennes egen innsatsvilje hvor langt hun har tenkt å ta det. Hvor episk sterk hun er, det har hun ennå ikke vist, men det andre er allerede avslørt – både i den ekstreme, gudsfortrolige romanen jeg elsket så tungt, og i salmene, med sin ynde, sine lysende enkeltbilder og religiøse kraft, og formsikkerhet. Skal vi høre aldri så lite? Her er to vers fra «Gud, du er min tilflukt»:
Jeg er et lite nøste
Jeg lever inntil deg
Du lar meg sove, vokse
Helt til du vekker meg
*
Du brøler høyt i sinne
Når urett skjer på jord
Din kjærlighet til livet
Er mektig, vill og stor
Ferdig snakka. Med hilsen fra ditt slaktoffer i Stavanger.
Nei. Ja. Hvor går veien? Det gjelder bare å henge med, stadig lese seg varm, ta notater og brette opp ermene og innse at man har mange mil å gå, i ydmykhet og med krum nakke, og at tiden på jorden er kort.
Med Lungeflyteprøven våknet forresten den gamle akademikeren i meg; det har vært fint å bli kjent med ham igjen. Jeg har jo et anstendig mellomfag i littvit og filosofi fra UiB i 90-årene. Jeg er dessuten protestant, så jeg er naturlig tiltrukket av grundighet, jeg betrakter meg selv som en student.
Jeg har akkurat fått innvilget medlemskap i Norsk faglitterær forening! Det er storslagent. Vesle meg, i NFF! Med forskerne! Nå snakker vi. Tenk, jeg holdt nylig forelesning på juridisk fakultet, rettshistorie, med tittelen «Lov som reaksjon på normoppløsning», selvsagt om tysk lovgivning i tidlig moderne tid, det er jo der fascinasjonen min for tiden holder hus – eller, holder leven. Det var uvirkelig å stå ved universitetets svarte brett og forelese for studentene om dette. Jeg skrev min 1600-tallsstudie, Aktivisten, med stor pliktfølelse, så jeg skal skrive mer faglitteratur, det er sikkert.
Hva romanene angår? Ja, Hillevågsgjengen må få returnere. Jeg tenker oftere og oftere på kloakkrottene mine, på Jan Inge, på Rudi, på Cecilie, det begynner å bli lenge siden sist. Grove tragedier, men oppløftende bøker, ja, regelrett litt konstruktive, litt prisverdige, og befriende å skrive. Jeg har ellers begynt å arbeide med en ny 1600-tallsroman, en prestegårdsroman, den vil ta flere år, det er så mye forskning som må til, så mange reiser, så mange folk å lære av, men jeg har troen, materialet jeg har funnet er blendende. Ja, og så har jeg en annen, kanskje litt uventet bok i ermet som jeg ikke kan røpe. Ellers?
Nei ellers, litt lenger nedi veien, står andre bøker og roper, kom! Kom! Jeg kan ikke komme til dem alle. Det sier seg selv. Noen vil jeg ta meg av, noen vil jeg miste, andre vil komme til; det uventede inntreffer alltid, det er der gullet kommer til syne og det vidunderlige er at det er skjult; bare litteraturen kan finne det. Halleluja.
Stor takk!
Les mer og se hele programmet her.
Intervjuet er utført av DnFs nettjournalist, Victoria Durnak.