Birger Emanuelsen blir født i 1982, og foreldrene hans leser høyt fra han er bitteliten; leser eventyr og bibelfortellinger for ham. Så reiser de på hytta, og der ligger serien GGG: Gyldendals Gode Guttebøker. Emanuelsens fettere kommer fra Nord-Norge. Birger, søstrene hans og fetterene deres ligger på sofaen, og blir lest høyt for av mamma Emanuelsen.
– Mine beste minner er fra de kveldene, forteller Emanuelsen i dag, som en mann i begynnelsen av 30-åra, tidligere forlagsredaktør, og nå forfatter av kritikerroste prosabøker. Han har tidligere også jobbet som konsulent for Gyldendal og Oktober, vært rådgiver for Leger uten Grenser, og hatt dikt publisert i Vinduet. Interessen for det trykte ordet begynner altså i barndommen, i det han beskriver som "et kristent hjem":
– På ryggen i sofaen, fletta inn i familiens bein og armer. Jeg laget mønstre av kvistene i taket og hørte om ulvehunder og gullgravere og Daniel i løvenes hule. Hadde ellers mye mareritt i barndommen og ungdommen, lå ofte våken natta gjennom, og da leste jeg bøker og tegneserier for å få kroppen til å klappe sammen i søvn. Det ble mye lesing, og på den tida begynte jeg også å skrive. Vi hadde ikke så mye voksenlitteratur hjemme, en del krim, pappa abonnerte på CAP-serien, men jeg lånte bøker på biblioteket, av naboer og venner, og etter hvert begynte jeg å kjøpe bøker fra antikvariat. Få av mine venner var interessert i litteratur, men jeg hadde en eldre kompis, Øystein, og han introduserte meg for mye – mot at jeg hadde med mammas rundstykker til ham. Brød for bøker-programmet. Det funka bra.
– Hva leser du i dag, og hvordan finner du litteraturen din?
– Jeg leser mye ny norsk litteratur, og skandinavisk, og har akkurat lest Caspar Colling Nielsen og Eiríkur Örn Norðdahl, etter et seminar vi hadde sammen i Grimstad. Leser forutsigbart nok den del amerikansk og britisk litteratur, nytt og gammelt, selv om jeg strengt tatt ikke er så begeistret for mye av den nyere amerikanske litteraturen. De er mer språk- og fortellingsmaskiner enn god litteratur. Leser ofte bøker som andre forfattere anbefaler og går videre fra det. Hadde stor glede av mange av de russiske forfatterne som ble virvlet opp i forbindelse med OL. Og så leser jeg mye barnebøker for sønnen min. Et felt hvor det mildt sagt er behov for bedre historiefortellere.
– Hva tenker du på som god skjønnlitteratur?
– Det er menneskets språklige forsøk på å beskrive, forklare, gjenskape og forandre menneskene og verden rundt oss.
– Hvem er den gode forfatteren?
– Helt enkelt: hun som skriver gode bøker. Hvordan folk gjør det, legger jeg meg egentlig ikke opp i, men kanskje er den gode forfatteren modig, arbeidsom og hensynsløs. Hun er i hvert fall ikke opptatt av å formulere noe alle er enig om, eller vet fra før, men forsøker å si noe sant. Han er også først og fremst lojal til sin egen stemme, men også nysgjerrig på andres stemmer, kanskje spesielt de som låter annerledes og sier noe annet enn hans egen. Han tar sjelden anstøt og har masse humor, er ikke stolt og forfengelig, er mer opptatt av venner og familie enn nettverk, mer opptatt av innflytelse enn makt, mer opptatt av å gjøre noe fullt ut enn å få ros.
– Helt enkelt, skriver du. Men de er sannlig ganske svære kriterier! Kan du gi eksempler på forfattere som får det til?
– Ingen klarer dette i alle sine bøker, men som typer er kanskje Dan Aleksander Andersen, Carl Frode Tiller og P. O Enquist slike jeg beskriver, med forbehold om at jeg bare kjenner en av dem personlig. Jeg synes også din litteratur kan passe en slik beskrivelse, og siden jeg har sagt det før, kan jeg si det igjen. Hanne Ørstavik har også en del av dette, selv om jeg har falt litt av i det siste. Og nylig avdøde Jan Roar Leikvoll.
– Tusen takk! Jeg er svært beæret av å bli nevnt sammen med slike forfatterskap. Ikke minst er det interessant å se hvordan du nevner Jan Roar Leikvoll i samme svar som Carl Frode Tiller, for eksempel. Kan du si enda litt mer om hva du finner hos disse, som du setter pris på?
– Bøkene virker sikre og trygge, forfatterne gjemmer ikke bort kvalitetene i "det usagte" eller uutsigelige. De står for det de skriver. Mange høyt skattede og roste forfattere er avhengig av et korps av gode, dedikerte lesere, Tiller og Leikvolls bøker klarer seg på egenhånd. Det henger nok sammen med at de begge har hatt tydelige prosjekter, og fører et usedvanlig presist språk, til tross for til tider svimlende abstraksjonsnivå.
– Og nå handler det om deg. Møter du selv forventningene dine?
– Ingen får til alt hele tiden, men jeg har stadig flere øyeblikk hvor jeg synes jeg får til noe av det jeg vil. Om ikke hadde det nok vært enda vanskeligere å holde på med dette. Jeg er fornøyd med at jeg orker å følge opp min egen ambisjon om å beskrive og forsøke å forstå andre mennesker, og betingelsene de lever under. I en tid hvor alle er opptatt av å fortelle mer eller mindre sanne historier om seg selv, kan forfatteren med fordel se andre steder.
– Og hvis du hadde fått til «alt» – hele tiden, hva slags forfatter var du da?
– Den samme type fysiker faren til Richard Feynman ønsket at han skulle være: en som forstod forskjellen på å vite navnet på noe, og å vite noe.
– Du oppsummerte «mønstre i norsk litteratur» med at Gud har blitt viktigere, og at ulvene er på vei tilbake. Kan du utdype dette litt?