I Innledning
Det norske bibliotekvederlaget har utviklet seg gjennom en mer enn 60-årig historie, og er en vel etablert ordning for å kompensere forfattere og andre opprinnelige rettighetshavere for bruken av deres verker i norske bibliotek.
Det er en kulturpolitisk basert ordning. Staten bevilger over statsbudsjettet årlig vederlag til i alt 16 fond, som så igjen fordeler midler – hovedsakelig etter søknad – til nålevende rettighetshavere. Ordningen omfatter ikke forlag eller andre utgivere.
For 2006 var det samlede vederlaget 72 mill kroner. Vederlaget er basert på en bestand i norske bibliotek på ca. 22 mill verk (utlånsenheter) utgitt i Norge (eksklusive videogram), som hvert utløste et vederlag på kr 1.71. Vederlaget er et resultat av forhandlinger mellom rettighetshaverne og Staten ved Kultur- og kirkedepartementet, og legges fram for Stortinget til endelig godkjenning og bevilgning.
I tillegg betaler Staten et vederlag på kr 3,8 mill. (2007) til Filmvederlagsfondet for bibliotekenes bruk av filmer utgitt i Norge.
II Kort historikk
Bibliotekvederlaget ble innført ved lov i 1947, i en bestemmelse i lov om folke- og skolebibliotek. Bare Danmark har en ordning eldre enn den norske. Vederlaget var den gang en prosentdel (inntil 5 prosent) av innkjøpsbudsjettet for norske folke- og skolebibliotek. Kun skjønnlitterære forfattere og oversettere var vederlagsberettiget. Begrunnelsen var primært å kompensere det tap som bibliotekutlånet ble antatt å føre til. Det første vederlaget var kr. 35.000,-
Bl.a. som en konsekvens av kunstneraksjonen på 70-tallet, ble disse forutsetningene forlatt (se nedenfor). I første halvdel av 80-tallet ble det oppnådd enighet om å knytte vederlaget til bibliotekenes bestand, og om at bestanden både i fag- og folkebibliotek skulle telles med. Etter betydelig press fra organisasjonene – ikke minst fra samtlige skribentorganisasjoner – aksepterte staten at også faglitterære forfattere og oversettere skulle være berettiget til vederlag.
Utviklingen i første halvdel av 80-tallet resulterte i den nåværende lov om bibliotekvederlag av 27.mai 1987, som slik sett er et forhandlingsresultat.
III Forhandlingssystemet – Regelverksavtalen
På slutten av 70-tallet ble staten og kunstnerorganisasjonene enige om en rammeavtale om organisasjonenes forhandlingsrett og om konfliktløsning, den såkalte Regelverksavtalen. Det fører for langt her å gå nærmere inn på denne avtalen og dens historie – hovedpoenget her er å nevne at de konfliktløsnings-mekanismene som følger av avtalen, hele tiden har vært lagt til grunn for forhandlingene om bibliotekvederlag, selv om Regelverksavtalen lenge har vært sagt opp. Det innebærer først og fremst at dersom det blir brudd i forhandlingene skal visse spilleregler følges. Forhandlingskonflikten overføres til Riksmeglingsmannen. Dersom det etter megling fortsatt ikke oppnås enighet, legges saken fram for Stortinget. Etter at regelverksavtalen ble lagt til grunn, har meglingsmannen vært trukket inn ved tre anledninger, hvor det så har lykkes å nå fram til enighet. Siste gang var i 1997.
IV Lov om bibliotekvederlag
Lov nr. 23 av 29.mai 1987 er en kort lov med fem paragrafer. Paragraf 1 slår fast at opphavsmenn til verk som disponeres for utlån (inklusive referansebruk) i bibliotek, skal gis vederlag ved årlig bevilgning over statsbudsjettet. Vederlaget skal betales kollektivt til fond som etableres av rettighetshaverne.
Vederlaget er kulturpolitisk begrunnet, til fremme av norsk språk og litteratur, samt som en del av livsgrunnlaget for kunstnere.
De ulike fond som mottar støtte, fordeler midlene til enkeltpersoner etter søknad. I all hovedsak gis støtten i form av arbeids- og reisestipend. For de skjønnlitterære forfattere utbetales en del av vederlagsmidlene i forhold til antall utgivelser.
Utgivere og utøvere omfattes ikke av ordningen.
At ordningen er kulturpolitisk og kollektiv, står i motsetning til om ordningen var opphavsrettslig basert. Etter den norske ordningen har ingen enkelt rettighetshaver noe rettskrav på vederlag. En opphavsrettslig ordning måtte også omfattet andre grupper rettighetshavere som har fått overført rettigheter til seg ved avtale (som f.eks forlag) eller ved arv, og måtte som utgangspunkt vært individuell og omfattet også utenlandske rettighetshavere.
I lovens paragraf 2 fastsettes det at vederlaget skal kalkuleres iht et fast beløp pr. utlånsenhet. En bok er en enhet, tilsvarende er en CD en utlånsenhet. Kun utgivelser i Norge medregnes.
Kalkulering av vederlaget skjer på basis av statistikk som utarbeides av bibliotekene. Først i 2001 ble det enighet om at statistikkgrunnlaget var godt nok til å bli lagt til grunn. Særlig var skolebibliotekstatistikken usikker. Det ble derfor gjennomført særskilte undersøkelser for å kvalitetssikre denne. Så lenge statistikkgrunnlaget ikke var tilfredsstillende, ble vederlaget fastsatt som en omforent sum.
Vederlaget pr utlånsenhet var i 2006 kr. 1,71. Det var da steget fra 1,65.5 i 2005.
Etter lovens paragraf 3 fastsettes enhetsbeløpet i forhandlinger. Hvordan rettighetshaverne skal være organisert er ikke fastsatt i loven, men staten har akseptert en ordning hvor de 25 forhandlingsberettigede organisasjonene velger et forhandlingsutvalg med 5 medlemmer, og utnevner koordinator. Departementet godkjenner den enkelte organisasjons forhandlingsrett, og lovens forutsetning er at de enkelte organisasjoner skal representere en vesentlig del av den gruppe rettighetshavere det er tale om.
Lovens paragraf 4 fastsetter at vederlaget skal fordeles til fonds som forvaltes av rettighetshaverne. En del organisasjoner har felles fond – derfor er antallet fonds (pt 16) mindre enn antallet organisasjoner som er parter i avtalen (pt 25).
Fondene kan gi støtte til den enkelte rettighetshaver, eller til formål som kommer vedkommende gruppe til gode. Det kan ikke utbetales mer enn et beløp tilsvarende 4 G (p.t. ca. 240 000 kroner) til noen enkeltperson.
Fondene har ikke anledning til å kreve medlemskap som forutsetning for tildeling av vederlag.
I forhandlingene står partene fritt mht til hvor lang periode avtalen skal gjelde, utviklingen i enhetspris, og andre forhold. Gjennom årene har den både vært fireårig og kortere. Den avtalen som utløper i 2007 er treårig.
Blant de omdiskuterte og uavklarte spørsmål, er hvordan verk i digitalt format skal behandles (i den grad de skal omfattes av vederlagsavtalen). Spørsmålet har vært tatt opp i forhandlingene, uten at man har kommet til en avklaring.
Forhandlingene mellom organisasjonene og staten resulterer mao i en avklaring av det vi kan kalle vederlagets inntektsside, totalvederlaget. Når det gjelder fordelingen, er det opp til organisasjonene å avklare hva som skal gå til det enkelte fond. Det har vært enighet om at 15 % av det samlede vederlaget skal gå til ikke-litterære verk, mens 85 % går til litterære verk. Innenfor denne delen er det – bl.a. gjennom voldgift – oppnådd enighet om fordelingen, som – grovt sett – gir 60 % til den skjønnlitterære siden, og 40 % til den faglitterære. Denne fordelingen reflekterer vederlagets kulturpolitiske grunnlag. Statistisk sett er fag- og skjønnlitteratur temmelig likt representert i bibliotekene.
Beløpet som inngår i det særskilte vederlaget for bibliotekenes bruk av film utgitt i Norge, fastsettes som en omforent sum etter forhandlinger mellom Staten ved Kultur- og kirkedepartementet på den ene siden, og Norsk Regissørforbund og Norsk filmforbund på den andre, og fordeles til norske regissører og filmarbeidere gjennom Filmvederlagsfondet.
Som følge av EØS-avtalens generelle bestemmelser, som forbyr diskriminering på grunn av statsborgerskap, er krav om norsk statsborgerskap fjernet fra alle fondsvedtekter. Derimot opprettholdes krav om utgivelse på norsk eller samisk, eller at vedkommende rettighetshaver bor og virker her i landet.
V Bibliotekvederlag – ”Public Lending Right” –
Status i Europa og internasjonalt
1. Forholdet til EU-lovgivningen
I 1992 vedtok EU et opphavsrettsdirektiv om utleie- og utlånsrettigheter (Direktiv 92/100/EEC). Det fastsetter bl.a. at opphavsmannen i utgangspunktet skal ha enerett til både utleie og utlån av sine verk. Fra utlånsretten kan det imidlertid gjøres unntak, såfremt den opprinnelige opphavsmann får et vederlag for bruken i offentlig tilgjengelige institusjoner.
Vederlagets størrelse fastsettes etter det enkelte lands kulturpolitiske forutsetninger.
Som en følge av EØS-avtalen måtte direktivets bestemmelser gjennomføres i norsk lov. Det er gjort ved bestemmelser i åndsverkloven.
Det norske bibliotekvederlag oppfyller direktivets forutsetninger for å gjøre unntak fra eneretten til utlån. I den norske åndsverkloven har man derfor opprettholdt at et verk kan lånes ut fritt når et eksemplar av verket varig er overdratt – for eksempel solgt til et bibliotek (direktivet ble for øvrig gjennomført ved endringer i åndsverkloven i 1995).
Denne utlånsretten omfatter i Norge både litterære verk, musikkverk og audiovisuelle verk hvor eksemplarer er solgt. (I enkelte land, som Storbritannia, er utlånsretten for musikk- og filmverk avhengig av avtale med rettighetshaverne. Oppnås ikke enighet, fastsettes vilkårene av en nemnd).
Da direktivet ble vedtatt i 1992, avga EU- kommisjonen en erklæring om at den danske bibliotekvederlagsordning var i overensstemmelse med direktivet. Også den danske ordning er kulturpolitisk. Beregning og utbetaling av vederlag er basert på utgivelser i Danmark og til støtte for dansk språk. EØS-borgere med rettigheter i utgivelser som ikke oppfyller disse kravene, er ikke berettiget til vederlag.
EU-kommisjonen har nå endret standpunkt, og har krevd at Danmark skal likebehandle EØS-borgere som er representert i danske biblioteks samlinger (om enkeltheter i ordningen se nedenfor). Danmark bestrider dette. Saken er ikke avsluttet.
Som en konsekvens av dette, har EFTA-landenes overvåkingsorgan ESA gjort tilsvarende krav gjeldende overfor Island og Norge som EU-kommisjonen har gjort overfor Danmark og Sverige (den finske ordning er avvikende og derfor ikke lenger berørt). Norge har samme syn som Danmark (og Sverige). Saken vil ventelig ikke bli avsluttet før den er det for Danmarks vedkommende.
2. Situasjonen i de nordiske land
Som det allerede har fremgått, har alle de nordiske land bibliotekvederlagsordninger. De er imidlertid ulike. Her tar jeg bare med noen hovedtrekk:
Den danske ordningen har det største vederlagsbeløp av alle tilsvarende ordninger i verden – ca. 140 mill. DKR. Den er kulturpolitisk basert, og beregnes etter bestand av bøker i danske skole- og folkebibliotek. Danske nålevende forfattere utbetales individuelt, etter et sofistikert poengsystem som bl.a. vekter etter genre, og i forhold til sidetallet i de bøker av vedkommende forfatter som finnes i bibliotekene. Det er satt tak på maksimal utbetaling. Andre rettighetshavergrupper, som oversettere og komponister, får også vederlag, men da i form av mulighet for stipend. Vederlaget administreres av en egen enhet i Bibliotekstyrelsen (en avdeling av den danske Kunststyrelsen). (Film kan i Danmark bare lånes ut etter særskilt avtale, og vederlaget for dette utbetales særskilt).
I Sverige beregnes vederlaget (samlet SEK 119,5 mill i 2006) etter antall utlån pr. verk. Enhetsprisen er gjenstand for drøftinger. Av det samlede vederlag utbetales 60 prosent individuelt til den enkelte forfatter på grunnlag av utlånet av hans/hennes verk. 40 % deles ut som stipend/støtte og garantiinntekt av Sveriges Författarfond. I Sverige omfattes også utøvere på fonogrammer av ordningen.
Også det islandske vederlag beregnes etter utlån, og tildeles individuelt. Både det svenske og islandske vederlag er kulturpolitisk basert. Det gjelder også det finske vederlag, som imidlertid er en statlig bevilgning som ikke er relatert til verken bestand eller utlån.
Også på Færøyene og Grønland er det bibliotekvederlagsordninger, begge basert på bestand.
Som i Norge, omfatter vederlagsretten i de øvrige nordiske land ikke utgiver eller andre produsenter. Dette er situasjonen også i flertallet av de land som har bibliotekvederlag.
3. Status i EU
Selv om det som nevnt følger av et direktiv som nå er snart 15 år gammelt, har verken alle tidligere eller nye medlemsland i EU innført bibliotekvederlagsordninger. EU-kommisjonen har derfor de siste årene klaget flere land inn for EU-domstolen, som har gjort det klart at direktivet gir et visst minimum av forpliktelser til å ha en ordning.
Ut over de nordiske medlemsland har Estland, Latvia, Litauen, Nederland, Slovenia, Storbritannia, Tyskland og Østerrike innført ordninger. Alle har basert seg på utlån. I Frankrike er en ordning under gjennomføring, basert på utlån. Belgia og Portugal er av EU-domstolen pålagt å etablere ordninger. Øvrige EU-land som er uten ordning, eller som ikke er underveis i planleggingen, har mottatt klage fra EU-kommisjonen, som må forventes å ta saken inn for EU-domstolen for ikke-oppfyllelse av direktivet.
Den nederlandske ordningen er den eneste som helt ut er opphavsrettslig. Nederlandske folkebibliotek betaler av eget budsjett (i motsetning til det som gjelder de fleste land, nemlig at vederlaget betales fra en sentral bevilgning, oftest over statsbudsjettet), og de krever en mindre medlemsavgift av sine brukere.
I visse tilfelle tillates ikke bøker utlånt før etter en viss karenstid etter utgivelse.
Den tyske ordningen er delvis kollektiv idet ca. 30 prosent av vederlaget går til sosiale formål til beste for rettighetshavere. Den øvrige del er individuell og i prinsippet opphavsrettslig basert.
I Storbritannia utbetales på kulturpolitisk grunnlag individuelt til forfattere på grunnlag av utlån i folkebibliotek. Det samlede vederlagsbeløp fastsettes av derpartementet i form av en årlig bevilgning.
Utlån av musikk og audiovisuelle verk må etter britisk lov baseres på avtale, og vederlag utbetales individuelt gjennom rettighetshavernes forvaltningsorganisasjoner. Oppnås ikke avtale, fastsettes som nevnt vilkårene av en nemnd.
Her skal det skytes inn: Spørsmålet om en ordning er opphavsrettslig eller ikke, må avgjøres etter en konkret vurdering av hvordan ordningen er bygget opp og virker. Hva de enkelte land selv erklærer sin ordning for å være, er ikke avgjørende, heller ikke av om den er etablert ved egen lov og ikke i vedkommende lands opphavsrettslov: Dersom ordningene de facto gir den enkelte rettighetshaver som er representert i et bibliotek et rettskrav på vederlag i forhold til bruk – enten det gjelder bestand eller utlån – vil ordningen avhengig av situasjonen kunne bli ansett som opphavsrettslig. Det innebærer i så fall at i alle fall alle EØS-borgere må gis like retter, samt at også arvinger og utgivere må tilgodeses. I Europa må det legges til grunn at EU- og EFTA-domstolene har kompetanse ( bl.a. gjennom låne/leiedirektivet) til å treffe avgjørelser om hvordan det enkelte vederlag skal anses.
Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening har det siste tiåret spilt en aktiv rolle i arbeidet med å etablere bibliotekvederlagsordninger i europeiske land, og tok i sin tid initiativ til det som er blitt et forum for bibliotekvederlag med fokus på Europa. European Writers Congress spiller her en viktig rolle. Gjennom konferanser i de aktuelle europeiske land har man ønsket å stimulere forfatterorganisasjoner og myndigheter til å etablere bibliotekvederlagsordninger til beste for forfattere og andre opprinnelige rettighetshavere.
4. Internasjonal status
I tillegg til i de europeiske land som er nevnt, finner vi bibliotekvederlagsordninger i Australia (fra 1974), Canada (fra 1986) Israel (fra 1986) og New Zealand (fra 1973). Av disse fire er den israelske basert på utlån, de øvrige på bestand, og alle er kulturpolitisk fundert. De har – som i Europa – ulike avgrensinger, og gjelder i hovedsak folkebibliotekutlån.
Det britiske forvaltningsorganet – Public Lending Right – tok i 1995 initiativ til en konferanse for land som har innført eller planlegger å innføre bibliotekvederlag, internasjonalt betegnet som PLR. Det har til nå vært gjennomført seks konferanser. De norske organisasjonene i samarbeid med Kultur- og kirkedepartementet arrangerte en slik konferanse i Oslo 2003. Den syvende vil finne sted i Paris i begynnelsen av september d.å. Disse konferansene er først og fremst ment å gi grunnlag for idé- og erfaringsutveksling, men også mer generelle tema har vært drøftet. Forholdet til opphavsretten er blant disse. Det samme gjelder behandlingen av materiale i digital form (ingen land har ennå avklart dette spørsmålet), og avgrensningen av grunnlaget for beregning av vederlag. Norge er det eneste land hvor vederlaget gjelder for all bibliotekvirksomhet.
Noen land, som Storbritannia og Tyskland, har åpnet for utveksling av vederlagsmidler, under forutsetning av gjensidighet. (Gjensidighetskravet gjelder så vidt vites også Nederland, på tross av det der gjelder en rent opphavsrettslig ordning). Storbritannia og Tyskland har inngått en slik gjensidighetsavtale. Utbetalingene omfatter imidlertid knapt 100 000 NOK. Det tyder på at tilgjengelige data er utilstrekkelige for gjennomføring av individuelle utbetalinger på tvers av grenser, selv om dette skulle bli et pålegg.
VI Noen betraktninger om fremtiden
Som det fremgår ovenfor, har EU-kommisjonen og ESA satt spørsmålstegn ved om den norske (og de islandske, svenske og danske) ordningene oppfyller EØS-avtalens krav, Det bestrides ikke at ordningen kan være kulturpolitisk, men det kreves at vi forlater kravet om norsk eller samisk språk som grunnlag for vederlag, fordi dette indirekte er diskriminerende.
De danske myndighetene har påtatt seg å være de nordiske ordningenes fremste fanebærer overfor påstandene om at låne- og leiedirektivet ikke er riktig gjennomført; allerede i 1992 var Danmark, som eneste nordiske EU-medlemsland, klar over at ordningene måtte beskyttes. Verken de eller svenske og norske myndigheter kan se at det har skjedd noe siden 1992 som skulle gjøre at konklusjonene fra den gang må endres.
Men dersom så skulle skje – for eksempel ved en domsavgjørelse – er de norske rettighetshaverorganisasjonene og staten enige om at kortene må legges på nytt. En konsekvens av lojalt å gjennomføre EU-kravet vil nemlig være at en stor del av de norske midlene må sendes til utlandet – et resultat av det faktum at vi er et kulturimporterende land. (En skal være mer enn alminnelig optimistisk anlagt for å tro at det norske vederlaget blir hevet, slik at norske rettighetshavere etter en endring beholder samme beløp som i dag).
Det er rimelig å anta at resultatet av de sakene EU har tatt opp mot Danmark og Sverige, og ESA mot Norge, kan få konsekvenser for tempoet i etablering av bibliotekvederlagsordninger både i og utenfor EU.
VII Avsluttende bemerkninger
Bibliotekvederlaget er – slik det gjentatte ganger har vært fremhevet i ulike Stortingsdokumenter – et viktig virkemiddel i norsk kulturpolitikk, være seg språk-, litteratur- eller kunstnerpolitikk. Det har det i alle år vært bred politisk enighet om. Den norske ordningen har utviklet seg gjennom mange år, og er relativt enkel å forvalte – i alle fall om man sammenlikner med de administrative systemer som kreves for å gjennomføre ordningene i de fleste andre land.
Det norske vederlag har – som i andre nordiske land – et betydelig omfang om en sammenlikner med ordningene som ellers finnes, både i absolutte beløp, og særlig i forhold til folketall.
I denne artikkelen har det ikke vært naturlig å gå i detalj om alle ordningens sider, verken historisk eller dagsaktuelt. Det skyldes ikke minst at det i skrivende stund pågår forhandlinger mellom organisasjonene og Staten, med sikte på å komme fram til en ny avtale som skal gjelde fra og med 2008.
Men når neste PLR-konferanse har funnet sted kan det være grunn til å komme tilbake med en oppdatering av den internasjonale situasjon – enten ved denne forfatter, eller av en annen.