Mye har likevel endret seg fra min første bok og til i dag. Med e-post er kommunikasjonen mellom forfatter og forlag nå uopphørlig og umiddelbar. Før skrev man brev og ventet. Og ventet. Og ventet videre. Årene gikk, og man ventet stadig. Et par generasjoner senere forelå svaret, og forfatterspiren kunne på dødsleiet lese forlagets dom, som denne jeg en gang mottok fra Fonna Forlag: "Der er ingi von!"
Mens nå! Nå får du svar før du spør, og vel så det!
Henvendelsene fra pressen er heller ikke som før i tiden. Da ble forfatteren intervjuet halvt i hjel av journalister som hadde studert hans verk med lupe og røntgen og som var så intellektuelle at bena deres krummet seg under vekten av det gigantiske hodet, og forfatter og journalist lå på hver sin sofa og pep under hele intervjuet, og fikk bare unntaksvis øye på hverandre gjennom røyken fra sine endeløse sigaretter, eller over kanten av de hyppig hevede vinglass. Nå, derimot, ser journalistene med undring på boken forfatteren har plassert diskret på stuebordet, og spør: Hva ere dæffornoa? Og de rører ikke alkohol. De røyker selvfølgelig ikke. De drikker ikke engang kaffe. Som Sandemose ville ha sagt: De lever som dyr!
Angående Adgangstegn ble jeg for eksempel utspurt av en journalist på vei til en fotballkamp han ikke skulle skrive om, men delta i! Erkjennelsen av dette rystende faktum var alene nok til å bringe meg, trolig permanent, ut av fatning. Men ikke ved en eneste mine røpet journalisten noen forståelse for at et åndsmenneske kunne ta seg nær av hans utilslørte sunnhet. Nei, hva er det vel for tider vi lever i?
Noe er likevel slik det alltid har vært. Når jeg gjør som Fantomet, og av og til går omkring i byen som en vanlig mann, finner jeg nå som før et eksemplar av mitt lovpriste verk bortgjemt bak Staalesen i ett av to utsalg, og ingen i det andre. Det siste betyr i beste fall at noen har kjøpt det eneste eksemplaret utsalget hadde, men mer sannsynlig er det at ingen har kjøpt boken min i det utsalget, da det aldri har vært noen slik bok der. På den annen side vekker dette mistanken om at ingen har kjøpt boken min i det utsalget som stadig har den, heller.
Jeg klager ikke i slike tilfeller. Jeg skjuler profilerte bøker bak andre som fortjener mer oppmerksomhet, og forlater bokhandelen med et foraktfullt fnys, om enn så lavt at det ikke er fare for at noen hører det.
Det er jo tross alt tanken som teller, og vel så det.