Sara Sølberg blir født og vokser opp i Trondheim. Hun tar en master i billedkunst ved Kunstakademiet i Oslo. Det er som mastergradskandidat at Sølberg stenger seg inne i fem døgn i Quislings bomberom for å utforske premissene for kunstrom og kunstobjekt. Hva fant hun ut?
SS: An attempt to exhaust an empty space, (som referer til George Perecs bok An Attempt at Exhausting a Place in Paris) var avgangsprosjektet mitt på master ved Kunstakademiet. Det føles som veldig lenge siden nå, og derfor ganske fjernt, men hovedintensjonen min var ikke å utforske premissene for kunstrom og kunstobjekt, for meg var dette et stedsspesifikt arbeid, som vokste fram i møte med stedet. Jeg var interessert i å utforske hva som skjer med et menneske fullstendig isolert fra omverden, når det kun er en selv og det hvite rommet. Jeg hadde ingen distraksjoner med meg, og heller ingen kontakt med omverden i løpet av oppholdet. Jeg hadde på meg en hjertemåler som registrerte hjerterytmen min, et konkret bevis på min eksistens i rommet. Da jeg var ferdig med oppholdet etterlot jeg rommet slik det var, i tillegg til en stabel med utskriftene av hjerterytmen min.
MK: Apropos Perec: Har du forholdt deg til det oulipoesque senere, som skrivende forfatter?
SS: Nei, det har jeg ikke. Jeg var opptatt av Perec mens jeg gikk på Kunstakademiet (spesielt Species of Spaces and Other Pieces), men det er ikke noe jeg har forholdt meg til i ettertid. Men alt setter jo selvfølgelig sine spor.
Etter mastergraden i kunst videreutdanner Sølberg seg til forfatter på bl.a. Universitetet i omsø. Der går hun sammen med gode skrivende, som Kristin Lian Berg, Maria Dorothea Schrattenholz, Bjørn Vatne, Eirin Gundersen, Gjermund Gisvold og Ida Zachariassen Sagberg. Hva fikk du ut av studiet?
SS: Ja, også flere andre med interessante stemmer gikk i klassen min. jeg håper de vil debutere i nær framtid. Vi hadde både veldig gode hovedlærere og gjestelærere, i tillegg til et godt miljø i klassen. Forfatterstudiet betydde mye for meg, da jeg begynte hadde jeg ikke skrevet på ti år, men studiet ga meg muligheten til å fordype meg i språket og ta skrivingen seriøst. Både det å lese andre, men også andres tolkninger av ens egne tekster, var svært lærerikt. Studiet førte også til at jeg kom i kontakt med andre skrivende – folk som jeg fortsatt diskuterer språk og skriving med. Det å skrive er jo en ensom prosess, så for meg er det nødvendig og verdifullt å ha andre rundt meg som jeg kan snakke med om tekstarbeidet.
Når hun debuterer med Seismiske smell er Ole Jacob Hoel fra Adresseavisen en av de som entusiastisk oppskatter romanen. Han beskriver boken sånn: «Seismiske smell» forener opplevelsene til en jente under en hjerteoperasjon med erindringer om en far som dør, og en blanding av fakta og fiksjon om livet i havet. I et intervju med Hoel, oppsummerer Sølberg selv prosjektet sitt slik:
– Det er en roman der ett menneskes liv sammenkobles med havet og livet der. Boken undersøker hvordan enkeltindivider opplever og takler kriser som selvmord, død, ensomhet og lengsel, uten at det blir sentimentalt – og uten å miste synet av den store sammenhengen,
MK: Er disse representative beskrivelser eller vil du fortelle meg med egne/ andre ord hva prosjekte ditt har vært?
SS: Ja, prosjektet kan beskrives slik, men det er også en bok som tar for seg klimakrisen og hvordan mennesket påvirker og er i naturen. Individenes personlige kriser flettes sammen med dette. I boken er naturen både bilde på individets erfaringer, men også en reell instans. Hvordan er det å være menneske i en tid der jordkloden står på kanten av ødeleggelse, der klimakrisen ser ut til å eskalere og arter stadig forsvinner? Vi konfronteres stadig med skadevirkningene av vårt overforbruk, som den strandede hvalen ved Vindenes for noen uker siden, som ble funnet med magen full av plast. Jeg ønsket også å utforske romansjangeren ved å fortelle to historier parallellt, og ved å kombinere leksikalske og vitenskapelige tekster med fiksjon.
MK: Du har billedkunstutdannelse, men når du begynner å jobbe profesjonelt som kunstner er det med tekst. Hvorfor har du gitt ut denne boken?
SS: Det var av ren nødvendighet, fordi jeg «måtte». Stoffet måtte ut, jeg måtte skrive det ned, og da det først var ute måtte jeg selvfølgelig også dele det. Litteratur er viktig og jeg har stor tro på dens virkning, både for enkeltindividet og i samfunnet generelt. Jeg håper boken min blir lest og at den vil gjøre en forskjell for et eller annet menneske der ute.
MK: Hva er det i dette stoffet som er så viktig for deg?
SS: Det er mange ting, det ene er klimaaspektet, jeg kan ikke «sitte på rævva å se jorda gå til helvete», så jeg måtte få sagt noe i forhold til det. Det andre er mer personlig, selv om det ikke er noen selvbiografi jeg har skrevet, ligger jeget nært opp til meg selv, og boken var et forsøk på å forstå. Blant annet meg selv og hvordan det er å være menneske. Jeg ville undersøke og sette ord på sider ved det å leve som kan være vanskelig å snakke om, men som jeg vet mange kan kjenne seg igjen i.
MK: Hvorfor valgt de formene du har valgt?
SS: Jeg er litt usikker på hva du mener, men regner med du henviser til inndelingen i boken med én hovedtekst og én kursivert tekst nederst på sidene? Det var fordi jeg skrev to historier parallelt som hørte sammen. Jeg ønsket å utvide rommet og forståelsen for hva en roman kan være og hvordan man kan fortelle en historie. Det er også derfor jeg har kombinert et vitenskapelig og leksikalsk språk med fiksjon og et mer poetisk språk.
MK: Hva kan du si om valgene av fortellinger og karakterer?
SS: Jeg har alltid vært interessert i havet og livet der, og det ble etter hvert tydelig for meg at blant annet havet var den røde tråden i prosjektet jeg skrev på. Da gikk jeg dypere inn i dette temaet, og fant flere «karakterer» der, om man kan kalle dem det, som periphylla periphylla maneten, blekkspruten, hvalen. Klimaforandringene er også noe som opptar meg sterkt, og det kom dessverre som en naturlig del av det å skrive om havet; økte havtemperaturer, avblekede korallrev, gigantiske søppeløyer med plast, avsmeltede isbreer og arter som forsvinner.
MK: Hva har du gjort, som kunstner, siden boken kom ut?
SS: Jeg har så smått begynt med et nytt romanprosjekt, som jeg ser fram til å gå dypere inn i nå. Ellers har jeg holdt noen opplesninger og bidratt med tekster til gatemagasinet Sorgenfri sin jubileums bok, Forfatternes Klimaaksjon og neste utgave av Splittet Kjerne som kommer nå i mars.
MK: Satser du på forfatterskapet, og på det å skrive skjønnlitteratur som yrke?
SS: Ja, det er helt klart hovedplanen min, i tillegg til dette tar jeg utdannelse for å bli gartner, som jeg tenker å ha som jobb ved siden av skrivingen. Jeg ønsker å kombinere naturinteressen og et fysisk, håndfast arbeid med den mer abstrakte og mentale skriveprosessen.
MK: Hva kommer fra deg neste gang, og omtrent når (tror du)?
SS: Jeg vet ikke når enda, det å skrive er uforutsigbart for meg, mye oppstår og forandrer seg mens jeg skriver. Men det neste blir sannsynligvis også en roman.
MK: Hva slags forhold har du til Vesaasprisen fra før?
SS: Jeg har lenge fulgt med på og som oftest lest den som har fått prisen. De siste årene også de som har vært nominert. Selvsagt er det ikke alltid at forventningene mine er blitt innfridd eller at den jeg «heiet» på vant, men det har ofte vært interessante stemmer og gode bøker man er blitt presentert for.
MK: Hvilken status mener du at den har i bransjen?
SS: Jeg vil si den har høy status i bransjen, og at den bidrar til positiv oppmerksomhet for det framtidige forfatterskapet. Jeg ble veldig overveldet av nominasjonen, det er en stor ære for meg.
Følg med på denne siden for en kommende presentasjon av Frederik Svindland, og les gjerne intervjuet vårt med den tredje nominerte, Jan Kristoffer Dale.