Ulempen med denne kinoversjonen er at den er forkortet. Opprinnelig besto Cathedrals of Culture av seks halvtimelange sekvenser laget av seks ulike regissører – blant annet Wim Wenders – og til alt overmål ble kanskje den flotteste delen utelatt i den versjonen som havnet i Norge. Bidraget det dreier seg om var signert den østerrikske regissøren Michael Glawogger, som døde kort tid etter innspillingen, bare 55 år gammel. Men før han gikk bort, rakk han å lage en fabelaktig film om Det russiske Nasjonalbiblioteket i St. Petersburg, som ble grunnlagt og tegnet i 1795 av arkitekten Jegor Sokolov.
Grepet var enkelt og effektivt. Man lot bygningen snakke med en egen stemme, og brukte blant annet sitater fra et utvalg av kjente russiske forfattere. Ingen forstyrrende mennesker som gikk foran og plapret for å få opp stemningen, man bare ble med kameraet innover i disse katakombene av over 36 millioner bøker, tidsskrifter, aviser og andre publikasjoner; magasinert menneskelig erfaring fra mange århundrer, en ufattelig mengde tankegods. Et spektakulært arkivsystem basert på kartotekkort – i seg selv en severdighet – ble ivaretatt av en stor stab ansatte, de fleste kvinnelige, som av og til passerte foran kameraet på dets langsomme ferd, iført høyhælede sko som klapret rytmisk på steingulvene i de blikkstille gangene, og skapte en merkelig kontrast mellom de tidløse rommene der inne og den amfetaminiserte verdenen på utsiden.
Å oppleve noe så langsomt, verdig og gedigent, gjør at man fylles av en rein og klar ro, en massivt fornyet tiltro til papirboka som et udødelig medium for akkumulering av viten, kunnskap og innsikter. Det ble bladd i slitte, gamle bøker med ukjente illustrasjoner; man la dem utover på store, patinerte bord, gikk fra mikro til makro, viste bygning, viste bok, betydning, kontinuitet og muligheter. Et atlas over fjerntliggende lanterner.
St. Petersburg er ingen hvilken som helst by. Når man veit hva folk her har vært utsatt for av krigshandlinger gjennom historien, kan man bli nokså matt. Nazistenes beleiring fra 1941 til 1944 var en orgie i grusomheter og ødeleggelser. Men nasjonalbiblioteket sto altså stormen av, og er i dag en del av planetens ypperste kulturarv.
Dansk fjernsyn har valgt å vise alle de seks filmene som opprinnelig utgjorde den lange versjonen av filmen i form av en serie på seks enkeltprogrammer. Hver av dem har en varighet på rundt 30 minutter. Den gode nyheten er at disse fortsatt – fram til 18. mars – ligger ute på Danmarks Radios nettsider, og kan også ses med utenlandske ip-adresser.
https://www.dr.dk/tv/se/kulturkatedraler/kulturkatedraler-det-russiske-nationalbibliotek-2-6
Helt på tampen skal det bare legges til at filmens avslutning er genial. Bøker får alltid det siste ordet, selv om omverdenen skriker høyest.