Møt ildsjelen som tenner lysene Litteraturhus Nord! Lene E. Westerås (f. 1969) er styreleder for det kommende litteraturhuset i Tromsø, og er oversetter, forfatter, skrivelærer og tidsskrift – og forlagsredaktør. Hun var med på å grunnlegge tidsskriftet Kuiper, har vært styreleder i Nordnorsk Forfatterlag og for litteraturfestivalen Ordkalotten, og reiser til Palestina og holder skrivekurs for kvinner. I tillegg til alt dette ferdigstiller hun sin siste bok – og den siste stjernen på norsk litteraturhushimmel. Ikke rart at Westerås våkner om natten og drømmer at bokomslag blir til bananskall og at barkoder mangler på baksider av bøker.
– Først vil jeg gjerne høre litt om hvorfor du holder skrivekurs for palestinske kvinner. Kan du fortelle bakgrunnen for prosjektet?
– I 2009 ble jeg hyret inn for å skrive boka Med håpet som våpen som var Palestinakomiteens 40-års jubileumsbok. Det hvis man vil gå med på å kalle det «jubileum» at det nå fins 3.generasjons solidaritetsarbeidere som jobber for denne saken!. Dette førte med seg at jeg ble førstegangsreisende i Levanten, altså Libanon og Vestbredden. Jeg ble så betatt av menneskene og landskapet at jeg siden da har reist nedover jevnlig, skrevet om forholdene til palestinerne, samt samlet opp stoff til en bok jeg per tiden skriver på, om palestinske flyktningekvinner i Libanon. I Libanon er det nå 12 UNRWA-registrerte palestinske flyktningeleire og jeg har gjort portretter og intervjuer spesielt i leirene Borj el Barajneh, Ein el Hilweh, Shatilla og Rashedieh, samt kvinner fra noen leire som nå ikke lengre eksisterer. Det gjelder for eksempel Nabatieh og Tel al Zataar. Gjennom dette arbeidet, samle, hente, skrive, dokumentere, slo det meg at jeg trengte gi noe tilbake – ikke bare hente ut, men levere noe håndfast, noe «brukbart» tilbake til de leirene som har vist meg så stor gjestfrihet og tatt imot meg som en av sine egne.
– Hvordan har det vært å holde kursene?
– Jeg hadde null erfaring da jeg nå i mars reiste ned for å holde skrivekurs. Jeg har selv deltatt på utallige skrivekurs, gått forfatterstudiet i Tromsø, kan gangen i det å bygge opp et kurs, men hadde aldri selv holdt skrivekurs, hverken her hjemme, og aller minst i en leir, hvor fokus ikke legges på egen selvutvikling, men på å overleve som best man kan i et krigsherjet og utsatt område. Jeg allierte meg i første omgang med organisasjonen Womens Humanitarian Organization (WHO) i leiren Borj el Barajneh som er situert midt i Beirut. Tanken var å holde et skrivekurs for kvinner (bare kvinner, mest fordi det er praktisk og fordi det vil være vanskelig for kvinnene å utfolde seg med menn tilstede). Jeg fikk med meg en kollega, Sylvi Inez Liljegren, som er fagbokforfatter og vi reiste nedover for å holde kurs. WHO sto for påmeldingene mens vi startet arbeidet med planlegging av opplegget. Med to delte grupper, 10 deltakere på hver, 1 time pr dag over 6 dager, samt en avslutningskveld reiste vi ned med diverse utstyr og mange mange sommerfugler i både mage og hode. På forhånd hadde vi samlet inn litt rekvisitter: Skriveutstyr, penner, blyanter, blyantspisser, viskelær, permer, blokker, kaligrafiutstyr, blekk, bøker som Olav H. Hauges Det var en draum i engelsk språkdrakt, Sylvis bok Women in a Northern Landscape. Boka til Natalie Goldberg Writing down the bones var med som inspirasjon for selve kurset. Sylvi, som er en dreven skrivekursholder, fikk en gruppe med kvinner som også tilhørte staben på WHO, jeg fikk kvinner som i hovedsak var hjemmeværende, ikke-engelsktalende. Vi holdt kursene adskilt og brukte engelsk tolk. Kursene ble holdt inne i leiren, i et Womens Shelter. Vi brukte lokale tolker. Etter endt kurs tilbrakte vi en kveld med middag og hygge. Jeg fikk deltakerne til å skrive ned sine evalueringer og snakket med hver og en om sine opplevelser av kurset. Tilbakemeldingene var overveldende! De av kvinnen som ikke fikk lov av sin mann å komme på avslutningsseansen, besøkte jeg dagen etter for å hilse adjø, samt snakke om deres inntrykk fra uka.
– Dette høres ut som et stort og ambisiøst prosjekt. Hvor tar du engasjementet ditt til dette fra?
– Ja, dette var et pilotprosjekt. Det bar gjort på eget initiativ, egne midler. Men stor takk til Forfattersentrums medlemsfond som ga støtte, samt Margbok, og kunstneren Käthe Øien som hjalp oss med diverse materiell.
– Har noen gjort liknende prosjekt før deg?
– Det har ikke vært avholdt kurs i Creative Writing tidligere i palestinske flyktningeleire i Libanon tidligere. Så, jeg brukte mine kontakter i andre leire og de ville også gjerne ha skrivekurs. Jeg skal nedover igjen i oktober å ha kurs i leiren Ein el Hilwe som ligger sør for Beirut, samt for en NGO, altså non Govermental Organization.
– Du har ikke bare et internasjonalt engasjement, men bryr deg også om nærmiljøet. Du har for eksempel jobbet for å opprette Litteraturhus Nord. Også det et ambisiøst og stort prosjekt! Vil du beskrive veien fram til det ferdige litteraturhuset?
– For fire år siden startet vi arbeidet frem mot etableringen av et eget Litteraturhus i nord. Jeg og redaktør i Margbok forlag Jens Harald Eilertsen samlet de gode kreftene i litteraturmiljøet i Tromsø og innhentet representanter fra: Forlaget Margbok, Ordkalotten – Tromsø internasjonale litteraturfestival, det litterære tidsskriftet Kuiper, Norsk Forfattersentrum avdeling Nord, Forfatterstudiet i Tromsø, Samisk forfatterforening og det allmennkulturelle tidsskriftet Nordnorsk Magasin. Vi nedsatte en gruppe som skulle jobbe med forprosjektfasen. Utallige møter og timer med kommunen, fylkeskommunen, private aktører, Barentssekretariat etc har opptatt tiden til denne gruppa. Vi fikk forprosjektmidler fra Fritt Ord, samt Tromsø kommunes kulturfond INTRO og inngikk så Stiftelsen Litteraturhus Nord. Nå ble styret utvidet med næringsaktører og private atører. Med et arbeidende styre og en prosjektleder i halv stilling fikk vi i mars i år sikret lokalitetene for litteraturhuset, Kirkegata 2 på ett av Tromsø vakreste og mest vennlige beliggenheter. Men – det er mye arbeid som gjenstår. Huset kal finansieres opp, vi er inne i en restaureringsfase, samt i dialog med aktører som nå skal være med i driftsfasen. Vi ser for oss at vi allerede til høsten kan starte med arrangementer og at det til neste år skal ferdigstilles som fullverdig hus for hele miljøet i nord! Hurra – vi er ganske stolte!!
– Prosjektleder i halv stilling er din kollega fra Margbok, Jens Harald Eilertsen. Du er styreleder, og har støtte fra styremedlemmer Sigbjørn Skåden fra samisk forfatterforening, Knut Wilhelmsen fra Berners sønn as, Gerd Bjørhovde, Universitetet i Tromsø – alle litteraturfolk. Men også Helga-Marie Nordbye fra Kunstakademiet ved UITØ, Per-Mathias Høgmo, hovedtrener for Tromsø Idrettslag. Det er en mangeslungen gjeng. Kan du beskrive hva slags hus dere sammen lager?
– Huset vil inneholde skriveplasser for forfattere og skribenter. Det skal være to små leiligheter, en for samiske forfattere og en for russiske forfattere. Disse skal kunne leie seg inn for perioder på 1-3 måneder. Det er finansiert gjennom Sametinget og Barentssekretariatet. Det skal være bokhandel, kafe og restaurant. Kontorer for litterære organisasjoner, samt to scener for opplesninger/arrangementer. Huset vil være en samlingsplass for – ikke bare Tromsø – men for hele Barentsregionen. Vi håper og tror at det vil generere mer aktivitet og deltakelse i samfunnsdebatten og at det blir et levende hus som er åpent for kommunikasjon på tvers av grenser. Vi søker også et aktivt samarbeid med film- teater og musikkmiljøet nord.
– Du utgir også tidsskriftet Marg, ved siden av å være forlegger, gjendikter og redaktør. Hvordan får du tid til alt?
– Når man tenker over tid, så kan man jo bli litt i stuss selv. Jeg tror at når man jobber med ting man brenner for, så klarer man å putte ganske mye oppi hatten. Kaninene som trekkes ut er nærmest ren bonus å regne.
– Hvor mange timer i uka jobber du?
– Det er et umulig spørsmål. Skulle man regne over, så tror jeg at jeg blir skyldig timer, men det er ikke poenget. Det som betaler smør på brødet er mitt virke som forlagsredaktør i Margbok. Jeg har i tillegg vært heldig med noen stipender i skriveprosjekter, og tenker og puster litteratur vell hver time av døgnet. Sånn må det være. Og så lenge dette er en situasjon jeg er komfortabel med, så går det helt fint.
– Hvilket av disse prosjektene ligger ditt hjerte nærmest, og hvorfor?
– I 2005 satt vi et par stykker og beklaget oss over den litterære situasjonen i Tromsø. Tenkte, måtte vi virkelig flytte til Oslo for å bedrive litteratur! Vi stiftet derfor det litterære tidsskrfitet Kuiper. Det er en av hattene jeg nå har hengt tilbake på knaggen. Jeg tenker at hjertet ligger nok mye i den tanken, skap noe der du er – ikke forvent at andre skal komme med sukkertøy, finn din egen vei og kjøp det selv! De gode kreftene i Tromsø er så mangfoldige. Forfatterstudiet, Nordnorsk Forfatterlag, Ordkalotten og Margbok, skrivegrupper, det blomstrer med engasjement. Men hjertet ligger kanskje nærmest egen skriving akkurat nå – barneboka mi går snart i trykken, jeg våkner på natta og ser for meg at strekkoden mangler, at omslaget er blitt bananskall eller at teksten står i hieroglyfer. Slike ting.
Westerås egen bibliografi
Gata på toppen av en ås
Elefantenes sorgdepot
Vilja på handletur
Med håpet som våpen