– Det er virkelig en ære å vinne Bokhandlerprisen. Bokhandlere er noen av de aller viktigste folka i hele bransjen, derfor betyr det ekstra mye når prisen kommer fra dem. Jeg har møtt så mange flotte og hyggelige folk rundt omkring i butikkene, og sett hvor hardt de jobber for boka mi. Jeg blir skikkelig rørt og takknemlig, sier Shakar.
*
Her er talen som DnF-leder Heidi Marie Kriznik holdt under seremonien:
Kjære Zeshan, gratulerer!
Når forfattere skriver så godt, og skriver frem så troverdige karakterer og scener slik det gjøres i «De kaller meg Ulven.», så treffer det.
Kjernen i skjønnlitteraturens makt, er at den treffer.
Det er lett å komme inn i romanen «De kaller meg Ulven».
Det høye presisjonsnivået bidrar til at leseren lett hekter seg på. I tillegg til at det som skrives frem er av stor betydning.
Når romanen er så godt skrevet, med årvåkne observasjoner og samtidig er en så lite lukka tekst, inkluderer den leseren og det er lett for leseren å projisere inn egne følelser og erfaringer. Noe som er bra. Og som også er knytta til den skjønnlitterære kraften. Det blir lettere for leseren å relatere. Lesere flest vil gjerne relatere seg til det de leser. Det er også en kraft.
Under lesinga tenkte jeg på min egen oppvekst, på mora mi som vaska hjemme hos naboene og faren min som ikke er norsk. Og den første tilbakemeldinga jeg ga til Zeshan på boka, var knytta til nettopp det at jeg kjente meg igjen. Rett etter jeg hadde skrevet det, angra jeg. Det ga meg et ubehag det jeg hadde sagt og jeg forta meg å si noe mer. Ubehaget er knytta til å gjøre erfaringa som beskrives i boka til min. Den er ikke min. Ved å gjøre det til min erfaring, er det en fare for at jeg fratar forfatteren noe og reduserer lesinga. Det jeg prøver å si er at noen ganger kan den identifiseringa bikke over til noe som kan bli litt krampaktig. At i vår iver, på samme måte som vi risikerer å plassere en med migrasjonsbakgrunn i rollen som representant for en kultur, også kan risikere å frata og overta erfaringa, og nærmest smykke oss med den – hvis dere skjønner hva jeg mener – og da kanskje smykke seg med den erfaringa for å vise at vi er åpne. Litt sånn som da det virka som om hele Norge likte Karpelåta Baraf, det er jo bra og det handler jo selvfølgelig også om at den låta er veldig bra. Jeg likte også den låta. Men at alle kunne kjenne seg igjen den? For å sitere det Yohan Shanmugaratnam skreiv om den låta: Sorgen som inntreffer når en forelder forsvinner, er selvfølgelig ikke forbeholdt migrantbarn. Men den får et ekstra lag hos migrantbarn.
Dette ekstra laget kommer frem i «De kaller meg Ulven». I tillegg skrives det frem en opplevelse av fremmedgjorthet, både ovafor det norske og det pakistanske. Som når hovedpersonen registrerer et norsk par i en pakistansk butikk, og måten dette paret henvender seg til innehaveren i kassa, jeg siterer romanen «Da de går ut sier de ha det i kor, som om de er på vei hjem fra en middag hos et vennepar». Det den scenen, og den joviale replikkvekslinga så effektivt viser, er den lettheten det paret har, men som hovedpersonen ikke har.
Romanen er en utrolig sår fortelling om forholdet til foreldre, og forskjeller og det å leve under trange økonomiske kår, og en fortelling om hva som blir igjen etter foreldre. Og måten faren beskrives i romanen, gjør at det er umulig å ikke bli glad i den faren.
Talentet til årets prisvinner vises tydelig i dette språkarbeidet. Det er rett og slett utrolig godt gjort.
Jeg er tildelt tre minutter og er på overtid. Men avslutningsvis vil jeg, siden jeg tross alt representerer en kunstnerorganisasjon og fagforening for skjønnlitterære forfattere, si at like viktig som at en forfatter blir lest riktig og sett, er de økonomiske rammene som gjør det mulig å skrive. Å skrive en sånn fantastisk roman som «De kaller meg Ulven»; det krever tid til fordypning som et arbeidsstipend kan gi. Zeshan har sjøl sagt at arbeidsstipendet har vært helt avgjørende for muligheten til å kunne kombinere skriving med et normalt familieliv. Viktig for rammevilkåra til forfatter, er også det kollektive avtaleverket, som gir en debutant eller en lyriker, like forhandlingskort, samme avtale, samme vilkår, som den nå godtselgende Zeshan Shakar. Den solidariteten har eksistert mellom forfattere i over 100 år.
Gratulerer så mye med en velfortjent pris, Zeshan
*
Shakar debuterte i 2017 med romanen «Tante Ulrikkes vei», som han fikk Tarjei Vesaas’ debutantpris og bokbloggerprisen for. Han har også mottatt Oslo by kunstnerpris og Neshornprisen. Han er oppvokst på Stovner og arbeider i dag ved Oslo rådhus.
Bokhandlerprisen deles ut etter avstemming blant alle som arbeider i norsk bokhandel. Vinnerboka må være av årets bøker og av en norsk forfatter innenfor skjønn/generell litteratur, også barne- og ungdomsbøker. Bokhandlerprisen er en bronsestatuett: «Takk for boken», utført av billedhugger Nils Aas.
Bokhandlerprisen ble delt ut første gang i 1948. Da het den «Takk for boken»-prisen og ble tildelt Sigurd Hoel. Da tradisjonen ble gjenopptatt i 1981, etter tolv års opphold, fikk den navnet «Bokhandlerprisen». I 1998 ble reglene endret slik at Bokhandlerprisen også kan deles ut til forfattere som har fått prisen tidligere, og fra 2008 startet man med nominasjon til Bokhandlerprisen.
Boken er utgitt på Gyldendal forlag.
Bokhandlerens begrunnelse: «Et varmt, humoristisk og sårt portrett»
Fordi Bokhandlerprisen stemmes frem av alle landets bokhandlere, foreligger det ingen jurybegrunnelse for prisen. Men dette sier Kirsti Myrvold, bokhandler ved Berges Bokhandel i Kristiansand, om hvorfor hun stemte frem Shakar som vinner av Bokhandlerprisen 2022:
– Shakar fortjener årets pris for måten han avslutter trilogien om sin klassereise. I boka maler han et varmt, humoristisk og sårt portrett av far-sønn-forholdet, og om hva foreldre etterlater barna når de forsvinner. Det blir en slags stille hyllest til foreldrenes liv og beinharde hverdag. En nydelig fortelling om de mange liv som leves i dette landet, sier Myrvold.
– På vegne av norske bokhandlere, vil jeg takke Shakar for en sterk og viktig leseropplevelse som jeg håper når mange lesere, sier Bokhandlerforeningens direktør Anne Schiøtz.
– Det er en usedvanlig god bokhøst, og det reflekterer også den sterke listen over de nominerte til årets Bokhandlerpris, sier Schiøtz. I nominasjonsprosessen stemte bokhandlerne i alt på over hundre ulike titler innen både barne- og ungdomslitteratur, skjønnlitteratur og sakprosa.
De øvrige nominerte var:
Agnes Ravatn, «Gjestene», Samlaget
Helga Flatland, «Etterklang», Aschehoug
Håkon F. Høydal, «Abida Raja: Frihetens øyeblikk», J.M. Stenersens forlag
Ingeborg Arvola, «Kniven i ilden», Cappelen Damm
Johan Høst, «En nasjon i sjakk», Vigmostad Bjørke
Lars Elling, «Fyrstene av Finntjern», Oktober
Matias Faldbakken, «Stakkar», Oktober
Nina Lykke, «Vi er ikke her for å ha det morsomt», Oktober
Roy Jacobsen, «De uverdige», Cappelen Damm