I bokhyllen til Arild Rossebø (f. 1974) finner vi rekker av Jungs samlede, og en sammenstilling av bøker som er for god til å være tilfeldig: Mikke Mus Tryllebok ved siden av Audiaturs avantgarde mursteinsantologier. Arild Rossebøs bokhyller står vinkelrett på hverandre, og danner et skap. Der kan han stå og lese. Intervjuet med forfatteren av bl.a. David skater, om hans egne yndlingsforfattere, var først publisert for Bergen Biblioteks prosjekt "BergenLeser 2012".
Menneskene
Arild Rossebø synes noen ganger at folkene bak bøkene er mer interessante enn bøkene selv. Beat-generasjonen er et eksempel. Noen ganger synes han bøkene er mer interessante. Rossebø vet nok hva han snakker om, når han er inne på forholdet bøker/forfattere. Han har lenge vært i litteraturmiljøet. Men de mest ambisiøse prosjektene hans har fremdeles ikke kommet ut som bøker. De ligger som bunker av ark i skrivebordsskuffen. Mindre prosjekter er blitt publisert: Barneboka David skater, og bidrag til antologier som Signaler, skriveskoleantologier, og tidsskriftene Kraftsentrum og Vinduet.
Mannen selv
Arild kommer opprinnelig fra Haugesund, jobbet på Steinerskolen i Oslo i
mange år og gikk på Skrivekunstakademiet i Bergen. Han prioriterer ikke
å bruke tiden til å rydde i bokhyllene sine. – Det finnes ingen
overordnet struktur, sier Arild. Men en struktur ser det likevel ut til å
være, på mikroplanet: I bokhyllen hans finner vi rekker av Jungs
samlede, og en sammenstilling av bøker som er for god til å være
tilfeldig: Mikke Mus Tryllebok ved siden av Audiaturs avantgarde
mursteinsantologier. Ved arbeidsbordet har Arild bøker av venner, bøker
han selv har skrevet, og det han selv kaller referanselitteratur; blant
andre Richard Brautigan. I en hylle ved inngangsdøra står bibelen, og
rekker av tegneserier. Jeg ber ham om å forklare:
AR – Jeg vokste opp i et kristent hjem uten alt for mange bøker. Men jeg ble utsatt for Bibelen og et par barnebøker. Bibelen var den første boka jeg leste som gjorde sterkt inntrykk på meg. Som ungdom samlet jeg på tegneserier.
MK – Det kan være et stykke fra Bibelen til tegneserier. Leste du noe mellom dette?
AR – Jeg leste biografier om folk som Mao, Elvis, Hitler, Mozart og The Beatles. Jeg likte Møte med-serien, og Historien om-serien.
MK – Du gikk rett fra å lese biografier til grafiske romaner og tegneserier. Hva leste du så, etter tegneserieperioden?
AR – Jeg leste mye dikt på nittitallet. Jeg fant nettopp dette manuset av Wislawa Szymborska, som jeg likte veldig godt. Jeg oversatte henne til norsk uten å kunne polsk; fra andre språk, bare fordi jeg syntes at det var så bra.
MK – Og nå tok du det fram igjen.
AR – Hun døde nettopp. Derfor tok jeg det fram. Det har satt min egen skriving i perspektiv: Det første jeg selv skrev var engelske sangtekster. Korte og presise uttrykk tiltalte meg. Men sjangeren poesi er mangfoldig. Det kommer ut så mye lyrikk, det har det alltid gjort. Slik kom det til at jeg forsvant inn i en diktboble. Jeg beundrer originale dikt, og romaner som har en flyt. Flyten kan være musikalsk, en merker at forfatteren har kontroll. Et eksempel er Ann Jäderlund. Men jeg merker at det ellers er vanskelig for meg å komme med eksempler. Jeg er blitt litt kresen. Det er oftere slik at jeg ikke orker å lese ferdig en bok. Det finnes så mye som er bra at jeg ikke må fullføre ei bok. Franzen (Jonathan, journ. anm) er et eksempel. Jeg sliter med ham. Jeg liker essayene hans, men de store romanene blir for lange. Han bruker for mange ord på noe han kunne sagt kortere. Han vil være Dickens og samtidig avantgarde; vil gjøre romanen relevant igjen, og sier selv at han har blitt trist på romanen og det store formatets vegne.
MK – Men selv om du ikke liker det umiddelbart, og sliter med det; bør du ikke nettopp derfor kjempe deg gjennom det?
AR – Nei. Jeg har blitt flinkere til å legge fra meg bøker jeg ikke liker. Skjønnlitteratur er en måte å kommunisere med skaperen av verket, samt verket selv. Det skiller seg fra dagligtalen. En kan få en større nærhet i lesningen. Men det er ikke alle dialoger som frister.
MK – Til venstre for deg der, nærmest skrivepulten din, står bøker av folk i det litterære miljøet som du er en del av: Joakim Kjørsvik, Simon Stranger, Nicolai Houm. Venner av deg!
AR – Ja, nærmest meg har jeg vennene mine.
MK – Både Kjørsviks Åpenbart ingen nabo, og Strangers Mnem har noe lekende over seg.
AR – Simon leker seg med sjangeren og komposisjon. Joakim er tragisk og morsom samtidig, uten at det blir jålete.
MK – Kan du si mer om det å lese skjønnlitteratur ut av interesse for folkene som har laget bøkene?
AR – Jeg er genuint interessert i mennesket, i forfatteren. Jeg syns det er fint å få gå inn i deres tankeverden og ideer. Det er mange interessante mennesker som er forfattere. I enkelte tilfeller er menneskene mer spennende enn bøkene. Men jeg leser ikke bare av nysgjerrighet på forfatteren og verkene, men også for å følge med på hva som skjer i litteraturen. Jeg leser mye etter tips, og stoler på og hører på venner.
MK – Kan du gi eksempler på tips som du fikk, som du fulgte og som slo til som gode råd?
AR – Joakim (Kjørsvik, journ. anm) anbefalte ting han ikke hadde lest selv. Jeg visste ikke da han kom med sine anbefalinger at han ikke hadde lest dem selv. Men jeg likte James Freys A Million Little Pieces og My Friend Leonard. De er delvis selvbiografiske, og handler om å komme seg ut av rusavhengighet. Frey mener at avhengighet ikke er en sykdom, men et valg. Det handler bare om å velge det bort, få dritten ut av kroppen, og så bli fri fra avhengigheten. Bøkene er intense gjennom alle de mange hundre sidene.
MK – Har du fått tips fra folk som har lest bøkene selv, hvor tilrådingen var rett for deg, og du likte bøkene som ble nevnt?
AR – Ståle Karlsen, som er bartender på Logen Bar, anbefalte Paul Austers Invention of Solitude. Den var bra. Jeg var skeptisk til Auster. Jeg hadde fått Usynlig fra min bror, og syntes ikke at den var all verden.
MK – Har du noen forfattere som du har funnet selv, og som du tenker på som dine?
AR – J. M. Coetzee. Jeg har vel lest det meste av han. Det begynte med Vanære, som jeg tenker på som en komplett roman. Alle de andre er svakere. Men de er interessante likevel. Jeg har sansen for tenkingen hans. Coetzee er klok, og har originale tanker. Jeg er fascinert over måten han skildrer mannen på. Kjønnstematikken blir særlig interessant i bøker som Diary of a Bad Year, og i Slow Man. Han skildrer en mann som er utilstrekkelig, men tenker høyt om seg selv. Klok og patetisk samtidig; et menneske som er emosjonelt underutviklet samtidig som det er mentalt overutviklet.
MK – Du er selv mann, med et forfatterskap. Hva betyr lesingen din for kunstnerskapet ditt?
AR – Det ville ha vært utenkelig å være forfatter uten en litteratur å forholde seg til. Ingen finner opp litteraturen på egenhånd. Lesing er en estetisk selvoppdragelse. Kanskje er en friere før en får denne, før en vet hva som ligger der. Men på den andre siden finner en ut hva en liker og hvilket estetisk uttrykk som ligger nært sitt eget. Biblioteket er en utforskning av verden, en får innsikt i ulike perioder, stiler og psykologier.
MK – Du har Jungs samlede verk i bokhylla di, og Steiner.
AR – Jeg tror boksamlingen min er veldig meg. Jeg har lest nesten alt som står der. Jung og Steiner var viktige for meg i en lang periode. De utvidet menneskesynet mitt, det skjer jo ikke hver dag.
MK – Om du skulle sortere bøkene etter epoker i livet ditt, hvordan ville det sett ut?
AR – Etter Bibelen, biografiene og tegneseriene, ville det komme klassikere som Hamsun og Dostojevskij. Så ville det stå lyrikk, poesi, psykologi, antroposofi, før vi gikk over til kortprosa og romaner, fotokunst og bøker om rullebrett.
MK – Og der, på nattbordet ditt, ligger Aina Villangers Langsang og Charlotte Riises Eg treng tid til å sakna deg. Samtidslyrikk, av jenter med utdanning fra Skrivekunstakademiet i Hordaland.
AR – Vi gikk i samme kull på den utdanningen. De utviklet seg så veldig det året, og skjøt fart mot slutten. For Aina var det forløsende å kunne skrive på dialekt. Det bare løsnet for henne.
MK: I kolofonsiden i boka til Charlotte står det "Hei Arild, her ser du, jeg kan skrive dikt".
AR – Jeg gav Charlotte en del motstand i skoletiden. Jeg håper at jeg hjalp henne til å luke ut noen klisjeer.
MK – Du har også "Gruppe 12", også det en kanal for allerede nevnte Kjørsvik, men også Endre Ruset, en annen fra denne skolen av unge, norske forfattere som har vært innom både Skrivekunstakademiet, Bergen, Molde, og mer til. Jeg husker forresten at Ruset rådet meg til å lese Gaute Heivoll. De kjenner hverandre, har jeg skjønt.
AR – Ja. Heivoll har anbefalt meg bøker. Han var begeistret for Herbjørnsrud og Per Petterson, den hesteboka. Jeg leste aldri ferdig Pettersson. Ikke fordi den var dårlig, det var den ikke. Jeg vet ikke hva det var…
MK – Hva skjedde?
AR – Når du har hatt et bulemisk forhold til lesing lenge, får du til slutt lyst til å sette grenser, ikke ta så mye inn, men heller sondere.