Det er ikke nok stipend til alle de som søker. Derfor blir det debatt om stipendpolitikk. En av de som vegrer seg i det lengste før hun søker stipend, er Toril Brekke. Så lenge hun tjener nok på boksalg eller sidejobber, lar hun søkingen ligge. Forrige gang hun fylte ut de rosa, gule og hvite skjemaene, var tidlig på nittitallet. Vi fikk komme hjem til forfatteren og se hvordan kårene er for en forfatter med den typen uavhengig økonomi:
Husnumrene i Pilestredet Park er tilsynelatende uten system. De hopper fra den ene til den andre siden av området, der tallrekker blir brutt opp, der det blir en åpning til bakgårder og hager, og nye hus, med nye numre, egne hager. Lavblokkene, stålgrå rubiks kuber er en labyrint. Gjennom et hull bak Blitz, opp trappa, til høyre, til høyre. Omtrent sånn var veibeskrivelsen fra Toril Brekke. Fra hjertet av det anarkistiske Oslo til en høyborg av rikdom, til glass og stål, der bor den tidligere MLeren, DnF-lederen og gjennom nesten tretti år – fulltidsforfatter. Hun har en hageleilighet i første etasje, med store vinduer og dør ut mot plenen, og annen form for utsyn på veggene. Originale oljemalerier, minst ett av dem signert "Brekke". Toril er barn av kunstnere, fra en slekt av stenhuggere. Men så lenge hun har råd, vil hun holde seg i Pilestredet Park. Så lenge hun har hatt råd, har Toril Brekke dessuten forsøkt å klare seg på inntekten fra boksalg og annen litterær virksomhet. Hun er blant de mest produktive og hardtarbeidende norske forfatterne. Utenfra virker det som om hun ønsker å klare seg uten stipend, at hun synes det er ubehagelig å måtte søke om det. Hvorfor er det sånn?
- Feinsmechkere er helt avhengige av stipend for å kunne skrive smale bøker. Men slike som meg, som selger rimelig bra, bør kunne leve av det, sier Toril Brekke (f. 1949), som ikke har søkt stipend siden 1992. Også da ventet hun i det lengste før hun søkte. Hun er stolt, og føler stipendsøking som et nederlag. Men skal det være det?
- Jeg har vært produktiv og det har med mitt sinn å gjøre. Jeg gjør veldig gjerne flere ting på èn gang. Jeg er nok litt arbeidsnarkoman, sier Brekke. Og hun tror hun har det fra faren. Tilbake til start. Toril er mye ute og reker under oppveksten. Faren drikker ganske tett i perioder, og hun flytter hjemmefra når hun er 17-18, prøver forsøksgym, men henger mest på Club 7. Lager sin egen karriere, sine egne hjem her og der. Selvstendighet og kreativitet på et praktiskpragmatisk grunnlag. Hun utdanner seg til typograf, går i lære i Aftenposten. Hun debuterer som skjønnlitterær forfatter med ‘Jenny har fått sparken’ i 1976. Siden da har Toril bare unntaksvis hatt fast jobb og ellers kunnet leve av forfatteryrket. Hun har skrevet mer enn tretti bøker i de fleste sjangre, har publisert et stort antall journalistiske tekster, og tjener penger på foredrag, kurs, skoleturneer. Møter hun aldri veggen?
– Da jeg skrev en biografi om faren min, satt jeg og grein, det var innimellom så rått. Det var ikke det at jeg ikke visste hva jeg skulle skrive, men det var så tungt. Du kan si at jeg møtte veggen. Da begynte jeg å skrive en roman. Det løsnet. Etter en måned gikk jeg tilbake til biografi, da gråt jeg ikke, sier Brekke, som også tar underbevisstheten til hjelp når det begynner å stange:
- Det kan være en valgsituasjon der jeg blir handlingslammet. Da gjør jeg noe annet mens underbevisstheten får jobbe med prosjektet.
– Hvordan forankrer du prosjektene på forhånd?
– Jeg planlegger hovedlinjene. Hovedhandling og bihandling. Hvordan jeg planlegger kommer an på typen prosjekt. Men du finner meg ofte med notisblokk og penn i hjørnet av sofaen i begynnelsesfasen. På større prosjekt, som den store trilogien om Amerika, da må jeg til skrivebordet og lage mer intrikate planer. Jeg tegnet karakterutviklingsskjema, og visste akkurat hvordan det skulle ende etter 1200 sider. De store linjene har man uansett om det er snakk om fag – eller skjønnlitteratur.
– Hvor har du lært teknikker fra?
– Ikke på forfatterskole. Mine barns far og jeg flyttet fra Oslo til Nord-Norge midt på syttitallet, blant annet for at jeg skulle kunne skrive på heltid en periode. Han fant en bok til meg som jeg tror het "Romanens Formvärld". Det var den første fagboken jeg leste om skriving. Den leste jeg nøye, og ble veldig bevisst på de mulige valgene man har som forfatter, sier Brekke, som senere skrev bøker parallelt med å være alenemamma og fagforeningsleder; roller som viser seg marginalt relaterte. 1979-94 Fra 1979 er Brekke aktiv i fagforeningsarbeid for forfattere. Først for Nordnorsk Forfatterlag, og fra 1987 som leder i DnF. Den pedagogiske sansen kommer fram også her. Et eksempel er når Brekke forhandler med kulturdepartementet om bibliotekvederlagspenger.
- Før jeg ble leder, husker jeg kravene på dette feltet som ganske luftige. Jeg husker at foreningene skulle kreve 90 millioner – og bryte forhandlingene om tilbudet ikke nådde opp til 60 millioner. Begrunnelsen for størrelsen hadde sin forklaring i bedre forhold i andre nordiske land – men det norske vederlaget hadde ennå ikke rundet 10 millioner. Da jeg tok over, gikk jeg inn for en mer pragmatisk holdning. Det førte til at vi stilte i forhandlinger med et krav litt over hva vi trodde ekspedisjonssjefen (Helge Sønneland) hadde i lomma. Jeg husker forundringen i blikket hans, og hvordan han raskt ga seg til å komme med ‘motstand’, liksom for å finne en sum på midten. Og jeg forklarte: Vårt krav er ikke et ‘førstelkrav’ det er kravet. Noe sånt.
Var det sånn det ble?
-Ja.
– Hvordan har arbeidskårene forandret seg mens du har virket som forfatter og fagforeningsarbeider?
– Da jeg ble leder i DnF, hadde foreningen i flere år forhandlet om revisjon av Normalkontrakten. En av fanesakene våre var forbedring av royaltysatsen. Jeg tror det var Karsten Alnæs som var leder da vi vurderte opprettelsen av et eget forfatterforlag. Jeg var nestformann på den tiden. Og da jeg tok over, gikk jeg inn for å gå til rettssak mot forleggerne. Forleggerne ville nemlig ikke vise oss forlagskalkylen, samtidig som de argumenterte med at nettopp forlagskalkylen hindret noen endringer i vår favør. Vi gikk til sak mot de fire største forlagene med utgangspunkt i fire konkrete verker. I retten måtte de vise fram regnestykket. Og jeg glemmer aldri da en av forlagsdirektørene hadde ramset opp de ulike utgiftene som til sammen skulle gi den summen som var utgangspunktet – og så hadde glemt ett vesentlig ledd, nemlig forfatterroyaltien. Akkurat da tapte forleggerne rettssaken. Akkurat da ble det tydelig at den hemmelige kalkylen var av luft og ikke tall.
Historiene
Gjennom sine mange forfatterrelaterte verv har hun selv vært med på å bedre kårene for forfattere. Nå trives hun godt i ryddige forhold i Pilestredet Park. Hun kaller historien sin broket. Det tar ikke slutt på historier, bokideer. I 1994, atten år etter debuten, slår hun gjennom som forfatter av historiske romaner med ‘Granitt’. Siden har hun vært kjent som en av våre viktigste forfattere av historiske romaner.
- Hvorfor valgte du den sjangeren?
– Det skyldtes en grandtante. Da jeg hadde fått utgitt den første boka mi, ‘Jenny har fått sparken’, en roman som var preget av mitt politiske ståsted den gangen, ga jeg den i presang til min grandtante til jul, sammen med et halvårsabonnement av Klassekampen. Hun var en lesende dame, hadde lest masse, men sa først om KK-abonnementet: "Kan du trekke tilbake den gaven? Jeg tror ikke jeg tør å gå og hente den i postkassa." Og om boken sa hun: "Kan du ikke heller skrive om vårs?" Med "vårs" mente hun slekten på min mors side, altså stenhoggerfamilien fra Halden. Oldefaren min var stenhogger, og det var også noen av sønnene hans. Min første tanke var at det var uinteressant å skrive om hendelser 100 år tilbake i tid. Ikke før lenge etterpå, da grandtanta mi var veldig gammel og jeg var sjåfør for henne mellom Oslo og det gamle huset ved Iddefjorden, tenkte jeg alvorlig på ideen. Jeg ble kjent med stedet, og fant en masse vrakstein etter stenhoggerne. Jeg ble veldig fascinert av naturen og stenen. Min grandtante var da rundt nitti år og jeg skjønte at skulle jeg gjøre det som hun ønsket, så måtte jeg gjøre det da. Den første historiske romanen min kom da i 1994 og het "Granitt". Jeg tenkte at det var en Østfoldsbok, en personlig presang til grandtante. Men det gikk bra med boka, og den ble godt mottatt. Kort etter spurte forlaget om jeg ville skrive en biografi om faren min. Lenge før hadde jeg fått en bok om slekta bakover gjennom tiden som farfaren min hadde skrevet. Tidligere hadde jeg bare bladd i den. Nå satte jeg meg og leste. Snart fant jeg en setning som lød omtrent slik: Min oldemor ble tidlig enke. Hun satte bort barna sine, reiste til Christiania og lærte seg jordmoryrket, kom tilbake til Ålesund, samlet barna om seg, og virket. Hvem var denne jordmoren? Det lurte jeg på. Slik fikk jeg ideen til den historiske romanen ‘Sara’.
– Hva var dine forutsetninger for å vite noe om denne jordmoren da du skrev ‘Sara’?
- Det er en tradisjon i min slekt at kvinnene skriver dagbok og gir videre til døtrene. Jeg fikk dagboksnotatene etter jordmorens datter. Der leste jeg bl.a. om den slemme stefaren som nektet barna mat til straff. For jordmoren giftet seg på nytt, bl.a. etter press fra nabokonene. Det var slik det var, den gangen; ble man enke eller enkemann, fant man en ny. Jordmorungene hadde mye frihet mens moren var på arbeid. Dette var ikke bra, mente naboer. Jeg har noen knagger av virkelighet som jeg bruker til å dikte rundt.
– Hvor mye er det av deg selv i de historiske romanene dine?
- Jeg låner mine egne erfarte følelser til de oppdiktete skikkelsene. Alle kan gjenvinne sin egen sorg, lykke, følsomhet, jo mer vi har levd, jo mer har vi av følelser og erfaringer.
- Skriver du dagbok som dine etterkommere kan finne?
– Jeg skriver så mange romaner at det blir igjen nok etter meg. Når det er noe virkelig alvorlig som skjer meg, noe jeg trenger å gruble over for å komme til bunns i, eller videre fra, da setter jeg meg ned og skriver dagbok. Men den er ikke for andre.
– Hvor viktig er det for et menneske å fortelle eller få fortalt historien om livet sitt?
– For mange er det sikkert viktig. Alle har sin historie, men det er jo ikke alle som vil fortelle den til andre. Det kan være nok at den er tydelig for dem selv. Selv er jeg gjerne en god lytter til andres historier. Jeg er nysgjerrig! - Hva slags ansvar har forfatteren? - Tror ikke man skal tenke for mye på ansvaret. Du skal skape den fortellingen som krever av deg at du gir den liv. Og du skal gjøre den så sterk eller vakker eller hemmelighetsfull eller grusom som du kan.
– Hvor henter du dine egne fra? Har de en rot i sannhet? Eller i deg selv og ditt eget liv?
- I amerikabøkene (en triologi om utvandringen til USA, journ. anm) mine har jeg for eksempel beskrevet en mann som vandrer over prærien mot gullfeltene i California i 1849. Religionsdebatten som foregår i hodet hans, har jeg ført i mitt eget hode. - Du var selv ML’er på syttitallet; medlem av en bevegelse som sto for væpna revolusjon. I romanen ‘Aske’ skriver du om bevegelsen. Hva var det viktig for deg å utforske der? - Jeg ønsket å skjønne hvordan så mange av oss som var unge den gangen, kunne falle for en totalitær bevegelse. Hvordan det var mulig å bli kommunister i Norge etter Moskva-prosessene.
– Ble det en ny debatt om den tiden da boka di kom ut?
– Forlaget kalte det en kjærlighetsroman, sier Brekke. Og på spørsmålet om den typen sjangerbestemmelse kunne ha skjedd med Dag Solstad, ler forfatteren bare lunt.
Mursteiner
Romanen om jordmoren Sara er på 500 sider. Et utdrag fra midten, side 221: Jordmorens datter tittet bort på den nye stefaren sin. Han satt rank på den bakerste toften ved siden av moren hennes. Det var nytt at de to voksne satt så tett. De hadde aldri gjort det før, når mannen hadde vært på besøk hos dem. Nå holdt han henne tilmed i handa, og jentungen måtte se vekk./ Kjærester, sa det i henne. Kjææærester. Med Fridas stemme. Den hadde sand i seg når hun snakket slik.
På 2000-tallet har Brekke utgitt mer enn tre tusen sider. For to av verkene fikk hun sekser på VG-terning. Her er det ikke mye slurv.
– Når man jobber så mye som meg, så skal jeg klare å leve av det, sier hun.
Men for to år siden, da hun ikke hadde tid til å gjøre noe annet enn å drive research og skrive på det siste bindet om utvandringen, satt hun igjen med 40.000 i skattbar inntekt.
-Det kunne jeg ikke leve av, sier Brekke. Det året måtte jeg ta opp et lån på 200.000 for å betale regningene mine.
Da søkte hun stipend. For første gang på lenge. Og hun syntes det var et nederlag.
– Men er det rettferdig at du som jobber så hardt, ikke skal søke?
- Folk er forskjellige. Jeg er ute på skoleturnè akkurat nå, og elevene spør hvordan jeg klarer å sitte stille og skrive så lenge av gangen. Jeg svarer dem at det er det jeg helst vil. Skrive. Om jeg har en avtale, kanskje venter gjester, må jeg sette på mobilen på vekking for at jeg skal huske å gå i butikken og være klar til rett tid.
Nå byr Brekke på kaffe. Og marsipankake.